1Utsagn om Havørkenen*. Som stormvinder i ørkenen farer frem, kommer det fra ørkenen, fra det forferdelige land. / {* Babel, som skal bli til en stor øde myr; JES 21, 9. 14, 23.}
1Pranašavimas apie pajūrio dykumą. Viesulas kyla iš pietų, ateina iš dykumos, iš baimę keliančio krašto.
2Et hårdt syn er mig kunngjort: Røveren røver og ødeleggeren ødelegger. Dra op, Elam*! Treng på, Media! Hvert sukk gjør jeg ende på. / {* Persia; JES 22, 6.}
2Aš turėjau bauginantį regėjimą: plėšikas plėšia, naikintojas naikina. Pakilk, Elamai! Medija, apgulk! Aš padarysiu galą visiems vaitojimams.
3Derfor er mine lender fulle av smerte, veer har grepet mig, som den fødendes veer; jeg vrir mig så jeg ikke kan høre; jeg er forferdet så jeg ikke kan se.
3Man strėnas skauda; skausmai suėmė mane lyg gimdyvę, aš nebegaliu girdėti nė matyti.
4Mitt sinn er forvirret, redsel har forferdet mig; aftenen, som var min lyst, har han* gjort til redsel for mig. / {* fienden.}
4Mano širdis dreba, baimė ima mane; mano malonumų naktis Jis pavertė siaubu.
5De dekker bordet, vakten våker, de eter og drikker - op, I høvdinger, smør skjoldene!
5Stalas padengtas, kilimai ištiesti, jie valgo ir geria. Kunigaikščiai, pakilkite, patepkite skydus!
6For så sa Herren til mig: Gå og still vaktmannen ut! Det han ser, skal han melde.
6Viešpats man įsakė: “Eik, pastatyk sargą, ką jis matys, tepraneša!”
7Og ser han et tog av ryttere, par efter par, et tog av asener, et tog av kameler, da skal han gi akt, gi nøie akt.
7Jis pamatė vežimą, traukiamą poros žirgų, raitelį ant asilo ir raitelį ant kupranugario, ir jis labai atidžiai stebėjo.
8Da ropte han som en løve: Herre, på vakt står jeg alltid om dagen, og på min post er jeg stilt hver en natt;
8Jis šaukė kaip liūtas: “Viešpatie, aš stoviu sargyboje dieną ir budžiu naktimis.
9men se der! Der kommer et tog av ridende menn, par av ryttere! - Og han tok til orde og sa: Falt, falt er Babel, og alle dets guders billeder har han* knust og kastet til jorden. / {* fienden. JER 51, 8. ÅPE 14, 8; 18, 2. 10.}
9Štai, artėja vežimas ir pora raitelių”. Jis atsakė ir tarė: “Krito, krito Babilonas, visi jo dievų atvaizdai sutrupinti guli ant žemės!”
10Du mitt knuste, mitt gjennemtreskede folk! Det jeg har hørt av Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, har jeg kunngjort for eder.
10O mano klojimo iškultieji grūdai! Ką girdėjau iš kareivijų Viešpaties, Izraelio Dievo, tą pranešiau jums.
11Utsagn om Duma*. Til mig roper de fra Se'ir: Vekter! Hvor langt er det på natten? Vekter! Hvor langt er det på natten? / {* d.e. dødsstillhet; således kalles her Edom på grunn av den fullstendige ødeleggelse som skal ramme det.}
11Pranašavimas apie Dūmą. Jis šaukia man iš Seyro: “Sarge, kiek dar naktis tęsis? Sarge, kiek dar naktis tęsis?”
12Vekteren svarer: Det kommer morgen, men også natt; vil I spørre*, så spør - kom igjen! / {* senere.}
12Sargas atsakė: “Rytas artėja ir naktis. Jei norite klausti, klauskite vėl; sugrįžkite ir klauskite!”
13Utsagn mot Arabia. I skogen i Arabia skal I overnatte, I karavaner av dedanitter!
13Pranašavimas apie Arabiją. Jūs nakvosite Arabijos miškuose, Dedano karavanai.
14Ut til de tørste fører de vann; de som bor i Temas land, kommer de flyktende i møte med brød;
14Trokštančiam duokite vandens, pabėgėlius pasitikite su duona, Temos krašto gyventojai.
15for de flykter for sverdet, for det dragne sverd og den spente bue og for krigens trykk.
15Jie bėga nuo kardo, nuo iškelto kardo, nuo įtempto lanko, nuo baisaus karo.
16For så har Herren sagt til mig: Om et år, således som en dagarbeider regner året, skal det være forbi med all Kedars herlighet.
16Viešpats man sako: “Dar vieneri metai, ir visa Kedaro didybė pranyks.
17Og tallet på de buer som levnes Kedars helter, skal bli lite; for Herren, Israels Gud, har talt.
17Kedaro sūnų, drąsiųjų šaulių, išliks tik mažas likutis, nes Viešpats, Izraelio Dievas, taip kalbėjo”.