1Bli mine efterfølgere, likesom jeg efterfølger Kristus! / [1KO 11, 1 er i trykte bøker plassert på slutten av kapittel 10.]
1¶ Kia rite ta koutou ki taku, me taku ka rite nei ki ta te Karaiti.
2Jeg roser eder for at I kommer mig i hu i alle ting og holder fast ved mine forskrifter, således som jeg gav eder dem.
2Na, e whakamoemiti ana ahau ki a koutou, mo koutou ka mahara ki ahau i nga mea katoa, ka pupuri hoki i nga whakarerenga iho, i aku i tuku atu na ki a koutou.
3Men jeg vil at I skal vite at Kristus er enhver manns hoved, og mannen er kvinnens hoved, og Gud er Kristi hoved.
3Na e mea ana ahau kia matau koutou, ko te Karaiti te o nga tane katoa; ko te tane te o te wahine; ko te Atua ano te o te Karaiti.
4Hver mann som beder eller taler profetisk med noget på hodet, vanærer sitt hode;
4Ko te tangata e inoi ana, e poropiti ana, me te hipoki ano te upoko, e whakaiti ana ia i tona upoko.
5men hver kvinne som beder eller taler profetisk med utildekket hode, vanærer sitt hode; for det er aldeles det samme som om hun var raket.
5Ko te wahine ia e inoi ana, e poropiti ana ranei, kahore nei he hipoki o te upoko, e whakaiti ana ia i tona upoko: e rite tonu ana tena ano kua oti tona te heu.
6For hvis en kvinne ikke tildekker sig, da la henne også klippe håret av; men er det usømmelig for en kvinne å klippe eller rake av sig håret, da la henne tildekke sig.
6Ki te kahore hoki te wahine e hipokina, kia waruhia hoki ia: ki te mea he mea whakama ki te wahine kia waruhia, kia heua ranei, me hipoki ia.
7For en mann skal ikke tildekke sitt hode, eftersom han er Guds billede og ære; men kvinnen er mannens ære.
7E kore hoki e tika mo te tane kia hipokina tona upoko, ko te ahua hoki ia, ko te kororia o te Atua: ko te wahine ia te kororia o te tane.
8For mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen er av mannen;
8Ehara hoki i te mea no te wahine te tane, engari no te tane te wahine;
9mannen blev jo heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld.
9Kihai ano te tane i hanga ma te wahine, engari ko te wahine ma te tane.
10Derfor bør kvinnen ha et undergivenhets-tegn på sitt hode for englenes skyld.
10Koia i tika ai hei runga i te o te wahine te tohu o te mana, he mea mo nga anahera.
11Dog, i Herren er hverken kvinnen noget fremfor mannen eller mannen noget fremfor kvinnen;
11Ahakoa ra, e kore te tane e motuhia ketia i te wahine, e kore ano te wahine e motuhia ketia i te tane, i roto i te Ariki.
12for likesom kvinnen er av mannen, så er også mannen ved kvinnen, og alt er av Gud.
12No roto hoki i te tane te wahine, waihoki i na te wahine mai te tane: na te Atua ano ia nga mea katoa.
13Døm hos eder selv: passer det sig at en kvinne beder til Gud med utildekket hode?
13Ma koutou tonu e whakaaro: he mea pai ranei kia inoi hipokikore te wahine ki te Atua?
14Lærer ikke endog selve naturen eder at dersom en mann lar håret vokse langt, er det ham til vanære,
14E kore ranei te whakaaro maori nei ano e ako i a koutou, ki te mea he makawe roroa o te tane, he mea whakatutua tera mona?
15men dersom en kvinne lar håret vokse langt, er det henne til ære? for det lange hår er gitt henne til slør.
15Tena ki te mea he makawe roroa o te wahine, he mea whakakororia tera mona: kua hoatu hoki ona makawe ki a ia hei hipoki.
16Men dersom nogen vil være trettekjær, da har ikke vi en sådan skikk, heller ikke Guds menigheter.
16Otira ki te mea he ahua totohe tetahi, kahore o matou ritenga pera, kahore hoki o nga hahi a te Atua.
17Men idet jeg påbyder dette, roser jeg ikke at I kommer sammen, ikke til det bedre, men til det verre.
17¶ I ahau ia e korero nei i tenei ki a koutou, kahore aku whakamoemiti ki a koutou, kahore hoki koutou e whakamine mo te pai, engari mo te kino.
18For for det første, når I kommer sammen i menighets-samling, hører jeg at det er splid iblandt eder, og for en del tror jeg det;
18Na ko te tuatahi, i a koutou ka whakamine ki roto ki te hahi, ka rongo ahau he wehewehenga kei roto i a koutou; a e whakapono ana ahau ki tetahi wahi.
19for det må være partier iblandt eder, forat de ekte kan bli åpenbare iblandt eder.
19Kua takoto hoki kia whai titorehanga koutou, kia kitea ai te hunga e paingia ana i roto i a koutou.
20Når I altså kommer sammen, da blir det ikke Herrens nattverd I eter;
20Na, ka huihui koutou ki te wahi kotahi, e kore e taea kia kai i te hapa a te Ariki:
21for idet I eter, tar hver på forhånd sin egen mat, og den ene er hungrig, og den annen er drukken.
21I te mea hoki e kai ana koutou, ka kai tena, tena, i tana hapa i mua atu i tetahi: a ka hiakai tetahi, ka haurangi tetahi.
22Har I da ikke hus til å ete og drikke i? eller forakter I Guds menighet og vanærer dem som intet har? Hvad skal jeg si til eder? skal jeg rose eder? I dette roser jeg eder ikke.
22He aha? Kahore koia o koutou whare e kai ai, e inu ai koutou? e whakahawea ana ranei koutou ki te hahi a te Atua, e mea ana hoki kia whakama te hunga kahore nei a ratou mea? Kia pehea atu taku kupu ki a koutou? kia whakamoemiti oti ahau ki a kou tou mo tenei mea? e kore ra ahau e whakamoemiti.
23For jeg har mottatt fra Herren dette som jeg også har overgitt eder, at den Herre Jesus i den natt da han blev forrådt, tok et brød,
23¶ Kua riro mai hoki i ahau i te Ariki taku i tuku atu ra ki a koutou, ara, i taua po i tukua ai ia, i tangohia e te Ariki, e Ihu, te taro:
24takket og brøt det og sa: Dette er mitt legeme, som er for eder; gjør dette til minne om mig!
24A ka mutu te whakawhetai, ka whatia e ia, na ka mea ia, Tangohia, kainga; ko toku tinana tenei ka whatiwhatia nei mo koutou: meinga tenei hei whakamahara ki ahau.
25Likeså også kalken efter aftensmåltidet, idet han sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod; gjør dette, så ofte som I drikker den, til minne om mig!
25Me te kapu ano i te mutunga o te hapa, me tana mea ano, Ko te kawenata hou tenei kapu i runga i oku toto: meinga tenei i nga inumanga katoa hei whakamahara ki ahau.
26For så ofte som I eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner I Herrens død, inntil han kommer.
26I nga wa katoa hoki e kai ai koutou i tenei taro, e inu ai i tenei kapu, e whakakitea ana e koutou te matenga o te Ariki, kia tae mai ra ano ia.
27Derfor, hver som eter brødet eller drikker Herrens kalk uverdig, han blir skyldig i Herrens legeme og blod.
27Mo reira ki te kai he tetahi, ki te inu he i te kapu a te Ariki, ka whai hara ia i te tinana, i nga toto, o te Ariki.
28Men hvert menneske prøve sig selv, og så ete han av brødet og drikke av kalken!
28Engari kia uiui te tangata ki a ia ano, ka kai ai i taua taro, ka inu ai i taua kapu.
29for den som eter og drikker, han eter og drikker sig selv til dom dersom han ikke gjør forskjell på Herrens legeme.
29No te mea ki te kai he, ki te inu he tetahi, e kai ana, e inu ana i te whakawa mona, te whakaaro ko te tinana o te Ariki.
30Derfor er det mange skrøpelige og syke iblandt eder, og mange sovner inn.
30No konei hoki he tokomaha i roto i a koutou e ngoikore ana, e mate ana, he tokomaha ano kua moe.
31Men dersom vi dømte oss selv, blev vi ikke dømt;
31Me i whakawa hoki tatou i a tatou ano, kihai i whakataua te he ki a tatou.
32men når vi dømmes, da refses vi av Herren, forat vi ikke skal fordømmes sammen med verden.
32Ki te whakawakia ia tatou, he mea whakaako tatou na te Ariki, kei tukua ngatahitia tatou me te ao ki te he.
33Derfor, mine brødre, når I kommer sammen for å ete, da del med hverandre;
33Heoi, e oku teina, ka huihui koutou ki te kai, me tatari tetahi ki tetahi.
34og hvis nogen hungrer, da ete han hjemme, forat I ikke skal komme sammen til dom! Det annet skal jeg foreskrive når jeg kommer.
34Ki te hiakai tetahi, hei roto i tona whare kai ai; kei ai to koutou huihuinga hei take whakawa. Ko era atu mea hoki, maku e whakatika ina tae atu ahau.