¹Og Saulus samtykte i mordet på ham. Men på den dag blev det en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, og de blev alle adspredt over Judeas og Samarias land, undtagen apostlene.

¹¶ A i reira a Haora e whakaae ana ki tona matenga. Na i taua ra ka oho he whakatoinga nui ki te hahi i Hiruharama: a marara katoa ana ratou, puta noa i nga wahi o Huria, o Hamaria; kahore ia nga apotoro.

²Men nogen gudfryktige menn begravde Stefanus og holdt en stor veklage over ham.

²A na te hunga whakaaro a Tepene i tana, a he nui ta ratou tangihanga mona.

³Men Saulus herjet menigheten, og gikk inn i hus efter hus og drog ut både menn og kvinner og lot dem kaste i fengsel.

³Ko Haora ia, tahoroa ana e ia te hahi, tomo ana ki tena whare, ki tena whare, toia atu ana nga tane me nga wahine, hoatu ana ki roto ki te whare herehere.

⁴De som nu var adspredt, drog omkring og forkynte evangeliets ord.

⁴¶ No reira ko ratou tonu, ko nga mea i whakamararatia ra, i haereere ki te kauwhau i te kupu.

⁵Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem.

⁵Na ko Piripi i heke atu ki te pa o Hamaria, a kauwhau ana i a te Karaiti ki a ratou.

⁶Og folket gav samdrektig akt på det som blev sagt av Filip, idet de hørte og så de tegn som han gjorde.

⁶A kotahi tonu te whakaaro o nga mano ki te whakarongo ki nga mea i korero ai a Piripi, i a ratou e rongo ana, e kite ana i nga tohu i mea ai ia.

⁷For det var mange som hadde urene ånder, og de fór ut av dem med høie skrik, og mange verkbrudne og vanføre blev helbredet.

⁷I puta mai hoki nga wairua poke i roto i te tini o nga mea e nohoia ana, he nui te reo ki te karanga: he tokomaha ano nga pararutiki, nga kopa i whakaorangia.

⁸Og det blev stor glede der i byen.

⁸A nui atu te hari o taua pa.

⁹Men der var en mann ved navn Simon, som før hadde gitt sig av med trolldom i byen og satt folket i Samaria i den største forundring, for han sa sig selv å være stor;

⁹Na i reira tetahi tangata, ko Haimona te ingoa, he mahi makutu tana i mua atu i roto i taua pa, a miharo ana te iwi o Hamaria, i mea hoki ia i a ia he tangata nui.

¹⁰ham gav de akt på, både små og store, de sa: Han er Guds kraft som kalles den store.

¹⁰I whakarongo katoa hoki ratou ki a ia te iti me te rahi, i mea, Ko taua kaha o te Atua tenei tangata, e kiia nei ko te nui.

¹¹Men de gav akt på ham fordi han i lang tid hadde satt dem i forundring ved sine trolldomskunster.

¹¹A i whakarongo ratou ki a ia, no te mea kua roa ke ratou e miharo ana ki ana mahi makutu.

¹²Men da de nu trodde Filip, som forkynte dem evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, så lot de sig døpe, både menn og kvinner.

¹²A, no ratou ka whakapono ki a Piripi; e kauwhau ana i te rongopai o te rangatiratanga o te Atua, i te ingoa hoki o Ihu Karaiti, ka iriiria ratou, nga tane me nga wahine.

¹³Og Simon tok ved troen han også, og da han var blitt døpt, holdt han sig nær til Filip, og da han så de kraftige gjerninger og tegn som blev gjort, blev han ute av sig selv av forundring.

¹³Ko Haimona tonu tetahi i whakapono: a ka iriiria, ka piri tahi ki a Piripi; a, no tona kitenga i nga tohu me nga merekara nunui i mahia, ka miharo.

¹⁴Da nu apostlene i Jerusalem fikk høre at Samaria hadde tatt imot Guds ord, sendte de Peter og Johannes til dem;

¹⁴¶ A, i te rongonga o nga apotoro i Hiruharama kua tango a Hamaria i te kupu a te Atua, ka tonoa atu e ratou a Pita raua ko Hoani ki a ratou:

¹⁵disse kom ned og bad for dem, forat de skulde få den Hellige Ånd;

¹⁵No to raua taenga iho, ka inoi mo ratou, kia riro te Wairua Tapu i a ratou:

¹⁶for Ånden var ennu ikke falt på nogen av dem, de var bare døpt til den Herre Jesu navn.

¹⁶Kahore ano hoki ia i tau noa ki tetahi o ratou: he mea iriiri kau i runga i te ingoa o te Ariki, o Ihu.

¹⁷De la da sine hender på dem, og de fikk den Hellige Ånd.

¹⁷Me i reira ka whakapakia iho o ratou ringa ki a ratou, a ka riro mai te Wairua Tapu i a ratou.

¹⁸Men da Simon så at Ånden blev gitt ved apostlenes håndspåleggelse, kom han til dem med penger og sa:

¹⁸A, no te kitenga o Haimona, na te whakapanga iho o nga ringa o nga apotoro i homai ai te Wairua tapu, ka mea ki te hoatu moni ki a raua,

¹⁹Gi også mig denne makt at den som jeg legger mine hender på, må få den Hellige Ånd!

¹⁹Ka ki, Homai hoki ki ahau tenei mana, kia riro ai te Wairua Tapu i te tangata e whakapakia iho ai e ahau oku ringa.

²⁰Men Peter sa til ham: Ditt sølv være forbannet, både det og du selv, fordi du tenkte å kjøpe Guds gave for penger!

²⁰Na ko te meatanga a Pita ki a ia, Kia pirau ngatahi korua ko tau moni, ina koe ka whakaaro ma te moni ka whiwhi ai ki te mea homai noa a te Atua.

²¹Du har ikke del eller lodd i dette ord; for ditt hjerte er ikke rett for Gud.

²¹Kahore he wahi mau, kahore he taunga mou i tenei mea: kahore hoki i tika tou ngakau i te aroaro o te Atua.

²²Omvend dig derfor fra denne din ondskap, og bed Herren om måskje ditt hjertes tanke måtte forlates dig!

²²Na, ripenetatia tenei kino ou, a inoi ki te Atua, me kore noa e murua te whakaaro o tou ngakau.

²³For jeg ser at du ligger i bitterhets galle og urettferdighets bånd.

²³Kua kite hoki ahau i a koe, kei roto koe i te au kawa, kei te here o te kino.

²⁴Da svarte Simon: Bed I for mig til Herren, forat ikke noget av det I har sagt, skal komme over mig!

²⁴Na ka whakahoki a Haimona, ka mea, Ma korua e inoi moku ki te Ariki, kei pa ki ahau tetahi o nga mea kua korerotia mai na e korua.

²⁵Efterat de nu hadde vidnet og talt Herrens ord, vendte de tilbake til Jerusalem, og de forkynte evangeliet i mange av samaritanenes byer.

²⁵A, ka mutu ta raua whakaatu, ta raua kauwhau i te kupu a te Ariki, ka hoki ki Hiruharama, he maha hoki nga kainga o nga Hamari i kauwhautia ai e raua te rongopai.

²⁶Men en Herrens engel talte til Filip og sa: Stå op og gå mot syd, på den vei som går ned fra Jerusalem til Gasa! Denne vei er øde.

²⁶¶ Na ka korero tetahi anahera a te Ariki ki a Piripi, ka mea, Whakatika, haere ki te tonga, ki te ara e heke atu ana i Hiruharama ki Kaha; he koraha tera.

²⁷Han stod da op og gikk dit; og se, der var en etioper, en hoffmann, en høi embedsmann hos Kandake, etiopernes dronning, en som var satt over hele hennes skatt; han var kommet til Jerusalem for å tilbede,

²⁷Whakatika ana ia, haere ana: na ko tetahi tangata o Etiopia, he unaka, he tangata nui na Kanarahi, kuini o nga Etiopiana, ko te kaitiaki ia o ana taonga katoa, i haere ki Hiruharama ki te karakia;

²⁸og han var nu på hjemveien, og satt på sin vogn og leste profeten Esaias.

²⁸A e hoki mai ana, e noho ana i runga i tona hariata, e korero ana i a Ihaia poropiti.

²⁹Og Ånden sa til Filip: Gå bort til denne vogn og hold dig nær ved den!

²⁹Na ka mea te Wairua ki a Piripi, Whakatata atu, ka haere atu koe ki te hariata ra.

³⁰Filip løp da til, og hørte at han leste profeten Esaias, og sa: Skjønner du det du leser?

³⁰Katahi a Piripi ka oma atu ki a ia, ka rongo i a ia e korero ana i a Ihaia poropiti, ka mea atu, E matau ana ranei koe ki tau e korero na?

³¹Han svarte: Hvorledes skulde jeg vel kunne det uten at nogen veileder mig? Og han bad Filip stige op og sette sig hos ham.

³¹Ano ra ko ia, Me pehea koia, ki te kore tetahi hei arataki i ahau? Na ka mea ia ki a Piripi kia eke ki runga kia noho tahi me ia.

³²Men det stykke av Skriften som han leste, var dette: Som et får blev han ført bort for å slaktes, og lik et lam som er stumt for den som klipper det, således åpner han ikke sin munn;

³²Na, ko te wahi o te karaipiture e korero nei ia, ko tenei, I arahina ia ano he hipi kia patua; a, me te reme e wahangu ana i te aroaro o tona kaikutikuti, kihai i kuihi tona waha;

³³i hans fornedrelse blev dommen over ham borttatt, og hvem kan fortelle om hans ætt? for hans liv blir tatt bort fra jorden.

³³I ona whakaitinga i whakakorea he whakawa mona: ma wai hoki tona whakatupuranga e korero? Kua tangohia atu nei tona ora i te whenua.

³⁴Hoffmannen tok da til orde og sa til Filip: Jeg ber dig: om hvem sier profeten dette? om sig selv eller om nogen annen?

³⁴Na ka whakahoki te unaka ki a Piripi, ka mea, Tena koa, mo wai tenei korero a te poropiti? mona ake ano, mo tetahi atu ranei?

³⁵Da oplot Filip sin munn, og idet han gikk ut fra dette skriftsted, forkynte han ham evangeliet om Jesus.

³⁵Na ka puaki te mangai o Piripi, a, timata mai i taua karaipiture, kauwhautia ana e ia a Ihu ki a ia.

³⁶Og som de drog frem på veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Se, her er vann; hvad er til hinder for at jeg blir døpt?

³⁶A, i a raua e haere ana i te ara, ka tae atu raua ki tetahi wai, ka mea te unaka, Na, he wai tenei: he aha te mea e kore ai ahau e iriiria?

³⁷Og Filip sa: Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn.

³⁷Mea atu ana a Piripi, Ki te whakapono tou ngakau katoa, e ahei ano koe. na ka whakahoki ia, ka mea, E whakapono ana ahau ko Ihu Karaiti te Tama a te Atua.

³⁸Og han bød vognen holde, og de steg ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og han døpte ham.

³⁸Katahi ia ka whakahau i te haraiata kia tu: ka haere atu raua tokorua ki roto i te wai, a Piripi raua ko te unaka; a iriiria ana ia e ia.

³⁹Men da de steg op av vannet, rykte Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger; for han drog sin vei med glede.

³⁹A, i to raua putanga ake i te wai, kahakina atu ana a Piripi e te Wairua o te Ariki: a mutu tonu te kitenga atu o te unaka i a ia, heoi haere hari atu ana ia i tona ara.

⁴⁰Men Filip blev funnet i Asdod, og han drog omkring og forkynte evangeliet i alle byene, inntil han kom til Cesarea.

⁴⁰Ko Piripi ia i kitea ki Ahota; a, i a ia e haere ana, kauwhautia ana e ia te rongopai ki nga pa katoa, a tae noa ia ki Hiharia.