¹Og Herrens ord kom til mig i det niende år, i den tiende måned, på den tiende dag i måneden, og det lød så:

¹¶ I puta mai ano te kupu a Ihowa ki ahau, i te iwa o nga tau, i te tekau o nga marama, i te tekau o nga ra o te marama, i mea,

²Menneskesønn! Skriv op for dig navnet på denne dag, just denne dag! Babels konge har leiret sig mot Jerusalem just på denne dag.

²E te tama a te tangata, tuhituhia te ingoa o tenei ra, o tenei ra kotahi rawa nei: ko te tino ra tenei i anga nui ai te kingi o Papurona ki Hiruharama.

³Og sett frem en lignelse for den gjenstridige ætt og si til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Sett gryten på, sett den på og øs så vann i den!

³Korerotia hoki tetahi kupu whakarite ki te whare whakakeke, mea atu ki a ratou, Ko te kupu tenei a te Ariki, a Ihowa; Whakaekea te kohua, whakaekea, ringihia ano he wai ki roto.

⁴Legg kjøttstykkene sammen i den, alle gode stykker, lår og bog! Fyll den med de beste ben!

⁴Kohikohia ano ona wahi ki roto, nga wahi pai katoa, te huha, te peke; whakakiia ki nga wheua pai rawa.

⁵Ta det beste av småfeet og legg så et bål under den for å koke benene! La det koke til gagns! Benene koker allerede i den.

⁵Tikina te hipi pai rawa, me haupu nga wheua ki raro i a ia; kia nui te koropuputanga; ae ra, kohuatia ona wheua ki roto.

⁶Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Ve blodstaden, den rustne gryte, som rusten ikke er gått av! Ta stykke for stykke ut av den! Det blir ikke kastet lodd derom.

⁶Mo reira ko te kupu tenei a te Ariki, a Ihowa, Aue, te mate mo te pa toto, me te kohua he waikura nei tona, kihai nei tona waikura i tahia! whakaputaina ki waho tenei wahi ona, tenei wahi ona; kahore tetahi rota i tau ki runga i a ia.

⁷For det blod den har utøst, er ennu i den; den har helt det ut på nakne berget, den har ikke utøst det på jorden, så mulden kunde dekke over det.

⁷No te mea kei roto i a ia ona toto, kua waiho e ia ki runga ki te kamaka; kihai i ringihia e ia ki te whenua, kia hipokina ai ki te puehu;

⁸For å la min harme ha fritt løp, for å ta hevn lot jeg dens blod komme på nakne berget, så det ikke skulde bli tildekket.

⁸He mea kia puta ake ai te weriweri ki te rapu utu, kua waiho e ahau ona toto ki runga ki te kamaka, kei hipokina.

⁹Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Ve blodstaden! Også jeg vil gjøre bålet stort.

⁹Na reira tenei kupu a te Ariki, a Ihowa, Aue, te mate mo te pa toto! maku ano e whakanui tona puranga wahie.

¹⁰Legg meget ved på, tend op ilden! La kjøttet bli mørt og suppen koke inn, så benene blir forbrent,

¹⁰Purangatia te wahie, whakaungia te ahi, kia pai rawa te kohua i nga kiko; meatia marietia kia pupuru nga kai, kia wera hoki nga wheua.

¹¹og la den bli stående tom på sine glør, forat den kan bli het, og dens kobber bli glødende, og dens urenhet smeltes bort og dens rust fortæres!

¹¹Ka tu kau, whakaturia ki runga ki ona ngarahu, kia mahana ai, kia wera ai tona parahi, kia rewa ai tona poke i roto, kia poto ai te waikura.

¹²Trettende arbeid har den voldt mig, og allikevel er dens tykke rust ikke gått av den. I ilden med dens rust!

¹²Kua hoha ia i te mahi; otiia kihai tona waikura nui i puta atu i roto i a ia; kahore tona waikura i kore i te ahi.

¹³Din urenhet er en skam; fordi jeg har renset dig, men du ikke er blitt ren, skal du ikke mere bli fri for din urenhet før jeg får stilt min harme på dig.

¹³He he kei roto i tou poke: na, mea noa ahau i a koe kia ma, a kihai koe i ma; mo reira e kore tou poke e whakamakia a muri ake nei, kia makona ra ano toku riri ki a koe.

¹⁴Jeg, Herren, har talt; det kommer, og jeg vil gjøre det; jeg lar det ikke være og sparer ikke og angrer ikke; efter din ferd og dine gjerninger skal du bli dømt, sier Herren, Israels Gud.

¹⁴Naku, na Ihowa te kupu: ka rite, ka mahia ano e ahau, e kore taku e taka, e kore ano ahau, e manawapa, e kore e ripeneta; ka rite ki ou ara, ka rite ki au mahi ta ratou whakawa mou, e ai ta te Ariki, ta Ihowa.

¹⁵Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:

¹⁵¶ I puta mai ano te kupu a Ihowa ki ahau; i mea,

¹⁶Menneskesønn! Se, jeg tar dine øines lyst fra dig ved en brå død; men du skal ikke klage og ikke gråte, og dine tårer skal ikke rinne.

¹⁶E te tama a te tangata, ka tangohia mai e ahau i tou taha ta ou kanohi i hiahia ai, ka whakapangia ki te mate: kaua ano ia e uhungatia, kaua e tangihia, kaua ou roimata e puta.

¹⁷Sukk i stillhet og hold ikke sørgefest som efter en død! Bind din hue på dig og ta dine sko på dine føtter og dekk ikke skjegget til og et ikke mat som folk sender dig!

¹⁷E tangi, engari kia ngawari; kauaka he uhunga tupapaku, herea tou tupare ki runga ki a koe, kuhua ano ou hu ki ou waewae, kaua ano ou ngutu e araia, kaua ano e kainga te taro tangata.

¹⁸Så talte jeg til folket om morgenen, og min hustru døde om aftenen; og morgenen efter gjorde jeg som det var sagt mig.

¹⁸Heoi i korero ahau ki te iwi i te ata; a i te ahiahi ka mate toku hoa wahine: na i te ata ka meatia e ahau te mea i whakahaua ki ahau.

¹⁹Da sa folket til mig: Vil du ikke si oss hvad det betyr at du gjør så?

¹⁹Na ka mea te iwi ki ahau, E kore ianei e korerotia e koe ki a matou, he aha mo matou ena mea e meatia na e koe?

²⁰Jeg svarte dem: Herrens ord kom til mig, og det lød så:

²⁰Ano ra ko ahau ki a ratou, I puta mai te kupu a Ihowa ki ahau, i mea,

²¹Si til Israels hus: Så sier Herren, Israels Gud: Se, jeg vanhelliger min helligdom, eders herlige stolthet, eders øines lyst og eders sjels lengsel, og eders sønner og døtre, som I har latt tilbake, skal falle for sverdet.

²¹Mea atu ki te whare o Iharaira, Ko te kupu tenei a te Ariki, a Ihowa: Tenei ahau te whakapoke nei i toku wahi tapu, i ta koutou i whakaii ai, i ta koutou kanohi e hiahia nei, i te mea e manawapatia ana e to koutou wairua: na, ko a koutou tama, k o a koutou tamahine, i mahue nei ki a koutou, ka hinga i te hoari.

²²Da skal I gjøre som jeg har gjort: Eders skjegg skal I ikke tildekke, og den mat som folk sender eder, skal I ikke ete;

²²A ko ta koutou e mea ai ka rite ki taku i mea nei: e kore o koutou ngutu e araia, e kore ano koutou e kai i te taro tangata.

²³eders huer skal I ha på hodet og eders sko på føttene; I skal ikke klage og ikke gråte; men I skal visne bort i eders misgjerninger og sukke med hverandre.

²³E mau ano o koutou tupare ki o koutou mahunga, o koutou hu ki o koutou waewae; e kore koutou e uhunga, e kore e tangi; engari ka memehia atu i runga i o koutou he, ka koingo ki tetahi, ki tetahi.

²⁴Esekiel skal være til et tegn for eder; aldeles som han har gjort, skal I gjøre. Når det kommer, da skal I kjenne at jeg er Herren, Israels Gud.

²⁴A hei tohu a Ehekiera ki a koutou: ka rite ki nga mea katoa i mea ai ia ta koutou e mea ai: ka pa mai tenei, ka mohio koutou ko te Ariki ahau, ko Ihowa.

²⁵Og du menneskesønn! På den dag da jeg tar deres vern, deres herlige fryd, deres øines lyst og deres sjels lengsel, deres sønner og døtre, fra dem,

²⁵Na, ko koe, e te tama a te tangata, he teka ianei i te ra e tangohia atu ai e ahau to ratou kaha, to ratou koa whakakororia, ta o ratou kanohi e hiahia ai, ta o ratou ngakau e okaka tonu ai, a ratou tama, a ratou tamahine,

²⁶på den dag skal det komme flyktninger til dig og forkynne det for folk.

²⁶I taua ra ka haere mai te mea i mawhiti ki a koe kia rongo ai ou taringa?

²⁷Den dag skal din munn åpnes, når flyktningene er kommet, og du skal tale og ikke mere være målløs, og du skal være til et tegn for dem*, og de skal kjenne at jeg er Herren. / {* de bortførte.}

²⁷I taua ra ka puaki tou mangai ki te tangata i mawhiti, a ka korero, kore ake ou wahangu; hei tohu hoki koe ki a ratou; a ka mohio ratou ko Ihowa ahau