¹Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:

¹¶ Ano ra ko Topara Naamati; i mea ia,

²Skulde en ordflom bli uten svar, eller en ordgyter få rett?

²Kaua ranei hei whakautua te tini o nga kupu? A e whakatikaia ranei te tangata ngutu hohoro?

³Skulde dine store ord drive menn til taushet, skulde du spotte uten at nogen skammer dig ut?

³Ma au kupu whakapehapeha ranei e nohopuku ai nga tangata? A, ina tawai koe, kaua ranei he tangata e mea i a koe kia whakama?

⁴Og skal du få si: Ren er min lære, og skyldfri er jeg i dine øine?

⁴E mea ana hoki koe, He tino tika taku whakaako, a he ma ahau ki ou kanohi.

⁵Men bare Gud vilde tale og oplate sine leber mot dig

⁵Aue, me i korero te Atua, me i puaki mai ona ngutu ki te whakahe i a koe!

⁶og åpenbare dig visdommens hemmeligheter, at det i dem er dobbelt forstand! Da måtte du nok innse at Gud tilgir dig noget av din misgjerning.

⁶Me i whakaaturia mai e ia ki a koe nga mea ngaro o te matauranga, te huhua o nga ara o tana mahi! Na kia matau koe, he iti iho i ou he ta te Atua e tango nei i a koe.

⁷Mon du kan finne bunn i Guds vesen eller nå frem til den Allmektiges ytterste grense?

⁷¶ Ina whakatakina e koe, e kitea ranei e koe te Atua? E tino kitea rawatia ranei e koe te Kaha Rawa?

⁸Himmelhøi er den*, hvad kan du gjøre? Dypere enn dødsriket, hvad vet du? / {* d.e. Guds visdom.}

⁸Kei te rangi te tiketike; ka pehea koe? Hohonu iho i te reinga; ko te aha e mohiotia e koe?

⁹Lengere enn jorden er dens mål og bredere enn havet.

⁹Ko tona takoto, roa atu i te whenua, whanui atu i te moana.

¹⁰Om han farer frem og setter i fengsel og sammenkaller retten, hvem vil da hindre ham?

¹⁰Ki te mea ka haukotia e ia, ka herehera ranei, ka whakawakia ranei, ma wai ia e arai?

¹¹For han, han kjenner de falske folk og ser uretten, uten at han trenger å gi akt på den,

¹¹E mohio ana hoki ia ki nga tangata teka noa; a e kite ana ia i te he, ahakoa e kore e whakaaroa e ia.

¹²og selv en uvettig mann får forstand*, og et ungt villesel blir født til menneske. / {* når Gud således går i rette med ham, JBS 11, 10.}

¹²Otiia ko te mea whakaarokore nei, ko te tangata kahore rawa ona hinengaro, ae ra, to te tangata rite i tona whanautanga kei te kuao kaihe mohoao.

¹³Hvis du retter ditt hjerte og utbreder dine hender til ham -

¹³¶ Ki te whakatikaia e koe tou ngakau, a ka wherahia ou ringa ki a ia;

¹⁴er det synd i din hånd, da ha den bort og la ikke urett bo i dine telt -

¹⁴Ki te mea he he kei tou ringa, whakamataratia atu, kaua hoki te kino e noho ki ou tapenakara;

¹⁵ja, da skal du, fri for lyte, opløfte ditt åsyn og stå fast og ikke frykte;

¹⁵He pono ko reira ara ai tou mata, te ai he ira; ae, ka u hoki koe, te ai he wehi:

¹⁶for du skal glemme din møie, som forbifarne vann skal du komme den i hu.

¹⁶Tera hoki koe e wareware ki tou mauiui; a e maharatia e koe ano ko nga wai kua rere atu.

¹⁷Og lysere enn middagen blir da ditt liv; mørket blir for dig som morgenen.

¹⁷A ko tou ora tera e marama ke atu i to te poutumarotanga o ate ra; a ahakoa e pouri ano, ka rite ki te ata.

¹⁸Og du skal være trygg, for da er det håp, og når du har sett dig vel omkring, kan du legge dig trygt til ro.

¹⁸Ka tatu ou whakaaro, no te mea ka whai tumanakohanga atu; ae, ka rapu koe i tetahi taha ou, i tetahi taha, a ka takoto marire koe.

¹⁹Og du skal hvile, og ingen skal skremme dig op, og mange skal søke din yndest.

¹⁹E takoto iho ano koe, te ai he kaiwhakawehi; he tokomaha ano hoki e whai kia paingia e koe.

²⁰Men de ugudeliges øine tæres bort; de har ingen tilflukt mere, og deres håp er å utånde sjelen.

²⁰Ka poko ia nga kanohi o te hunga kino, kore ake he rerenga mo ratou; ko ta ratou e tumanako atu ai ko te hemonga.