¹Min ånd* er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. {* livskraft.}

¹¶ Kua pau toku manawa, moti rawa oku ra, kua rite te urupa moku.

²Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.

²He pono he hunga tawai enei kei ahau, a kei roto tonu toku kanohi i a ratou whakakarangitanga.

³Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag*? / {* d.e. gå i borgen for mig, OSP 6, 1; 11, 15.}

³Tena ra, homai he punga ko koe tonu hei whakakapi turanga moku; ko wai hei papaki ringa ki ahau?

⁴Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.

⁴Kua huna hoki e koe to ratou ngakau kei mohio; na reira e kore koe e whakaneke ake i a ratou.

⁵Den som forråder venner, så de blir til bytte*, hans barns øine skal tæres bort. / {* for sine forfølgere.}

⁵Ko te tangata e whaki ana i ona hoa, he mea mo te utu, ko nga kanohi tonu o ana tamariki e hemo.

⁶Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.

⁶Kua meinga hoki ahau e ia hei hahani ma nga iwi; a kua waiho marakerake ahau hei whakaetietinga.

⁷Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.

⁷Kua atarua toku kanohi i te tangi, rite tonu ki te atarangi oku wahi katoa.

⁸Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;

⁸Ka miharo te hunga tika ki tenei, a ka whakaoho te tangata harakore i a ia ano hei whakahe i te atuakore.

⁹men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.

⁹Otiia ka mau te tangata tika ki tona ara, a ko te tangata ringa ma ka neke haere ake te kaha.

¹⁰Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.

¹⁰¶ Ko koutou katoa ia tahuri, anga mai nei, e kore hoki tetahi tangata mahara e kitea e ahau i roto i a koutou.

¹¹Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!

¹¹Kua pahemo oku ra, motumotuhia ake oku whakaaro i whakatakoto ai, tae noa ki nga whakaaro o toku ngakau.

¹²Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.

¹²Ko te po kua meinga e ratou hei ao; ko te marama, e ki ana ratou, e tata tonu ana ki te pouri.

¹³Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,

¹³Ki te titiro ahau i te reinga hei whare moku; mehemea kua wharikitia e ahau toku moenga ki te pouri;

¹⁴roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,

¹⁴Mehemea kua karanga ahau ki te pirau, ko koe toku papa; ki te iro ranei, ko koe toku whaea, toku tuahine!

¹⁵hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?

¹⁵Kei hea ra he tumanakohanga atu moku? A ko taku e tumanako atu ai ko wai e kite?

¹⁶Til dødsrikets bommer farer de* ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet. / {* mine forhåpninger.}

¹⁶Ka riro ki raro ki nga taha o te reinga, ina whai okiokinga i roto i te puehu.