¹Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

¹¶ A i korero tonu a Hopa i tana pepeha, i mea,

²Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

²Aue, me i rite ki nga marama o mua, ki nga ra i tiaki ai te Atua i ahau!

³da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

³I tiaho mai ai tana rama ki toku matenga, a na tana whakamarama i haere ai ahau i te pouri:

⁴slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

⁴Me i pera ano me ahau i nga ra o toku taiohitanga, i te mea nei kei runga to te Atua whakaaro puku i toku teneti;

⁵da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

⁵I te mea e noho ana ano te Kaha Rawa i ahau, a kei tetahi taha oku aku tamariki, kei tetahi taha;

⁶da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

⁶I horoia ai oku takahanga ki te pata, a rere mai ana nga awa hinu ki ahau i roto i te kohatu!

⁷Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

⁷¶ I toku haerenga atu ki te kuwaha ki te pa, a whakapai ana i te nohoanga moku i te waharoa,

⁸da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

⁸Ka kite nga taitamariki i ahau, a piri ana ratou: whakatika ana nga koroheke, tu ana ki runga;

⁹høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

⁹Mutu pu te korero a nga tino tangata, kua kopania te ringa ki o ratou mangai;

¹⁰de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

¹⁰Ngaro ana te reo o nga rangatira, piri ana o ratou arero ki o ratou ngao.

¹¹Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

¹¹No te rongonga hoki o te taringa i ahau manaaki ana i ahau; te kitenga o te kanohi i ahau, whakaae mai ana ki aku mahi:

¹²For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

¹²No te mea naku i whakaora te rawakore i a ia e karanga ana, te pani me te tangata hoki kahore nei ona kaiawhina.

¹³Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

¹³I tau ki runga ki ahau te manaaki a te tangata e tata ana ki te whakangaromanga; harakoa ana i ahau te ngakau o te pouaru.

¹⁴Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

¹⁴I kakahuria e ahau te tika, a ko tera toku kakahu: e rite ana taku whakarite whakawa he koroka, he karauna.

¹⁵Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

¹⁵He kanohi ahau ki te matapo, he waewae ki te kopa.

¹⁶En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

¹⁶He matua ahau ki nga rawakore: a i ata rapua e ahau te tikanga o te totohe a te tangata kihai nei ahau i mohio.

¹⁷Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

¹⁷Wawahia ana e ahau nga kauae o te tangata kino, a takiritia mai ana e ahau tana mea pahua i roto i ona niho.

¹⁸Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

¹⁸¶ Katahi ahau ka mea, Tera ahau e mate i roto i toku ohanga; ka whakanuia oku ra kia rite ki te onepu te maha:

¹⁹Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

¹⁹Ko toku pakiaka tautoro tonu ki nga wai, a i te po tau ana te tomairangi ki runga ki toku peka:

²⁰Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

²⁰Ko toku kororia hou tonu i roto i ahau, a hoki ake ana te kaha o taku kopere i toku ringa.

²¹Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

²¹I whakarongo mai nga tangata ki ahau, i tatari, whakarongo puku ana ratou i ahau e whakatakoto whakaaro ana.

²²Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

²²I muri i aku kupu kore ake ratou i korero ano; maturuturu iho ana aku kupu ki runga ki a ratou.

²³De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

²³I taria mai ahau e ratou ano ko te ua; hamama mai ana o ratou mangai ano e tatari ana ki te ua o muri.

²⁴Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

²⁴Ka kata ahau ki a ratou, kihai i whakaponohia e ratou; kihai hoki ratou i whakataka i te marama o toku mata.

²⁵Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

²⁵Naku to ratou ara i whiriwhiri, a noho ana ahau hei rangatira, noho ana hoki ahau ano he kingi i roto i te ope; i rite ahau ki te kaiwhakamarie o te hunga e tangi ana.