¹Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.

¹¶ I muri i tenei ka puaki te mangai o Hopa, a ka kanga e ia tona ra.

²Job tok til orde og sa:

²Na ka oho a Hopa, ka mea,

³Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!

³Kia ngaro te ra i whanau ai ahau, te po i korerotia ai, He tamaroa kei roto i te kopu.

⁴Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!

⁴Waiho taua ra mo te pouri; kaua e tirohia iho e te Atua i runga; kaua hoki e whitingia e te marama.

⁵Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!

⁵Kia poke ia i te pouri, i te atarangi hoki o te mate; kia tauria iho e te kapua; kia whakawehia ano hoki e te whakapouritanga o te ra.

⁶Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!

⁶Na ko taua po, kia mau pu i te pouri kerekere: kei honoa ki nga ra o te tau; kei huihuia atu ina taua nga marama.

⁷Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!

⁷Nana, kia mokemoke taua po, kaua te reo koa e uru ki roto.

⁸Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!

⁸Kia kanga hoki e te hunga kanga i te ra, e te hunga mohio ki te whakaara rewiatana.

⁹Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -

⁹Kia pouri nga whetu o tona kakarauritanga; kia tatari ki te marama, a kahore noa iho; kei kite hoki i te takiritanga ata.

¹⁰fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.

¹⁰Mona kihai i tutaki i nga tatau o te kopu o toku whaea, kihai i huna i te mauiui kei kitea e ahau.

¹¹Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?

¹¹¶ He aha ahau te mate ai i te kopu? He aha te hemo ai i toku putanga mai i te kopu?

¹²Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?

¹²He aha i rite wawe ai nga turi moku, me nga u hei ngote maku?

¹³For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -

¹³Me i pena, kua ata takoto ahau, te ai he whakaohooho, moe ana ahau: katahi ahau ka whai okiokinga,

¹⁴sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,

¹⁴I roto i nga kingi, i nga kaiwhakatakoto whakaaro o te whenua i hanga nei i nga wahi mokemoke mo ratou,

¹⁵eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;

¹⁵I roto ranei i nga rangatira whai koura, o ratou nei whare ki tonu i te hiriwa:

¹⁶eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.

¹⁶Kua kahore noa iho ranei, kua pera me te materoto e ngaro nei, me nga kohungahunga kahore nei e kite i te marama.

¹⁷Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.

¹⁷Mutu ake i reira te whakararuraru a te hunga kino; okioki ana i reira te hunga kua mauiui nga uaua.

¹⁸Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.

¹⁸Ata noho ana nga herehere i reira, te rongo i te reo o te kaitukino.

¹⁹Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.

¹⁹Kei reira te iti, te rahi, kahore hoki he rangatira o te pononga.

²⁰Hvorfor gir han* den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte, / {* Gud.}

²⁰¶ He aha te marama i homai ai ki te tangata kei roto nei i te mate? te ora ki te tangata kua kawa te wairua?

²¹dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,

²¹E koingo nei ki te mate, heoi kahore noa iho; e keri ana kia taea ia, nui atu i te keri i nga taonga huna.

²²dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -

²²Hari pu ratou, koa ana, ina kitea te urupa.

²³til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?

²³He aha ano te marama i homai ai ki te tangata kua huna nei tona ara, kua oti nei te tutakitaki mai e te Atua?

²⁴For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.

²⁴Kiano hoki ahau i kai, kua tae mai taku mapu: ano he wai oku hamama e ringihia ana.

²⁵For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.

²⁵No te mea kua tae mai ki ahau te mea whakawehi e wehi nei ahau; ko taku e pawera nei kua pa ki ahau.

²⁶Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.

²⁶Kahore oku humarie, kahore oku ata noho, ehara i te mea e okioki ana; na kua puta te raruraru.