¹Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:

¹¶ Na ka whakautu a Pirirara Huhi, ka mea,

²Hvor lenge vil du tale så? Hvor lenge skal din munns ord være som et veldig vær?

²Kia pehea ake te roa o tau korero i enei mea? Kia pehea ake te roa o nga kupu a tou mangai e rite ai ki te hau kaha?

³Skulde vel Gud forvende retten, eller den Allmektige forvende rettferdigheten?

³E whakaparori ke ranei te Atua i te whakawa? E whakaparori ke ranei te Kaha Rawa i te tika?

⁴Har dine sønner syndet mot ham, så har han gitt dem deres brøde i vold.

⁴Ki te mea i hara au tamariki ki a ia, a kua maka atu ratou e ia hei utu mo to ratou he;

⁵Hvis du vender dig til Gud og beder den Allmektige om nåde,

⁵Ki te rapu wawe koe i to Atua, a ka inoi ki te Kaha Rawa;

⁶hvis du er ren og opriktig, da vil han våke over dig og gjenreise din rettferds bolig,

⁶Ki te mea he ma koe, he tika, ina, ka ara ake ia ki a koe aianei, ka manaakitia ano e ia te nohoanga o tou tika.

⁷og din forrige lykke vil bli ringe mot din senere lykke, for den skal være overmåte stor.

⁷Ahakoa i iti tou timatanga, e nui noa atu tou whakamutunga.

⁸For spør bare fremfarne slekter og akt på det som deres fedre har gransket ut

⁸¶ Tena ra, ui atu ki to mua whakatupuranga; anga atu hoki ki te mea kua rapua e o ratou matua.

⁹- for vi er fra igår og vet intet; for en skygge er våre dager på jorden -

⁹Nonanahi nei hoki tatou, kahore hoki e mohio; he atarangi nei hoki o tatou ra i runga i te whenua;

¹⁰de skal lære dig og si dig det og bære frem ord fra sitt hjerte.

¹⁰E kore ranei ratou e whakaako i a koe, e korero ki a koe, e puaki mai ranei he kupu i o ratou ngakau?

¹¹Vokser sivet op hvor det ikke er myrlendt? Blir starrgresset stort uten vann?

¹¹E tupu ranei te wiwi i te mea kahore he repo? E nui ranei te raupo ki te kahore he wai?

¹²Ennu står det friskt og grønt og blir ikke skåret; da visner det før alt annet gress.

¹²I te mea he kaiota tonu, a kihai i tapahia, kua maroke i mua ake i nga otaota katoa.

¹³Således går det alle dem som glemmer Gud, og den gudløses håp går til grunne;

¹³Ka pera ano nga ara o te hunga katoa e wareware ana ki te Atua, a ka riro ki te kore ta te tangata whakaponokore i tumanako ai.

¹⁴hans tillit avskjæres, og det han trøster sig til, er spindelvev.

¹⁴Ka motuhia atu tana i whakamanawa atu ai, ko te whare hoki o te pungawerewere hei tumanakohanga mona.

¹⁵Han støtter sig på sitt hus, men det står ikke; han holder sig fast i det, men det står ikke fast.

¹⁵Ka okioki atu ia ki tona whare; heoi e kore e tu: u tonu tana pupuri atu, otiia e kore e mau.

¹⁶Frodig står han der i solens skinn, og hans skudd breder sig ut over hans have;

¹⁶E matomato ana i te mea kahore nei te ra, a e wana ana ona peka i tana kari.

¹⁷om en stenrøs slynger sig hans røtter, mellem stener trenger han sig frem.

¹⁷Kapi tonu te puranga i ona pakiaka, e kitea ana e ia te wahi kamaka.

¹⁸Ryddes han bort fra sitt sted, så kjennes det ikke ved ham, men sier: Jeg har aldri sett dig.

¹⁸Ki te whakamotitia iho ia i tona wahi, ka whakakahore taua wahi ki a ia, ka mea, Kahore ahau i kite i a koe.

¹⁹Se, det er gleden på hans vei, og av mulden spirer andre frem.

¹⁹Nana, ko te hari tenei o tona ara, a ka tupu ake etahi atu i roto i te puehu.

²⁰Nei, Gud forkaster ikke en som er ulastelig, og han holder ikke ugudelige ved hånden.

²⁰¶ Nana, e kore te Atua e whakakahore ki te tangata tika, e kore ano e puritia e ia te ringa o nga tangata kino.

²¹Ennu vil han fylle din munn med latter og dine leber med jubel.

²¹Tera ano tou mangaika whakakiia e ia ki te kata, ou ngutu ki te hamama.

²²De som hater dig, skal klædes med skam, og de ugudeliges telt skal ikke mere finnes.

²²He whakama te kakahu mo te hunga e kino ana ki a koe, a ka kahore noa iho te tapenakara o te hunga kino.