¹Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som ikke går inn i fårestien gjennem døren, men stiger over annensteds, han er en tyv og en røver;

¹¶ He pono, he pono taku e mea nei ki a koutou, Ki te kahore tetahi e tomo ra te kuwaha ki te kainga hipi, ki te piki ke, he tahae ia, he tangata pahua.

²men den som går inn gjennem døren, han er fårenes hyrde.

²Tena ko te tangata e tomo ana ra te kuwaha, ko te hepara ia o nga hipi.

³For ham lukker dørvokteren op, og fårene hører hans røst, og han kaller sine får ved navn og fører dem ut.

³Ka uaki te kaitiaki tatau ki a ia; ka rongo ano nga hipi ki tona reo: na ka karangatia e ia ana hipi ake, to tenei ingoa, to tenei ingoa, ka arahina ki waho.

⁴Når han har fått alle sine får ut, går han foran dem, og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst;

⁴A ka oti ana ake hipi te tuku ki waho, ka haere ia i mua i a ratou, ka aru nga hipi i a ia: e matau ana hoki ratou ki tona reo.

⁵men en fremmed følger de ikke, de flyr fra ham, fordi de ikke kjenner de fremmedes røst.

⁵E kore ia ratou e aru i te tauhou, engari ka oma i a ia: e kore hoki e matau ki te reo o nga tauhou.

⁶Denne lignelse sa Jesus til dem; men de skjønte ikke hvad det var han talte til dem.

⁶I korerotia tenei kupu whakarite e Ihu ki a ratou: heoi kihai ratou i mohio ki nga mea i korerotia e ia ki a ratou.

⁷Jesus sa da atter til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Jeg er døren til fårene.

⁷Na ka mea ano a Ihu ki a ratou, He pono, he pono taku e mea nei ki a koutou, Ko ahau te tatau o nga hipi.

⁸Alle de som er kommet før mig, er tyver og røvere; men fårene har ikke hørt dem.

⁸He tahae, he kaipahua te hunga katoa i haere mai i mua i ahau: heoi kihai nga hipi i whakarongo ki a ratou.

⁹Jeg er døren; den som går inn gjennem mig, han blir frelst, og han skal gå inn og gå ut og finne føde.

⁹Ko ahau te tatau: ki te waiho ahau hei huarahi tomokanga mo tetahi, e ora ia, a ka haere ki roto, ka haere ki waho, ka kite hoki i te kai.

¹⁰Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge; jeg er kommet forat de skal ha liv og ha overflod.

¹⁰Heoi ano ta te tahae e haere mai ai, he tahae, he patu, he whakamoti hoki: i haere mai ahau kia whiwhi ai ratou ki te ora, ina, tona nui noa atu.

¹¹Jeg er den gode hyrde; den gode hyrde setter sitt liv til for fårene.

¹¹Ko ahau te hepara pai, he hepara pai, ka tuku i a ia ano kia mate mo nga hipi.

¹²Men den som er leiesvenn og ikke hyrde, den som ikke eier fårene, han ser ulven komme, og forlater fårene og flyr, og ulven røver dem og jager dem fra hverandre;

¹²Tena ko te tangata e utua ana, ehara nei i te hepara, ehara nei i a ia nga hipi, i tona kitenga i te wuruhi e haere mai ana, whakarerea ake e ia nga hipi, oma ana: na ka hopukia ratou e te wuruhi, a whakamararatia ana nga hipi.

¹³for han er en leiesvenn, og fårene ligger ham ikke på hjerte.

¹³Ka oma te tangata e utua ana, no te mea e utua ana ia, kahore hoki ona whakaaro ki nga hipi.

¹⁴Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine,

¹⁴Ko ahau te hepara pai, e matau ana hoki ki aku, a e matau ana aku ki ahau.

¹⁵likesom Faderen kjenner mig, og jeg kjenner Faderen; og jeg setter mitt liv til for fårene.

¹⁵Pera tonu me to te Matua matau ki ahau, me toku matau hoki ki te Matua: e tuku ana hoki ahau i ahau ki te mate mo nga hipi.

¹⁶Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre frem, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.

¹⁶He hipi atu ano aku, ehara nei i tenei kainga: me arahi mai ratou e ahau, a ka rongo ratou ki toku reo; a e whakakotahitia te kahui, kotahi ano hoki hepara.

¹⁷Derfor elsker Faderen mig, fordi jeg setter mitt liv til for å ta det igjen.

¹⁷Koia te Matua ka aroha mai ai ki ahau, no te mea e tuku ana ahau i ahau kia mate, kia whakaora ake ai ano ahau i ahau.

¹⁸Ingen tar det fra mig, men jeg setter det til av mig selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen; dette bud fikk jeg av min Fader.

¹⁸Ehara i te mea ma tetahi tangata ahau e whakamate, engari maku ano ahau e tuku ki te mate. Kei ahau te tikanga mo te tuku atu, kei ahau ano te tikanga mo te whakaora. Na toku matua tenei ture kua riro mai nei i ahau.

¹⁹Det blev atter splid iblandt jødene på grunn av disse ord,

¹⁹¶ Katahi ka wehewehea nga Hurai, na enei kupu.

²⁰og mange av dem sa: Han er besatt og gal; hvorfor hører I på ham?

²⁰He tokomaha o ratou i mea, He rewera tona, e haurangi ana; he aha koutou ka whakarongo ai ki a ia?

²¹Andre sa: Dette er ikke besatt manns tale; kan vel en ond ånd åpne blindes øine?

²¹Ko etahi i mea, Ehara enei i nga kupu a te tangata e nohoia ana e te rewera. E ahei koia i te rewera te mea i nga kanohi o nga matapo kia kite?

²²Men det var tempelvielsens fest i Jerusalem. Det var vinter,

²²¶ Na i Hiruharama tenei, i te hakari horohoronga: he hotoke;

²³og Jesus gikk omkring i templet i Salomos buegang.

²³A e haereere ana a Ihu i te temepara, i te whakamahau o Horomona.

²⁴Jødene flokket sig da om ham og sa til ham: Hvor lenge vil du holde oss i uvisshet? Er du Messias, da si oss det rent ut!

²⁴Na ka karapotia ia e nga Hurai, ka mea ratou ki a ia, Kia pehea te roa o tau waiho i o matou ngakau kia hikirangi ana? Ki te mea ko te Karaiti koe, korerotia matanuitia mai ki a matou.

²⁵Jesus svarte dem: Jeg har sagt eder det, og I tror det ikke; de gjerninger jeg gjør i min Faders navn, de vidner om mig;

²⁵Ka whakahoki a Ihu ki a ratou, Kua korerotia e ahau ki a koutou, a kahore koutou e whakapono: ko nga mahi e mahi nei ahau i runga i te ingoa o toku Matua, ko enei hei kaiwhakaatu moku.

²⁶men I tror ikke, fordi I ikke er av mine får.

²⁶Otira e kore koutou e whakapono, no te mea ehara koutou i te hipi naku.

²⁷Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger mig,

²⁷E rongo ana aku hipi ki toku reo, e matau ana ahau ki a ratou, e aru ana hoki ratou i ahau:

²⁸og jeg gir dem evig liv, og de skal aldri i evighet fortapes, og ingen skal rive dem ut av min hånd.

²⁸E hoatu ana e ahau ki a ratou he ora tonu; e kore ratou e ngaro ake ake, e kore ano hoki tetahi e kapo atu i a ratou i roto i toku ringa.

²⁹Min Fader, som har gitt mig dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Faders hånd;

²⁹Ko toku Matua, nana nei ratou i homai ki ahau, nui ake i te katoa; e kore ano ratou e taea e tetahi te kapo atu i roto i te ringa o toku Matua.

³⁰jeg og Faderen, vi er ett.

³⁰Ko ahau, ko te Matua, kotahi maua.

³¹Jødene tok da atter op stener for å stene ham.

³¹Katahi ka mau ano nga Hurai ki te kohatu hei aki ki a ia.

³²Jesus svarte dem: Mange gode gjerninger har jeg vist eder fra min Fader; hvilken av dem er det I stener mig for?

³²Ka whakahokia e Ihu ki a ratou, He maha nga mahi pai kua whakakitea nei e ahau ki a koutou, he mea na toku Matua; mo tehea o aua mahi ka akina ai ahau e koutou?

³³Jødene svarte ham: For nogen god gjerning stener vi dig ikke, men for gudsbespottelse, og fordi du som er et menneske, gjør dig selv til Gud.

³³Ka whakahoki nga Hurai ki a ia, ka mea, Ehara te mahi pai i te mea e akina ai koe; engari mo te kohukohu; mo te mea hoki ko koe, tangata nei ano, e whakaatua ana i a koe.

³⁴Jesus svarte dem: Står det ikke skrevet i eders lov: Jeg har sagt: I er guder?

³⁴Ka whakahokia e Ihu ki a ratou, Kahore ranei i tuhituhia i roto i to koutou ture, I mea ahau, he atua koutou?

³⁵Når da loven kaller dem guder som Guds ord utgikk til - og Skriften kan ikke gjøres ugyldig -

³⁵Ki te huaina e ia he atua te hunga i tae mai nei te kupu a te Atua ki a ratou, a e kore hoki e taea te whakakahore te karaipiture,

³⁶sier da I til ham som Faderen har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud, fordi jeg sa: Jeg er Guds Sønn?

³⁶E mea ana oti koutou ki ta te Matua i whakatapu ai, i tono mai ai hoki ki te ao, E kohukohu ana koe; noku i mea, Ko te Tama ahau a te Atua?

³⁷Gjør jeg ikke min Faders gjerninger, da tro mig ikke;

³⁷Ki te kore ahau e mahi i nga mahi a toku Matua, aua ahau e whakaponohia.

³⁸men gjør jeg dem, da tro gjerningene, om I ikke tror mig, forat I kan skjønne og forstå at Faderen er i mig og jeg i ham!

³⁸Tena ki te mahi ahau, ahakoa kahore koutou e whakapono ki ahau, whakaponohia nga mahi: kia matau ai koutou, kia whakapono ai, ko te Matua kei roto i ahau, me ahau hoki kei roto i a ia.

³⁹De søkte da atter å gripe ham, men han slapp ut av deres hånd.

³⁹¶ Na ka whai ano ratou kia hopukia ia: heoi puta ana ia i o ratou ringa;

⁴⁰Og han drog atter bort til hin side av Jordan, til det sted hvor Johannes først døpte og han blev der.

⁴⁰Na ka haere ano ia ki tawahi o Horano, ki te wahi i matua iriiri ai a Hoani; a noho ana i reira.

⁴¹Og mange kom til ham, og de sa: Johannes gjorde vel ikke noget tegn, men alt det som Johannes sa om denne, var sant.

⁴¹He tokomaha hoki i haere ki a ia; i mea ratou, Kihai a Hoani i mahi i tetahi merekara; he pono ia nga mea katoa i korerotia e Hoani mo tenei.

⁴²Og mange trodde på ham der.

⁴²A he tokomaha o reira i whakapono ki a ia.