¹Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulde innskrives i manntall.

¹¶ I aua ra ka whakatakotoria he tikanga e Hiha Akuhata kia tuhituhia te ao katoa.

²Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria.

²Ko te tuhituhinga tuatahi tenei i meatia i te wa ko Kuirinia te kawana o Hiria.

³Og alle gikk for å la sig innskrive, hver til sin by.

³A ka haere nga tangata katoa kia tuhituhia, ia tangata, ia tangata, ki tona ake pa.

⁴Men også Josef drog op fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt,

⁴I haere atu ano a Hohepa i Kariri, i te pa, i Nahareta, ki Huria, ki te pa o Rawiri, ko Peterehema te ingoa: no te mea no te whare ia, no te kawei o Rawiri:

⁵for å la sig innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var fruktsommelig.

⁵Kia tuhituhia ai raua ko tana wahine taumau, ko Meri, e hapu ana ia.

⁶Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulde føde.

⁶A, i a raua i reira, ka rite nga ra e whanau ai ia.

⁷Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rum for dem i herberget.

⁷Na ka whanau tana matamua, a takaia ana e ia ki nga kakahu, ka whakatakotoria ki te takotoranga kai ma nga kararehe; no te mea kahore he wahi mo ratou i te whare.

⁸Og det var nogen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord.

⁸¶ I taua wahi hoki etahi hepara e noho koraha ana, e tiaki ana i ta ratou kahui i te po.

⁹Og se, en Herrens engel stod for dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de blev meget forferdet.

⁹Na tu ana tetahi anahera a te Ariki i o ratou taha, a whiti ana te kororia o te Ariki ki a ratou a tawhio noa; a nui whakaharahara to ratou wehi.

¹⁰Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! for se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket!

¹⁰Na ka mea te anahera ki a ratou, Kaua e mataku: ta te mea he kaikauwhau tenei ahau ki a koutou mo te hari nui, meake puta mai ki te iwi katoa.

¹¹Eder er idag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad.

¹¹Nonaianei hoki i whanau ai he Kaiwhakaora mo koutou i te pa o Rawiri, ara a te Karaiti, te Ariki.

¹²Og dette skal I ha til tegn: I skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe.

¹²Ko te tohu tenei ki a koutou; E kite koutou i te tamaiti ka oti te takai ki te kakahu, e takoto ana i te takotoranga kai ma nga kararehe.

¹³Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa:

¹³Na ohorere tonu ko tetahi ope nui o te rangi e tu tahi ana me taua anahera, e whakamoemiti ana ki te Atua, e mea ana,

¹⁴Ære være Gud i det høieste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag!

¹⁴Kia whai kororia te Atua i runga rawa, kia mau te rongo ki runga ki te whenua, me te whakaaro pai ki nga tangata.

¹⁵Og det skjedde da englene var faret fra dem op til himmelen, da sa hyrdene til hverandre: La oss nu gå like til Betlehem og se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss!

¹⁵A, ka mawehe atu nga anahera i a ratou ki te rangi, ka mea nga hepara tetahi ki tetahi, Tatou ka haere ki Peterehema, kia kite i tenei mea kua puta nei, kua whakapuakina mai nei e te Ariki ki a tatou.

¹⁶Og de skyndte sig og kom og fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben;

¹⁶Na kaika tonu ta ratou haere, a ka kite i a Meri, i a Hohepa, i te tamaiti hoki e takoto ana i te takotoranga kai ma nga kararehe.

¹⁷og da de hadde sett det, fortalte de dem det ord som var sagt dem om dette barn.

¹⁷A, no ka kite, ka whakapuakina te mea i korerotia ki a ratou mo tenei tamaiti.

¹⁸Og alle som hørte det, undret sig over det som blev dem sagt av hyrdene;

¹⁸A miharo ana nga kaiwhakarongo katoa ki enei mea, i korerotia nei ki a ratou e nga hepara.

¹⁹men Maria gjemte alle disse ord og grundet på dem i sitt hjerte.

¹⁹Ko Meri ia i ata rongoa i enei mea katoa, me te whakaaroaro i roto i tona ngakau.

²⁰Og hyrdene vendte tilbake, og priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, således som det var blitt sagt dem.

²⁰Na ka hoki nga hepara, me te whakakororia, me te whakamoemiti ki te Atua mo nga mea katoa i rongo nei, i kite nei ratou, i rite nei ki nga mea i korerotia ki a ratou.

²¹Og da åtte dager var til ende, og han skulde omskjæres, blev han kalt Jesus, det navn som engelen hadde nevnt før han blev undfanget i mors liv.

²¹¶ A, no ka rite nga ra e waru, e kotia ai te tamaiti, ka huaina tona ingoa ko IHU, ko ta te anahera i hua ai ia te mea kahore ano i hapu tona whaea.

²²Og da deres renselses-dager efter Mose lov var til ende, førte de ham op til Jerusalem for å stille ham frem for Herren -

²²A ka rite nga ra e purea ai te whaea, e whakaritea ai te ture a Mohi, ka kawea ia e ratou ki Hiruharama, kia tapaea ki te Ariki.

²³som det er skrevet i Herrens lov: Alt mannkjønn som åpner mors liv, skal kalles hellig for Herren -

²³Kia peratia me te mea i tuhituhia ki te ture a te Ariki, Ko nga tane katoa e oroko puta mai i te kopu, e kiia he tapu ki te Ariki.

²⁴og for å gi offer, efter det som er sagt i Herrens lov, et par turtelduer eller to due-unger.

²⁴Kia hoatu ano he patunga tapu, te mea i korerotia i roto i te ture a te Ariki, Kia rua kukupa, kia rua ranei pi kukupa.

²⁵Og se, det var en mann i Jerusalem ved navn Simeon, og denne mann var rettferdig og gudfryktig og ventet på Israels trøst; og den Hellige Ånd var over ham,

²⁵¶ Na, i Hiruharama tetahi tangata, ko Himiona te ingoa; he tangata tika, he tangata whakaaro, e tatari ana ki te whakaharinga o Iharaira: kei runga hoki te Wairua Tapu i a ia.

²⁶og det var åpenbaret ham av den Hellige Ånd at han ikke skulde se døden før han hadde sett Herrens salvede.

²⁶Na kua whakamaharatia ia e te Wairua Tapu, e kore ia e kite i te mate, kia kite ra ano ia i ta te Ariki Karaiti.

²⁷Han kom, drevet av Ånden, inn i templet, og da foreldrene førte barnet Jesus inn for å gjøre med ham som skikk var efter loven,

²⁷Na ka haere ia ki te temepara, he meatanga na te Wairua: a i nga matua e mau ana i te tamaiti, i a Ihu, kia meatia ai e raua ki a ia ta te ture i whakarite ai,

²⁸da tok han ham på sine armer og lovet Gud og sa:

²⁸Ka tango ia i a ia ki ona ringa, ka whakapai ki te Atua, ka mea,

²⁹Herre! nu lar du din tjener fare herfra i fred, efter ditt ord;

²⁹Katahi, e te Ariki, ka tukua tau pononga kia haere i runga i te rangimarie, ka pera me tau i korero ai:

³⁰for mine øine har sett din frelse,

³⁰Ka kite nei hoki oku kanohi i tau whakaoranga,

³¹som du har beredt for alle folks åsyn,

³¹Ka whakatakotoria nei e koe ki te aroaro o nga iwi katoa;

³²et lys til åpenbarelse for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.

³²Hei whakamarama e kite ai nga tauiwi, hei kororia hoki mo tau iwi, mo Iharaira.

³³Og hans far og hans mor undret sig over det som blev talt om ham.

³³A miharo tonu a Hohepa raua ko tona whaea ki nga kupu i korerotia mona.

³⁴Og Simeon velsignet dem, og sa til hans mor Maria: Se, denne er satt til fall og opreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt;

³⁴Na ka manaaki a Himiona i a raua, a ka mea ki tona whaea, ki a Meri, Nana, ka waiho tenei tama hei takanga, hei aranga, mo te tini o te tangata i roto i a Iharaira; hei tohu hoki e korerotia kinotia;

³⁵men også din sjel skal et sverd gjennemstinge, forat mange hjerters tanker skal bli åpenbaret.

³⁵Ae ra, ka tika atu ano te hoari, a puta noa i tou ake wairua, e hurahia ai nga whakaaro o nga ngakau maha.

³⁶Og der var en profetinne, Anna, Fanuels datter, av Asers stamme; hun var kommet langt ut i årene, hadde levd med sin mann i syv år efter sin jomfrustand,

³⁶A tera hoki tetahi ko Ana, he poropiti, he tamahine na Panuera, no te iwi o Ahera; kua kaumatua ia, e whitu nga tau o tona wahinetanga ake i noho ai i te tane;

³⁷og nu for sig selv som enke inntil en alder av fire og åtti år; hun vek aldri fra templet, men tjente Gud med faste og bønn natt og dag.

³⁷He pouaru, kua waru tekau ma wha rawa ona tau e pera ana; heoi kihai i mahue i a ia te temepara; he karakia tonu tana, he nohopuku, he inoi, i te po, i te ao.

³⁸Og hun trådte til i samme stund og priste Gud, og hun talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem.

³⁸Na ka tae atu ia i taua haora ano, ka whakawhetai ki te Ariki, a korerotia ana ia e ia ki te hunga katoa o Hiruharama e tatari ana ki te whakaoranga.

³⁹Og da de hadde fullført alt efter Herrens lov, vendte de tilbake til Galilea, til sin by Nasaret.

³⁹A, no ka oti nga mea katoa e rite ana ki ta te Ariki ture, ka hoki ratou ki Kariri, ki to ratou ake pa, ki Nahareta.

⁴⁰Men barnet vokste og blev sterkt og fullt av visdom, og Guds velbehag var over ham.

⁴⁰Na ka tupu te tamaiti, ka pakari haere, ka ki i nga whakaaro nunui: a i runga i a ia te aroha noa o te Atua.

⁴¹Og hans foreldre drog hvert år til Jerusalem til påskefesten.

⁴¹¶ A i haere ona matua i ia tau, i ia tau ki Hiruharama i te hakari o te kapenga.

⁴²Og da han var tolv år gammel, drog de der op, som det var skikk på høitiden;

⁴²A ka tekau ma rua ona tau, ka haere ratou i runga i nga ritenga o te hakari.

⁴³og da de hadde vært der de dager til ende, og de vendte hjem igjen, blev barnet Jesus tilbake i Jerusalem, og hans foreldre visste ikke om det.

⁴³A ka rite nga ra, i a raua e hoki ana, ka whakaware iho te tamaiti, a Ihu, i Hiruharama; kihai hoki ona matua i mohio.

⁴⁴Men da de trodde at han var i reisefølget, kom de en dags reise frem, og lette efter ham blandt slektninger og kjenninger;

⁴⁴I mahara hoki raua kei roto ia i te tira, na ka haere, kotahi te ra ki te ara; a ka rapu raua i a ia i roto i nga whanaunga, i a raua tangata hoki i mohio ai.

⁴⁵og da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem og lette efter ham.

⁴⁵A, no te korenga i kitea ia, hoki ana raua ki Hiruharama, ki te rapu i a ia.

⁴⁶Og det skjedde tre dager derefter, da fant de ham i templet; der satt han midt iblandt lærerne og hørte på dem og spurte dem,

⁴⁶A, muri iho i nga ra e toru ka kitea ia i roto i te temepara, e noho ana i waenganui o nga kaiwhakaako, e whakarongo ana ki a ratou, e ui ana ki a ratou.

⁴⁷og alle som hørte ham, var ute av sig selv av forundring over hans forstand og svar.

⁴⁷A miharo katoa ki tona matauranga, ki ana korero, te hunga i rongo ki a ia.

⁴⁸Og da de så ham, blev de forferdet, og hans mor sa til ham: Barn! hvorfor gjorde du oss dette? Se, din far og jeg har lett efter dig med smerte.

⁴⁸A, no ka kite raua i a ia, ka tino miharo: ka mea tona whaea ki a ia, E tama, he aha koe i penei ai ki a maua? na, pouri noa iho maua ko tou papa, i a maua i rapu nei i a koe.

⁴⁹Og han sa til dem: Hvorfor lette I efter mig? Visste I ikke at jeg må være i min Faders hus?

⁴⁹Ka mea ia ki a raua, he aha korua i rapu ai i ahau? Kihai korua i mahara kia noho ahau i te whare o toku Matua?

⁵⁰Men de forstod ikke det ord han talte til dem.

⁵⁰Heoi kihai raua i matau ki te kupu i korerotia ra e ia ki a raua.

⁵¹Og han gikk ned med dem og kom til Nasaret og var dem lydig. Og hans mor gjemte alle disse ord i sitt hjerte.

⁵¹Na ka haere tahi atu ia me raua ka tae ki Nahareta, ka ngohengohe ia ki a raua: ko tona whaea ia i rongoa i enei kupu katoa i roto i tona ngakau.

⁵²Og Jesus gikk frem i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker.

⁵²Na ka kake haere a Ihu te whakaaro nui, te kaumatua, ka paingia ano e te Atua, e te tangata.