¹Og da han så op, fikk han se de rike legge sine gaver i tempelkisten.

¹¶ Na ka titiro ake ia, ka kite i te hunga taonga, e maka ana i a ratou moni hoatu noa ki te takotoranga moni.

²Og han så en fattig enke legge to skjerver i den.

²A ka kite ia i tetahi pouaru rawakore, e maka ana i nga moni nohinohi rawa e rua ki reira.

³Da sa han: Sannelig sier jeg eder: Denne fattige enke har lagt mere enn alle.

³Na ka mea ia, He pono taku e mea nei ki a koutou, nui ke ta tenei pouaru rawakore i maka ai i a ratou katoa:

⁴For alle disse la sine gaver av sin overflod; men hun la av sin fattigdom alt det hun hadde å leve av.

⁴Ko ratou katoa hoki e maka ana ko tetahi wahi o a ratou mea hira noa atu ki roto ki nga moni tuku noa, ko ia o tona rawakoretanga e maka ana i tona oranga katoa.

⁵Og da nogen sa om templet at det var prydet med fagre stener og tempelgaver, sa han:

⁵¶ A i etahi e korero ana ki te temepara, ka oti nei te whakapaipai ki nga kohatu papai, ki nga whakahere, ka mea ia,

⁶Dette som I ser - de dager skal komme da det ikke skal levnes sten på sten som ikke skal brytes ned.

⁶Na, ko enei mea e kite nei koutou, tera e tae mai nga ra e kore ai e toe tetahi kohatu i runga i tetahi kohatu, engari ka whakahoroa.

⁷Da spurte de ham og sa: Mester! når skal da dette skje? og hvad skal tegnet være når dette skal skje?

⁷Na ka ui ratou ki a ia, ka mea, E te Kaiwhakaako, ko a hea enei mea? he aha hoki te tohu ina tata enei mea te puta?

⁸Og han sa: Se til at I ikke føres vill! for mange skal komme i mitt navn og si: Det er mig, og: Tiden er nær. Gå ikke efter dem!

⁸A ka mea ia, Kia mahara kei mamingatia koutou: he tokomaha hoki e haere mai i runga i toku ingoa, e mea, Ko ahau ia: kua tata te taima: na, kei whai i muri i a ratou.

⁹Og når I får høre om krig og oprør, da la eder ikke skremme! for dette må først skje, men enden kommer ikke med det samme.

⁹Na ka rongo koutou ki nga taua ki nga whakaoho, kaua e mataku: kua takoto hoki te tikanga mo enei mea kia matua puta mai; taihoa ia te mutunga.

¹⁰Da sa han til dem: Folk skal reise sig mot folk og rike mot rike,

¹⁰Katahi ia ka mea ki a ratou, Ka whakatika tetahi iwi ki tetahi iwi, tetahi rangatiratanga ki tetahi rangatiratanga;

¹¹og store jordskjelv skal det være og hunger og sott både her og der, og det skal skje forferdelige ting og store tegn fra himmelen.

¹¹Tera hoki e puta nga ru nunui, a i nga tini wahi ka pa te matekai me nga mate uruta; me nga mea whakamataku hoki, me nga tohu nunui o te rangi.

¹²Men før alt dette skjer, skal de legge hånd på eder og forfølge eder og overgi eder til synagoger og fengsler, og I skal føres frem for konger og landshøvdinger for mitt navns skyld;

¹²A ko mua ake i enei mea katoa pa ai o ratou ringa ki a koutou, tukino ai i a koutou, tuku ai i a koutou ki nga whare whakawa, ki nga whare herehere, me te arahi i a koutou ki nga kingi, ki nga kawana, mo toku ingoa.

¹³det skal falle ut til godt vidnesbyrd for eder.

¹³A ka waiho ki a koutou hei tohu whakaatu.

¹⁴Legg eder derfor på hjerte at I ikke forut skal grunde på hvorledes I skal forsvare eder!

¹⁴Na whakatatutia iho ki o koutou ngakau, kia kaua e whakaaroa wawetia ta koutou kupu e whakahoki atu ai:

¹⁵for jeg skal gi eder munn og visdom som alle eders motstandere ikke kan motstå eller motsi.

¹⁵Maku hoki e hoatu ki a koutou he mangai, he matauranga, e kore e taea te whakakahore, te pehi, e o koutou hoa whawhai katoa.

¹⁶Men I skal forrådes endog av foreldre og brødre og frender og venner, og de skal volde nogen av eder døden,

¹⁶A ka tukua atu koutou e nga matua, e nga teina, e nga whanaunga, e nga hoa; ka whakamatea ano etahi o koutou.

¹⁷og I skal hates av alle for mitt navns skyld.

¹⁷Ka kino ano nga tangata katoa ki a koutou, he whakaaro ki toku ingoa.

¹⁸Og ikke et hår på eders hode skal gå tapt.

¹⁸Otiia e kore e ngaro tetahi makawe o o koutou upoko.

¹⁹Vær tålmodige, så skal I vinne eders sjeler!

¹⁹Ma te manawanui e mau ai o koutou wairua.

²⁰Men når I ser Jerusalem bli kringsatt av krigshærer, da skal I vite at dets ødeleggelse er nær.

²⁰¶ Otira ka kite koutou i Hiruharama e karapotia ana e nga taua, ko reira koutou mohio ai, kua tata tona whakangaromanga.

²¹Da må de som er i Judea, fly til fjells, og de som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, ikke gå inn i den;

²¹Hei reira kia oma te hunga i Huria ki nga maunga; me te hunga i waenganui ona kia haere atu ki waho; kei haere hoki ki reira te hunga i nga tuawhenua.

²²for dette er gjengjeldelsens dager, forat alt det som skrevet er, skal bli opfylt.

²²Ko nga ra hoki enei o te rapunga utu, e rite ai nga mea katoa kua oti te tuhituhi.

²³Men ve de fruktsommelige, og dem som gir die, i de dager! for stor nød skal være på jorden, og vrede over dette folk,

²³Otira, aue te mate o te hunga e hapu ana, o nga mea e whangai ana ki te u, i aua ra! e nui hoki te aitua ki te whenua, me te riri ki tenei iwi.

²⁴og de skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende.

²⁴A ka hinga ratou i te mata o te hoari, ka riro parau ki nga iwi katoa: a ka takahia Hiruharama e nga tauiwi, kia rite ra ano nga wa o nga tauiwi.

²⁵Og det skal skje tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene engstes i fortvilelse når hav og brenninger bruser,

²⁵A ka whai tohu te ra, te marama, me nga whetu, a ki runga ki te whenua he pawera no nga tauiwi, he tumatatenga ki te haruru o te moana, o te ngaru;

²⁶mens mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike; for himmelens krefter skal rokkes.

²⁶Ka whiti nga tangata i te mataku, i te manawapa ki nga mea e puta mai ana ki te ao: e ngaueue hoki nga mea kaha o nga rangi.

²⁷Og da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med kraft og megen herlighet.

²⁷KO reira ratou kite ai i te Tama a te tangata e haere mai ana i runga i te kapua, me te kaha, me te kororia nui.

²⁸Men når dette begynner å skje, da rett eder op og løft eders hoder! for eders forløsning stunder til.

²⁸A, no ka timata enei mea te puta, titiro ake, kia ara hoki o koutou matenga; ka tata hoki to koutou whakaoranga.

²⁹Og han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og alle trær:

²⁹¶ Na ka korerotia e ia tetahi kupu whakarite ki a ratou; Titiro ki te piki, ki nga rakau katoa;

³⁰Så snart de springer ut og I ser det, da vet I av eder selv at nu er sommeren nær.

³⁰I te mea e pihi ana, na ka kite koutou, ka matau noa ake, kua tata te raumati.

³¹Således skal også I, når I ser dette skje, vite at Guds rike er nær.

³¹Waihoki, ko koutou, ina kite i enei mea e puta ana, ka matau kua tata te rangatiratanga o te Atua.

³²Sannelig sier jeg eder: Denne slekt skal ingenlunde forgå før det skjer alt sammen.

³²He pono taku e mea nei ki a koutou, E kore rawa e pahemo tenei whakatupuranga, kia puta ra ano enei mea katoa.

³³Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå.

³³E pahemo te rangi me te whenua; ko aku kupu ia e kore e pahemo.

³⁴Men vokt eder at ikke eders hjerte nogen tid tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så hin dag kommer uventet over eder som en snare!

³⁴Otira kia tupato ki a koutou ano, kei taimaha o koutou ngakau i te kakai, i te haurangi, i nga raruraru o te ao, a ka puta whakarere mai taua ra, ano he reti, ki a koutou:

³⁵for den skal komme over alle dem som bor over den hele jord.

³⁵Ka puta hoki ki nga tangata katoa e noho ana i te mata o te whenua katoa.

³⁶Men våk hver tid og stund, og bed, så I kan være i stand til å undfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen!

³⁶Mo konei ra kia mataara, i nga wa katoa kia inoi tonu, kia paingia ai koutou kia mawhiti i enei mea katoa meake nei puta, kia tu hoki i te aroaro o te Tama a te tangata.

³⁷Om dagene lærte han i templet, men om nettene gikk han ut av byen og overnattet på det berg som kalles Oljeberget.

³⁷A i ia ra e whakaako ana ia i roto i te temepara; a ia ia po e haere ana, ka noho i te maunga e kiia nei ko te maunga o nga Oriwa.

³⁸Og alt folket kom tidlig om morgenen til ham i templet for å høre ham.

³⁸A i te atatu ka haere mai nga tangata ki a ia ki te temepara, ki te whakarongo ki a ia.