¹Og han gikk atter inn i en synagoge, og der var en mann som hadde en vissen hånd.

¹¶ A ka tomo atu ano ia ki te whare karakia; na i reira tetahi tangata kua memenge tona ringa.

²Og de lurte på ham, om han vilde helbrede ham på sabbaten, forat de kunde føre klagemål imot ham.

²A ka whakamau ta ratou titiro ki a ia, me kore ia e whakaora i a ia i te hapati; he mea kia whakapa ai ratou i tetahi he ki a ia.

³Og han sa til mannen som hadde den visne hånd: Stå op og kom frem!

³Na ka mea ia ki te tangata i te ringa memenge, Whakatika ki waenganui.

⁴Og han sa til dem: Er det tillatt på sabbaten å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å slå ihjel? Men de tidde.

⁴Na ka mea ia ki a ratou, He mea tika ranei te mahi pai i te hapati, te mahi kino ranei? te whakaora ranei, te whakamate ranei? Heoi kahore ratou i kiki.

⁵Og han så omkring på dem med harme, full av sorg over deres hjertes forherdelse, og sa til mannen: Rekk din hånd ut! Og han rakte den ut, og hans hånd blev frisk igjen.

⁵Na ka tirotiro riri ia ki a ratou, he pouri hoki mo te pakeke o o ratou ngakau, ka mea ki taua tangata, Totoro tou ringa. A, ko te toronga o tona ringa, kua ora.

⁶Og fariseerne gikk ut og holdt straks råd imot ham sammen med herodianerne, hvorledes de skulde få ryddet ham av veien.

⁶Na ka haere atu nga Parihi, ka runanga tahi me nga Heroriana mona, ki te pehea e whakangaromia ai ia.

⁷Og Jesus drog bort med sine disipler til sjøen, og en stor mengde fra Galilea og fra Judea fulgte ham,

⁷Na ka maunu atu a Ihu ratou ko ana akonga ki te moana; he nui hoki te tangata i aru i a ia i Kariri, i Huria,

⁸og fra Jerusalem og fra Idumea og fra landet på hin side Jordan og omkring Tyrus og Sidon kom de til ham, en stor mengde, da de hørte hvor store gjerninger han gjorde.

⁸I Hiruharama, i Irumia, i tawahi hoki o Horano; me te hunga hoki e tata ana ki Taira, ki Hairona, nui atu te huihui; i to ratou rongonga i nga mea i mea ai ia, haere ana ki a ia.

⁹Og han bød sine disipler at en båt skulde ligge ferdig til ham for folkets skyld, forat de ikke skulde trenge ham;

⁹Na ka mea ia ki ana akonga kia noho tata mai tetahi kaipuke iti ki a ia, i te mano hoki, kei tutetutea ia e ratou.

¹⁰for han helbredet mange, så at alle de som hadde plager, trengte sig inn på ham for å få røre ved ham.

¹⁰He tokomaha hoki i whakaorangia e ia; no ka popo mai ki a ia te hunga katoa e mate ana, kia pa ai ki a ia.

¹¹Og når de urene ånder så ham, falt de ned for ham og ropte: Du er Guds Sønn!

¹¹Me nga wairua poke hoki, i to ratou kitenga i a ia, takoto ana ki tona aroaro, ka karanga, ka mea, Ko te Tama koe a te Atua.

¹²Og han bød dem med mange strenge ord at de ikke skulde gjøre ham kjent.

¹²A he maha ana kupu ki a ratou kia kaua ia e whakaaturia e ratou.

¹³Og han gikk op i fjellet og kalte til sig dem han selv vilde, og de gikk til ham.

¹³¶ Na ka kake ia ki te maunga, karangatia ana ki a ia ana i pai ai: a ka tae ratou ki a ia.

¹⁴Og han utvalgte tolv, som skulde være med ham, og som han kunde sende ut for å forkynne ordet

¹⁴A kotahi tekau ma rua ana i whakarite ai hei hoa mona, hei tononga hoki mana ki te kauwhau,

¹⁵og ha makt til å drive ut de onde ånder,

¹⁵Kia whai mana hoki e ora ai nga mate, e peia ai nga rewera:

¹⁶og han gav Simon navnet Peter,

¹⁶A huaina iho e ia a Haimona ko Pita;

¹⁷og Jakob, Sebedeus' sønn, og Johannes, Jakobs bror, og han gav dem navnet Boanerges, det er tordensønner,

¹⁷Ko Hemi, tama a Heperi, raua ko Hoani, teina o Hemi; a huaina iho raua ko Poaneki, ara ko nga Tama a te whatitiri;

¹⁸og Andreas og Filip og Bartolomeus og Matteus og Tomas og Jakob, Alfeus' sønn, og Taddeus og Simon Kananeus

¹⁸Ko Anaru, ko Piripi, ko Patoromu, ko Matiu, ko Tamati, ko Hemi, tama a Arapiu, ko Tariu, ko Haimona Kanaani,

¹⁹og Judas Iskariot, han som forrådte ham.

¹⁹Ko Hura Ikariote hoki, nana nei ia i tuku. Na ka tae ia ki te whare;

²⁰Og de kom hjem, og folket kom atter sammen, så de ikke engang kunde få sig mat.

²⁰Na ka huihui ano te mano, no kihai rawa ratou i ahei te kai taro.

²¹Og da hans nærmeste fikk høre om det, gikk de hjemmefra for å få fatt på ham; for de sa: Han er fra sig selv.

²¹A, no ka rongo ona hoa, ka haere ki te pupuri i a ia: i mea hoki, He porewarewa ia.

²²Og de skriftlærde, som var kommet ned fra Jerusalem, sa: Han er besatt av Be'elsebul, og: Det er ved de onde ånders fyrste han driver de onde ånder ut.

²²¶ Na ka mea nga karaipi i haere mai ra i Hiruharama, Kei a ia a Perehepura, a na te rangatira o nga rewera tana peinga rewera.

²³Og han kalte dem til sig og sa til dem i lignelser: Hvorledes kan Satan drive Satan ut?

²³Na ka karangatia ratou e ia, a ka korero whakarite ki a ratou, Me pehea a Hatana ka pei ai i a Hatana?

²⁴Om et rike kommer i strid med sig selv, kan dette rike ikke bli stående,

²⁴Ki te tahuri iho hoki tetahi rangatiratanga ki a ia ano, e kore taua rangatiratanga e tu.

²⁵og om et hus kommer i strid med sig selv, kan dette hus ikke bli stående.

²⁵Ki te tahuri iho hoki tetahi whare ki a ia ano, e kore taua whare e tu.

²⁶Og dersom Satan setter sig op mot sig selv og kommer i strid med sig selv, kan han ikke bli stående, men det er ute med ham.

²⁶Ki te whakatika a Hatana, a ka tahuri iho ki a ia ano, e kore ia e tu, engari he mutunga tona.

²⁷Men ingen kan gå inn i den sterkes hus og røve hans gods uten at han først har bundet den sterke; da kan han plyndre hans hus.

²⁷E kore te tangata e ahei te haere ki roto ki te whare o te tangata kaha, pahua ai i ona taonga, ki te kahore e matua herea te tangata kaha: ko reira pahua ai i tona whare.

²⁸Sannelig sier jeg eder: Alle synder skal bli menneskenes barn forlatt, og alle bespottelser som de taler;

²⁸He pono taku e mea nei ki a koutou, Ko nga hara katoa o nga tama a nga tangata e murua, me nga kohukohu e kohukohu ai ratou:

²⁹men den som taler bespottelig mot den Hellige Ånd, han får i all evighet ikke forlatelse, men er skyldig i en evig synd -

²⁹Tena ko te tangata e kohukohua ai te Wairua Tapu, e kore e murua tona hara a ake ake, engari ka tau te he ki a ia a ake ake:

³⁰det var fordi de sa: Han er besatt av en uren ånd.

³⁰Mo ratou i ki, He wairua poke tona.

³¹Så kom hans mor og hans brødre, og de stod utenfor og sendte bud til ham og bad ham komme ut.

³¹¶ A, ko te taenga mai o ona teina ratou ko tona whaea, ka tu i waho, ka tono tangata mai ki a ia, ki te karanga i a ia.

³²Og folket satt omkring ham, og de sa til ham: Se, din mor og dine brødre er utenfor og spør efter dig.

³²E noho ana hoki te mano i tetahi taha ona, i tetahi taha, a ka mea ratou ki a ia, Na, tou whaea me ou teina kei waho, e rapu ana i a koe.

³³Og han svarte dem og sa: Hvem er min mor og mine brødre?

³³Na ka whakahoki ia ki a ratou, ka mea, Ko wai toku whaea, ko wai hoki oku teina?

³⁴Og han så på dem som satt omkring ham, og sa: Se, det er min mor og mine brødre!

³⁴Na ka tirotiro ia ki te hunga e noho ana i tetahi taha ona, i tetahi taha, ka mea, Na, toku whaea, oku teina!

³⁵Den som gjør Guds vilje, han er min bror og søster og mor.

³⁵Ki te meatia hoki e tetahi ta te Atua i pai ai, hei teina ia ki ahau, hei tuahine, hei whaea.