¹Og han sa til dem: Sannelig sier jeg eder: Nogen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser at Guds rike er kommet med kraft.

¹¶ I mea ano ia ki a ratou, He pono taku e mea nei ki a koutou, Tenei ano etahi o te hunga e tu nei, e kore e pangia e te mate, kia kite ra ano i te rangatiratanga o te Atua e haere mai ana i runga i te kaha.

²Og seks dager derefter tok Jesus med sig Peter og Jakob og Johannes og førte dem avsides op på et høit fjell for sig selv alene. Og han blev forklaret for deres øine,

²A, ka pahure nga ra e ono, ka mau a Ihu ki a Pita, ki a Hemi, ki a Hoani, na kawea ana ratou e ia ki runga ki tetahi maunga tiketike, ko ratou anake: a ka puta ke tona ahua i to ratou aroaro.

³og hans klær blev skinnende, aldeles hvite, så ingen bleker på jorden kan gjøre klær så hvite.

³Na kanapa tonu ona kakahu, ma tonu me te hukarere; e kore e taea e te kaihoroi i runga i te whenua te mea kia pera te ma.

⁴Og Elias viste sig for dem sammen med Moses, og de talte med Jesus.

⁴Na ka puta mai ki a ratou a Iraia raua ko Mohi: e korerorero ana raua ki a Ihu.

⁵Og Peter tok til orde og sa til Jesus: Rabbi! det er godt at vi er her; la oss gjøre tre boliger, en til dig, og en til Moses, og en til Elias!

⁵Na ka oho a Pita, ka mea ki a Ihu, E te Kaiwhakaako, he mea pai kia noho tatou ki konei: na kia hanga e matou etahi wharau kia toru: kia kotahi mou, kia kotahi mo Mohi, kia kotahi mo Iraia.

⁶Han visste ikke hvad han skulde si; for de blev meget forferdet.

⁶Kahore hoki ia i matau ki tana e korero ai; i wehi hoki ratou.

⁷Og en sky kom og overskygget dem, og det kom en røst ut av skyen: Dette er min Sønn, den elskede; hør ham!

⁷Na ko tetahi kapua e taumarumaru ana ki runga ki a ratou: a ka puta he reo i te kapua, e mea ana, Ko taku Tama tenei i aroha ai; whakarongo ki a ia.

⁸Og med ett, da de så sig om, så de ikke lenger nogen hos sig uten Jesus alene.

⁸A, titiro rawa ake ratou ki tetahi taha, ki tetahi taha, kahore a ratou tangata i kite ai, ko ratou anake, ko Ihu.

⁹Og da de gikk ned av fjellet, bød han dem at de ikke skulde fortelle nogen hvad de hadde sett, før Menneskesønnen var opstanden fra de døde.

⁹A, i a ratou e heke iho ana i te maunga, ka whakatupato ia i a ratou kia kaua e korerotia ki te tangata a ratou i kite ai, kia ara ra ano te Tama a te tangata i te hunga mate.

¹⁰Og de holdt fast ved det ord, og de talte sig imellem om hvad det er å opstå fra de døde.

¹⁰A i puritia taua kupu e ratou, ka uiui ki a ratou ano, he aha ra te aranga ake i te hunga mate.

¹¹Og de spurte ham og sa: De skriftlærde sier jo at Elias først må komme?

¹¹A ka ui ratou ki a ia, ka mea, he aha nga karaipi ka mea ai, ko Iraia kia matua puta mai?

¹²Han sa til dem: Elias kommer først og setter alt i rette skikk, og hvad står det skrevet om Menneskesønnen? At han skal lide meget og bli foraktet.

¹²Na ka whakahoki ia, ka mea ki a ratou, E puta ana ano a Iraia i mua ki te whakatika i nga mea katoa; kua oti ano te tuhituhi mo te Tama a te tangata, kia maha ona mamae, kia whakakahoretia.

¹³Men jeg sier eder at Elias er kommet, og de gjorde med ham alt det de vilde, som skrevet er om ham.

¹³Ko taku kupu ia tenei ki a koutou, Kua tae mai ano a Iraia, heoi meatia ana e ratou ki a ia ta ratou i pai ai, nga mea hoki i tuhituhia mona.

¹⁴Og da de kom til disiplene, så de meget folk om dem, og nogen skriftlærde som trettet med dem.

¹⁴¶ A, no to ratou taenga ki nga akonga, ka kite ratou he rahi te hui e karapoti ana i a ratou, me nga karaipi e totohe ana ki a ratou.

¹⁵Og straks alt folket så ham, blev de forferdet, og løp til og hilste ham.

¹⁵A, kite kau te mano katoa i a ia, ka miharo, a oma ana, oha ana ki a ia.

¹⁶Og han spurte dem: Hvad er det I tretter med dem om?

¹⁶Na ka ui ia ki a ratou, He aha ta koutou e totohe na ki a ratou?

¹⁷Og en blandt folket svarte: Mester! jeg har ført til dig min sønn, som er besatt av en målløs ånd;

¹⁷Na ka whakahoki tetahi i roto i te mano, ka mea, E te Kaiwhakaako, i kawea mai e ahau taku tama ki a koe, he wairua reokore tona;

¹⁸og når den griper ham, sliter den i ham, og han fråder og skjærer tenner og visner bort; og jeg bad dine disipler drive den ut, og de var ikke i stand til det.

¹⁸A, i nga wahi e hopu ai te wairua i a ia, ka taia iho: tutu ana te huka, tetea ana ona niho, a pakoko haere ana: i mea ano ahau ki au akonga kia peia ia ki waho; heoi kihai i taea e ratou.

¹⁹Men han svarte dem og sa: Du vantro slekt! hvor lenge skal jeg være hos eder? hvor lenge skal jeg tåle eder?

¹⁹Na ko tana whakahokinga ki a ia, ka mea, E te uri whakaponokore, kia pehea te roa o toku noho ki a koutou? kia pehea te roa o taku manawanui ki a koutou? Kawea mai ki ahau.

²⁰Før ham hit til mig! Og de førte gutten til ham, og da han så ham, rev og slet ånden straks i ham, og han falt på jorden, veltet sig og frådet.

²⁰Na kawea ana mai ia ki a ia: a, i tona kitenga i a ia, na haea tonutia iho ia e te wairua; a hinga ana ia ki te whenua, ka oke, ka huka.

²¹Og Jesus spurte hans far: Hvor lang tid har han hatt det slik? Han sa: Fra barndommen av;

²¹Na ka ui ia ki tona matua, Ka pehea te roa o te mea nei ki a ia? Ka mea ia, No te tamarikitanga:

²²og ofte har den kastet ham både i ild og i vann for å gjøre ende på ham; men om du formår noget, så ha medynk med oss og hjelp oss!

²²He maha ana turakanga i a ia ki te kapura, ki te wai, kia ngaro ai: otira ki te taea e koe te aha ranei, arohaina maua, kia puta tou whakaaro ki a maua.

²³Men Jesus sa til ham: Om jeg formår? - Alt er mulig for den som tror.

²³Ka mea a Ihu ki a ia, Ki te taea e koe te whakapono, ka taea nga mea katoa e te tangata whakapono.

²⁴Straks ropte barnets far: Jeg tror; hjelp min vantro!

²⁴Na karanga tonu mai te matua o te tama, ka mea, E whakapono ana ahau, e te Ariki; kia puta tou whakaaro ki toku whakaponokore.

²⁵Men da Jesus så at folket løp til, truet han den urene ånd og sa til den: Du målløse og døve ånd! jeg byder dig: Far ut av ham, og far aldri mere inn i ham!

²⁵A, no te kitenga o Ihu i te mano e oma mai ana, ka riria e ia te wairua poke, ka mea ki a ia, E te wairua reokore, turi, ko taku tenei ki a koe, Puta mai i roto i a ia, kaua ano e tomo ki roto ki a ia a muri ake nei.

²⁶Da skrek den og slet hårdt i ham, og fór ut av ham. Og han blev som død, så de fleste sa: Han er død.

²⁶Na hamama ana tera, haehae noa iho ana i a ia, a puta ana mai ki waho: no ka pera taua tangata me te tupapaku, a he tokomaha i mea, Kua mate.

²⁷Men Jesus tok ham ved hånden og reiste ham op; og han stod op.

²⁷Otira ka mau a Ihu ki tona ringa, ka whakaara i a ia: a ka whakatika ia.

²⁸Og da han var kommet inn i et hus, spurte hans disipler ham i enrum: Hvorfor kunde ikke vi drive den ut?

²⁸A, i a ia ka tomo ki te whare, ka ui puku ana akonga ki a ia, he aha matou te ahei ai te pei i a ia ki waho?

²⁹Og han sa til dem: Dette slag kan ikke drives ut uten ved bønn og faste.

²⁹Ano ra ko ia ki a ratou, E kore e puta noa te pena, ma te inoi anake, ma te nohopuku.

³⁰Og da de gikk derfra, drog de gjennem Galilea, og han vilde ikke at nogen skulde få vite om det;

³⁰¶ Na ka hapainga e ratou i reira, a haere ana ra waenganui o Kariri; kihai hoki ia i pai kia rangona e tetahi.

³¹for han lærte sine disipler og sa til dem: Menneskesønnen skal overgis i menneskenes hender, og de skal slå ham ihjel, og når han er ihjelslått, skal han opstå tre dager efter.

³¹Ko tana hoki i whakaako ai ki ana akonga, i mea ai ki a ratou, Ka tukua te Tama a te tangata ki nga ringa o nga tangata, a ma ratou ia e whakamate; a, ka oti ia te whakamate, ka ara ake i te toru o nga ra.

³²Men de skjønte ikke dette ord, og de fryktet for å spørre ham.

³²Na kihai ratou i matau ki taua kupu, ka mataku hoki ki te ui ki a ia.

³³Og de kom til Kapernaum, og da han var kommet inn i huset, spurte han dem: Hvad var det I talte om på veien?

³³Na ka tae ratou ki Kaperenauma; a, i a ia i roto i te whare, ka ui ia ki a ratou, He aha ta koutou i korerorero ai ki a koutou i te ara?

³⁴Men de tidde; for de hadde talt med hverandre på veien om hvem som var den største.

³⁴Otiia kihai ratou i kiki: ko ta ratou hoki i kore korero ai ki a ratou i te ara, ko wai te mea nui rawa.

³⁵Og han satte sig og kalte på de tolv og sa til dem: Om nogen vil være den første, han skal være den siste av alle, og alles tjener.

³⁵Na ka noho ia, ka karanga i te tekau ma rua, ka mea ki a ratou, Ki te whai tetahi kia whiti ko ia hei mua, ka waiho ia hei muri i te katoa, hei kaimahi ma te katoa.

³⁶Og han tok et lite barn og stilte det midt iblandt dem, og tok det i favn og sa til dem:

³⁶Na ka mau ia ki tetahi tamaiti nohinohi, a whakaturia ana ki waenganui i a ratou: na ka okooko i a ia, ka mea ki a ratou,

³⁷Den som tar imot et sådant lite barn for mitt navns skyld, han tar imot mig, og den som tar imot mig, han tar ikke imot mig, men imot ham som sendte mig.

³⁷Ki te manako tetahi ki tetahi o nga tamariki penei, he whakaaro ki toku ingoa, e manako ana ia ki ahau: ki te manako hoki tetahi ki ahau, ehara i ahau tana i manako ai, engari ko toku kaitono mai.

³⁸Johannes sa til ham: Mester! vi så en som ikke er i følge med oss, drive ut onde ånder i ditt navn, og vi forbød ham det, fordi han ikke var i følge med oss.

³⁸Na ka mea a Hoani ki ia, E te Kaiwhakaako, i kite matou i tetahi e pei rewera ana i runga i tou ingoa: na riria iho e matou, kahore hoki ia e haere tahi me tatou.

³⁹Men Jesus sa: Forbyd ham det ikke! for ingen som gjør en kraftig gjerning i mitt navn, vil snart efter kunne tale ille om mig.

³⁹Na ka mea a ihu, Kaua ia e riria: ki te mea hoki noku te ingoa e mahi merekara ai tetahi, e kore e hohoro tana korero kino moku.

⁴⁰For den som ikke er imot oss, er med oss.

⁴⁰Ko ia hoki ehara i te hoariri ki a tatou, no tatou ia.

⁴¹For den som gir eder et beger vann å drikke i mitt navn, fordi I hører Kristus til, sannelig sier jeg eder: han skal ikke miste sin lønn.

⁴¹¶ Ki te whakainumia koutou e tetahi ki te kapu wai, he whakaaro ki toku ingoa, no te mea no te Karaiti koutou, he pono taku e mea nei ki a koutou, e kore ia e hapa i tona utu.

⁴²Og den som forfører én av disse små som tror på mig, for ham var det bedre om det var hengt en kvernsten om hans hals, og han var kastet i havet.

⁴²Na, ki te mea tetahi kia he tetahi o enei mea nonohi e whakapono nei ki ahau, he pai ke ki a ia me i whakairia tetahi kohatu mira ki tona kaki, a ka maka ia ki te moana.

⁴³Og om din hånd frister dig, da hugg den av! det er bedre at du går vanfør inn til livet enn at du har dine to hender og kommer i helvede i den uslukkelige ild,

⁴³Na, ki te he koe i tou ringa, poutoa: pai ke hoki mou te tomo mutu ki te ora i te maka ringaruatia ki Kehena, ki te kapura e kore e tineia:

⁴⁴hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slukkes.

⁴⁴Ki te wahi e kore ai e mate to ratou kutukutu, ki te kapura e kore e e tineia.

⁴⁵Og om din fot frister dig, da hugg den av! det er bedre at du går halt inn til livet enn at du har dine to føtter og kastes i helvede,

⁴⁵Ki te he ano koe i tou waewae, poutoa: pai ke hoki mou te tomo kopa ki te ora i te maka waewaeruatia ki Kehena,

⁴⁶hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slukkes.

⁴⁶Ki te wahi e kore ai e mate to ratou kutukutu, ki te kapura e kore e tineia.

⁴⁷Og om ditt øie frister dig, da riv det ut! det er bedre at du går énøiet inn i Guds rike enn at du har to øine og kastes i helvede,

⁴⁷A, ki te he koe i tou kanohi, maka atu: pai ke hoki mou te tomo kanohi tahi ki te rangatiratanga o te Atua i te maka kanohiruatia ki Kehena:

⁴⁸hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slukkes.

⁴⁸Ki te wahi e kore ai e mate to ratou kutukutu, ki te kapura e kore e tineia.

⁴⁹For enhver skal saltes med ild, og ethvert offer skal saltes med salt.

⁴⁹Ta te mea ka totea nga tangata katoa ki te kapura.

⁵⁰Salt er en god ting; men når saltet mister sin kraft, hvad vil I da salte det med? Ha salt i eder selv, og hold fred med hverandre!

⁵⁰He pai te tote: otira ki te pirau te tote, ma te aha e whai tikanga tote ai? Kia whai tote i roto i a koutou, kia mau hoki te rongo a tetahi ki tetahi.