1Til sangmesteren; av David. Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud. Onde, vederstyggelige er deres gjerninger; det er ingen som gjør godt.
1¶ Ki te tino kaiwhakatangi. Na Rawiri. Kua ki te wairangi i tona ngakau, Kahore he Atua. Kua pirau ratou, he whakahouhou a ratou mahi, kahore tetahi e mahi ana i te pai.
2Herren skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om det er nogen forstandig, nogen som søker Gud.
2I titiro iho a Ihowa i te rangi ki nga tama a te tangata, kia kite me kahore tetahi e mahara ana, e rapu ana i te Atua.
3De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ingen som gjør godt, enn ikke én.
3Kua peka ke ratou katoa kua pirau tahi: kahore tetahi e mahi ana i te pai, kohore kia kotahi.
4Sanser de da ikke, alle de som gjør urett, som eter mitt folk, likesom de eter brød? På Herren kaller de ikke.
4¶ E kore ranei e mohio nga kaimahi katoa o te kino? e kai nei i toku iwi, me te mea e kai taro ana, a kahore e karanga ki a Ihowa.
5Da forferdes de såre; for Gud er med den rettferdige slekt.
5Na, i reira ratou e tuiri noa ana: kei roto hoki te Atua i te whakatupuranga o te hunga tika.
6Gjør bare den elendiges råd til skamme! For Herren er hans tilflukt.
6Meinga ana e koutou te whakaaro o te hunga iti hei whakama, no te mea ko Ihowa tona piringa.
7O, at der fra Sion må komme frelse for Israel! Når Herren gjør ende på sitt folks fangenskap, da skal Jakob fryde sig, Israel glede sig.
7Aue, me i puta mai te whakaoranga o Iharaira i Hiona! Kia whakahokia e Ihowa tana iwi i te whakarau, ka whakamanamana a Hakopa, ka hari a Iharaira.