¹Av David. Lovet være Herren, min klippe, han som oplærer mine hender til strid, mine fingrer til krig,

¹¶ Na Rawiri. Kia whakapaingia a Ihowa, toku kamaka, e whakaako nei i oku ringa ki te whawhai, i oku maihao ki te tatau;

²min miskunn og min festning, min borg og min redningsmann, mitt skjold og den jeg tar min tilflukt til, den som tvinger mitt folk under mig.

²Ko te atawhai moku, ko toku pa, ko toku pourewa me toku kaiwhakaora; ko toku whakangungu rakau, ko taku e whakawhirinaki ai; ko te kaipehi hoki o toku iwi ki raro i ahau.

³Herre, hvad er et menneske, at du kjenner ham, et menneskebarn, at du akter på ham!

³E Ihowa, he aha te tangata i maharatia ai ia e koe? Te tama ranei a te tangata i whakaaroa ai ia e koe?

⁴Et menneske er lik et åndepust, hans dager er som en skygge som farer forbi.

⁴Ko te rite o te tangata kei te mea memeha noa: ona ra me te mea he atarangi e rere atu ana.

⁵Herre, bøi din himmel og far ned, rør ved fjellene så de ryker!

⁵Whakapikoa iho ou rangi e Ihowa, a heke iho: pa ki nga maunga, a ka pongere.

⁶La lynet lyne og spred dem*, send dine piler og skrem dem! / {* fiendene.}

⁶Kokiritia mai he uira hei whakamarara i a ratou: koperea mai au pere, kia whati ai ratou.

⁷Rekk ut dine hender fra det høie, fri mig og frels mig fra store vann, fra fremmedes hånd,

⁷Totoro iho tou ringa i runga: tangohia ahau, whakaorangia ahau i nga wai nunui, i te ringa o nga tangata ke;

⁸de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd.

⁸E korero teka nei to ratou mangai, a he ringa matau teka to ratou ringa matau.

⁹Gud! En ny sang vil jeg synge dig, til tistrenget harpe vil jeg lovsynge dig,

⁹¶ Ka waiatatia e ahau he waiata hou ki a koe, e te Atua: ka himene atu ahau ki a koe i runga i te hatere aho tekau.

¹⁰du som gir kongene frelse, som redder David, din tjener, fra det onde sverd.

¹⁰Ko ia te kaihomai i te whakaoranga ki nga kingi, te kaiwhakaora i a Rawiri, i tana pononga, i te hoari whakamate.

¹¹Frels mig og fri mig fra fremmedes hånd, de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd,

¹¹Tangohia ahau, whakaorangia hoki i nga ringa o nga tangata ke, e korero teka nei o ratou mangai, a he ringa matau teka to ratou ringa matau.

¹²forat våre sønner må være som planter, høit vokset i sin ungdom, våre døtre som hjørnestolper, hugget som til et slott,

¹²A, kia rite a matou tama i to ratou taitamarikitanga ki nga mahuri e tupu ake ana; a matou tamahine hoki ki nga kohatu kokonga, whakapaipai rawa, no te whare rangatira te tauira;

¹³forat våre forrådshus må være fulle og gi av alle slag, at vårt småfe må øke sig i tusentall, ja i titusentall på våre gater,

¹³Kia ki a matou pakoro, mo te tiki noa atu i tena mea, i tena mea: kia mano, kia tini nga hua o a matou hipi i o matou parae;

¹⁴at våre kuer må ha kalv, at det ingen skade må være og intet tap og intet klageskrik på våre gater.

¹⁴Kia taimaha a matou kau i nga pikaunga; kia kahore he pakarutanga mai ki roto, he whatinga atu hoki ki waho, a kia kahore he aue i o matou huarahi;

¹⁵Salig er det folk som det går således; salig er det folk hvis Gud Herren er.

¹⁵Ka hari te iwi e pena ana: ae, ka hari te iwi ko Ihowa nei to ratou Atua.