¹Til sangmesteren; av Herrens tjener David, som talte denne sangs ord til Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.

¹¶ Ki te tino kaiwhakatangi. He himene na te pononga a Ihowa, na Rawiri. Nana i whakahua nga kupu o tenei waiata ki a Ihowa i te ra i whakaorangia ai ia i te ringa o ona hoariri katoa, i te ringa ano o Haora. I mea ia, Ka aroha ahau ki a koe, e Ihow a, e toku kaha.

²Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke!

²Ko Ihowa toku kamaka, toku pa, toku kaiwhakaora; toku Atua, toku tino kamaka, e whakawhirinaki ai ahau; toku whakangungu rakau, te haona o toku whakaoranga, toku pourewa tiketike.

³Herren er min klippe og min festning og min frelser; min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.

³Ka karanga ahau ki a Ihowa, e tika nei kia whakamoemititia: a ka ora i oku hoariri.

⁴Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.

⁴I karapotia ahau e nga whakawiringa a te mate, a whakawehia ana ahau e nga waipuke o te kino.

⁵Dødens rep omspente mig, og fordervelsens strømmer forferdet mig.

⁵I karapotia ahau e nga whakawiringa a te reinga, i haukotia e nga mahanga a te mate.

⁶Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.

⁶I karanga ahau ki a Ihowa i toku paweratanga, i hamama ki toku Atua: i whakarongo ia ki toku reo i roto i tona temepara, i tae ano taku hamama ki tona aroaro, ki ona taringa.

⁷I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører.

⁷Na ka ngaueue te whenua, ka ru, wiri ana nga putake o nga maunga, ngaueue ana i tona riri.

⁸Da rystet og bevet jorden, og fjellenes grunnvoller skalv, og de rystet, for hans vrede var optendt.

⁸I kake he paowa i ona pongaponga, a kai ana te kapura a tona mangai, ngiha ana nga waro.

⁹Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.

⁹I whakapingoretia e ia nga rangi, a heke iho ana, a i raro te pouri matotoru i ona waewae.

¹⁰Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.

¹⁰I eke ia ki runga ki te kerupa, a rere ana: ae, i rere omaki ia i runga i nga parirau o te hau.

¹¹Og han fór på kjeruber og fløi, og han fór hastig frem på vindens vinger.

¹¹I meinga e ia te pouri hei wahi ngaro mona, hei teneti i tetahi taha ona, i tetahi taha; ko te pouritanga o nga wai, ko nga kapua matotoru o te rangi.

¹²Han gjorde mørke til sitt dekke, rundt omkring sig til sitt skjul, mørke vann, tykke skyer.

¹²I rere atu ona kapua metotoru i te wherikotanga o tona aroaro: te whatu, me nga waro kapura.

¹³Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull.

¹³I papa ano te whatitiri a Ihowa i nga rangi, a puaki ana te reo o te Runga Rawa; he whatu, he waro kapura.

¹⁴Og Herren tordnet i himmelen, den Høieste lot sin røst høre, hagl og gloende kull.

¹⁴I kokiritia e ia ana pere, a marara ana ratou: ae, i koperea hoki e ia te tini uira, a whati ana ratou.

¹⁵Og han utsendte sine piler og spredte dem* omkring - lyn i mengde og forvirret dem. / {* fiendene.}

¹⁵Katahi ka kitea nga takere o nga wai, a ka takoto kau nga putake o te ao i tau whakatupehupehutanga, e Ihowa, i te whengunga o te manawa o ou pongaponga.

¹⁶Da kom vannenes strømmer til syne, og jordens grunnvoller blev avdekket ved din trusel, Herre, for din neses åndepust.

¹⁶I tono karere mai ia i runga, ka mau ki ahau; toia ake ahau e ia i roto i nga wai maha.

¹⁷Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.

¹⁷Nana ahau i ora ai i toku hoariri kaha, i te hunga e kino ana ki ahau; he kaha rawa hoki ratou i ahau.

¹⁸Han fridde mig ut fra min sterke fiende og fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.

¹⁸I huakina tatatia ahau e ratou i te ra o toku matenga; ko Ihowa ia toku whakawhirinakitanga.

¹⁹De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.

¹⁹I whakaputaina ahau e ia ki te wahi nui, i whakaorangia ahau e ia; he ahuareka nona ki ahau.

²⁰Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.

²⁰¶ Rite tonu ki taku mahi tika ta Ihowa utu ki ahau: rite tonu ki te ma o oku ringa tana i whakahoki ai ki ahau.

²¹Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.

²¹Moku i pupuri i nga ara o Ihowa, a kihai i he, i whakarere i toku Atua.

²²For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud.

²²Kei mua tonu hoki i ahau ana whakaritenga katoa, kihai ano i whakamataratia atu i ahau ana tikanga.

²³For alle hans lover hadde jeg for øie, og hans bud lot jeg ikke vike fra mig.

²³Tapatahi tonu hoki toku whakaaro ki tona aroaro, a i tiaki ahau i ahau kei kino.

²⁴Og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.

²⁴Na ka homai e Ihowa he utu ki ahau, rite tonu ki toku tika, ki te ma o oku ringa i tona aroaro.

²⁵Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter mine henders renhet for hans øine.

²⁵He tangata atawhai, ka atawhai hoki koe; he tangata tika, ka tika hoki koe.

²⁶Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise mann viser du dig rettvis,

²⁶He tangata ma, ka ma hoki koe; he tangata whakakeke, ka whakakeke hoki koe.

²⁷mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang.

²⁷E whakaorangia hoki e koe te iwi ngakau mamae; ka whakahokia ano e koe ki raro nga kanohi whakakake.

²⁸For du frelser elendige folk, og du fornedrer høie øine.

²⁸Mau hoki e whakau taku rama: ma Ihowa, ma toku Atua, e whakamarama toku pouri.

²⁹For du lar min lampe skinne; Herren min Gud opklarer mitt mørke.

²⁹¶ Nau hoki ahau i rere ai na waenganui atu i te ropu: na toku Atua hoki i pekea ai e ahau te taiepa.

³⁰For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, og ved min Gud springer jeg over murer.

³⁰Tena ko te Atua, tika tonu tona ara: kua oti tana kupu te whakamatau; he whakangungu rakau ia ki te hunga katoa e whakawhirinaki ana ki a ia.

³¹Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.

³¹Ko wai oti te Atua, ki te kahore a Ihowa? Ko wai hoki he kamaka, ki te kahore to tatou Atua?

³²For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe, uten vår Gud?

³²Ko te Atua, nana ahau i whitiki ki te kaha, i mea kia tino tika toku ara.

³³Den Gud som omgjorder mig med kraft og gjør min vei fri for støt,

³³Ko ia hei mea i oku waewae kia rite ki o te hata: mana hoki ahau e whakatu ki runga ki oku wahi tiketike.

³⁴som gir mig føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider,

³⁴Ko ia hei whakaako i oku ringa ki te whawhai, a whati ana te kopere parahi i oku ringa.

³⁵som oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.

³⁵Kua homai ano e koe ki ahau te whakangungu rakau o tau whakaoranga: puritia ana ahau e tou ringa matau whakanuia ana e tou whakaaro mahakai.

³⁶Og du gir mig din frelse til skjold, og din høire hånd støtter mig, og din mildhet gjør mig stor.

³⁶I whakanuia e koe oku takahanga i raro i ahau; te paheke oku waewae.

³⁷Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.

³⁷Ka arumia e ahau oku hoariri, mau iho i ahau; e kore ahau e tahuri mai, a ngaro noa ratou.

³⁸Jeg forfølger mine fiender og når dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.

³⁸Maru ana ratou i ahau, te kaha te whakatika: hinga ana ki raro i oku waewae.

³⁹Jeg knuser dem, så de ikke makter å reise sig; de faller under mine føtter.

³⁹Nau hoki ahau i whitiki ki te kaha mo te whawhai: piko ana i a koe ki raro i ahau te hunga e whakatika mai ana ki ahau.

⁴⁰Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.

⁴⁰Kua meinga e koe kia tahuri mai nga tuara o oku hoariri ki ahau, kia hautopea ai e ahau te hunga e kino ana ki ahau.

⁴¹Og mine fiender lar du vende mig ryggen, og mine avindsmenn utrydder jeg.

⁴¹I karanga ratou, heoi kahore he kaiwhakaora: ki a Ihowa, otira kihai i whakahoki kupu ki a ratou.

⁴²De roper, men der er ingen frelser - til Herren, men han svarer dem ikke.

⁴²Na ka tukia ratou e ahau a rite noa ratou ki te puehu e puhia ana e te hau: akiritia atu ana ratou ki waho, ano he paru no te huarahi.

⁴³Og jeg knuser dem som støv for vinden, jeg tømmer dem ut som søle på gatene.

⁴³Kua whakaorangia ahau e koe i nga ngangautanga a te iwi; kua meinga e koe hei rangatira mo nga tauiwi: hei apa moku te iwi kahore i matauria e ahau.

⁴⁴Du redder mig fra folkekamper, du setter mig til hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenmer, tjener mig.

⁴⁴Kia rongo kau te taringa ki ahau, ka kakama tonu mai ratou ki ahau; ko nga tangata iwi ke ngohe kau ki ahau.

⁴⁵Bare de hører om mig, blir de mig lydige; fremmede kryper for mig.

⁴⁵Ka memeha haere nga tangata iwi ke: ka puta wehi mai hoki i roto i o ratou kuhunga.

⁴⁶Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.

⁴⁶E ora ana a Ihowa; kia whakapaingia hoki toku kamaka, kia whakanuia te Atua o toku whakaoranga:

⁴⁷Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses Gud,

⁴⁷Ko te Atua, mana nei e rapu he utu moku, mana e pehi nga iwi ki raro i ahau.

⁴⁸den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,

⁴⁸Mana ahau e mawhiti ai i oku hoariri, ae ra, mau ahau e mea kia teitei ake i te hunga e whakatika mai ana ki ahau; ka whakaorangia ahau e koe i te tangata tutu.

⁴⁹som frir mig ut fra mine fiender; ja, over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.

⁴⁹Mo konei ka whakawhetai ahau ki a koe, e Ihowa, i waenganui i nga tauiwi: ka himene ki tou ingoa.

⁵⁰Derfor vil jeg prise dig iblandt hedningene, Herre, og lovsynge ditt navn.

⁵⁰He nui nei tana whakaora i tana kingi; e whakaputa aroha ana ki tana tangata i whakawahi ai, ki a Rawiri ratou ko ona uri ake ake.

⁵¹Han gjør frelsen stor for sin konge, han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.