¹Gid du vilde sønderrive himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn, likesom ilden setter kvister i brand og får vannet til å koke - for å kunngjøre ditt navn for dine motstandere, så folkene måtte skjelve for ditt åsyn,

¹,,O! de ai despica cerurile, şi Te-ai pogorî, s'ar topi munţii înaintea Ta,

²når du gjorde forferdelige ting som vi ikke ventet, når du for ned, og fjellene skalv for ditt åsyn!

²ca de un foc care aprinde vreascurile, ca de un foc care face apa să dea în clocot! Ţi-ar cunoaşte atunci vrăjmaşii Numele, şi ar tremura neamurile înaintea Ta!

³Fra gammel tid har jo ingen spurt eller hørt, og intet øie sett nogen annen gud enn du gjøre slikt for dem som bier efter ham.

³Cînd ai făcut minuni la cari nu ne aşteptam, Te-ai pogorît, şi munţii s'au zguduit înaintea Ta,

⁴Du kommer dem i møte som gjør rettferdighet med glede, dem som kommer dig i hu på dine veier. Se, du vrededes, og vi syndet; således var det med oss fra gammel tid, og kunde vi da bli frelst?

⁴cum niciodată nu s'a pomenit, nici nu s'a auzit vorbindu-se, şi cum nici n'a văzut vreodată ochiul aşa ceva: anume ca un alt dumnezeu afară de Tine să fi făcut asemenea lucruri pentru cei ce se încred în El.

⁵Vi blev som den urene alle sammen, og all vår rettferdighet som et urent klæsplagg, og som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort.

⁵Tu ieşi înaintea celor ce împlinesc cu bucurie dreptatea, celor ce umblă în căile Tale, şi îşi aduc aminte de Tine. Dar Te-ai mîniat, pentrucă am păcătuit: vom suferi noi vecinic, sau putem fi mîntuiţi?

⁶Og det er ingen som påkaller ditt navn, som manner sig op til å holde fast ved dig; for du har skjult ditt åsyn for oss og latt oss tæres bort i våre misgjerningers vold.

⁶Toţi am ajuns ca nişte necuraţi, şi toate faptele noastre bune sînt ca o haină mînjită. Toţi sîntem ofiliţi ca o frunză, şi nelegiuirile noastre ne iau ca vîntul.

⁷Men nu, Herre! Du er vår far; vi er leret, og du den som former oss, og et verk av din hånd er vi alle sammen.

⁷Nu este nimeni care să cheme Numele Tău, sau care să se trezească şi să se alipească de Tine: de aceea ne-ai ascuns Faţa Ta, şi ne laşi să pierim din pricina nelegiuirilor noastre.``

⁸Herre, vær ikke så over all måte vred og kom ikke evindelig misgjerning i hu! Men tenk på at vi alle sammen er ditt folk!

⁸Dar, Doamne, Tu eşti Tatăl nostru; noi sîntem lutul, şi Tu olarul, care ne-ai întocmit: sîntem cu toţii lucrarea mînilor Tale.

⁹Dine hellige stæder er blitt en ørken; Sion er blitt en ørken, Jerusalem en ødemark.

⁹Nu Te mînia prea mult, Doamne, şi nu-Ţi aduce aminte în veci de nelegiuire! Priveşte dar, spre noi, căci toţi sîntem poporul Tău.

¹⁰Vårt hellige og herlige hus, hvor våre fedre lovet dig, er blitt opbrent av ild, og alt som var vår lyst, er blitt til ruiner.

¹⁰Cetăţile Tale cele sfinte sînt pustii; Sionul este pustiu, Ierusalimul o pustietate!

¹¹Vil du tross dette holde dig tilbake, Herre? Vil du tie og trykke oss så tungt?

¹¹Casa noastră cea sfîntă şi slăvită, în care părinţii noştri cîntau laudele Tale, a ajuns pradă flacărilor, şi tot ce aveam mai scump a fost pustiit.

¹²După toate acestea, Te vei opri Tu, Doamne? Vei tăcea Tu oare şi ne vei întrista nespus de mult?``