1Til sangmesteren; av David; en salme. Herre, du ransaker mig og kjenner mig.
1{Načelniku godbe. Psalm Davidov.} GOSPOD, preiskal si me in me poznaš!
2Enten jeg sitter, eller jeg står op, da vet du det; du forstår min tanke langt fra.
2Ti poznaš sedenje moje in vstajanje moje, mišljenje moje umeš oddaleč.
3Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner grant alle mine veier.
3Hojo mojo in ležo mojo zasleduješ in znana so ti vsa pota moja.
4For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen.
4Ko ni še beseda na jeziku mojem, glej, GOSPOD, jo poznaš docela.
5Bakfra og forfra omgir du mig, og du legger din hånd på mig.
5Zadaj in spredaj me obdajaš in name pokladaš roko svojo.
6Å forstå dette er mig for underlig, det er for høit, jeg makter det ikke.
6Taka vednost je prečudovita zame, visoka je, ne morem je doseči.
7Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg fly fra ditt åsyn?
7Kam naj grem pred duhom tvojim, ali kam naj bežim pred tvojim obličjem?
8Farer jeg op til himmelen så er du der, og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der.
8Ko bi stopil na nebesa, tam si ti, ali bi ležišče si izbral v kraju mrtvih, tudi ondi si.
9Tar jeg morgenrødens vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense,
9Ko bi si vzel zarje peruti in odletel prebivat ob najzadnjem kraju morja,
10så fører også der din hånd mig, og din høire hånd holder mig fast.
10tudi tja bi me spremljala roka tvoja in zgrabila bi me desnica tvoja.
11Og sier jeg: Mørket skjule mig, og lyset omkring mig bli natt -
11Ko bi pa rekel: Teme me bodo vsaj pokrile in svetloba okoli mene postane naj noč –
12så gjør heller ikke mørket det for mørkt for dig, og natten lyser som dagen, mørket er som lyset.
12tudi teme ti ne morejo ničesar omračiti, noč ti je svetla kakor dan, temina ti je kakor noč.
13For du har skapt mine nyrer, du virket mig i min mors liv.
13Zakaj ti si imel v lasti ledice moje, stkal si me v telesu matere moje.
14Jeg priser dig fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel.
14Hvalim te, da sem storjen na strašen, čudovit način; čudovita so dela tvoja, predobro to pozna duša moja.
15Mine ben var ikke skjult for dig da jeg blev virket i lønndom, da jeg blev kunstig virket i jordens dyp*. / {* d.e. i mors liv.}
15Ni ti bilo skrito okostje moje, ko sem bil ustvarjen na skrivnem, umetno narejen, kakor v zemlje globočinah.
16Da jeg bare var foster, så dine øine mig, og i din bok blev de alle opskrevet de dager som blev fastsatt da ikke en av dem var kommet.
16Zarodek moj so videle tvoje oči, in v knjigo tvojo je bilo vpisano vse to; dnevi so mi bili določeni, ko še eden njih ni bil napočil.
17Hvor vektige dine tanker er for mig, Gud, hvor store deres summer!
17Zatorej kako so mi dražestne misli tvoje, o Bog mogočni, kako ogromna so njih števila!
18Vil jeg telle dem, så er de flere enn sand; jeg våkner op, og jeg er ennu hos dig.
18Hotel bi jih našteti, a več jih je od peska; kadar se zdramim, sem z mislimi še pri tebi.
19Gud, gid du vilde drepe den ugudelige, og I blodtørstige menn, vik fra mig -
19O da bi pokončal, o Bog, brezbožnika! In vi, možje krvoločni: Poberite se izpred mene!
20de som nevner ditt navn til å fremme onde råd, som bruker det til løgn, dine fiender!
20Kajti zoper tebe govoré pregrešno, tvoje ime rabijo za laž tvoji sovražniki.
21Skulde jeg ikke hate dem som hater dig, Herre, og avsky dem som reiser sig imot dig?
21Ali naj bi ne sovražil, o GOSPOD, sovražilcev tvojih, ali naj mi ne mrzé, ki se vzpenjajo zoper tebe?
22Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender.
22S skrajnim sovraštvom jih sovražim, za neprijatelje so meni.
23Ransak mig, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv mig og kjenn mine mangehånde tanker,
23Preiskuj me, Bog mogočni, in spoznaj srce moje, izkusi me in spoznaj misli moje,in glej, hodim li po potu, ki pelje v trpljenje, in vodi me po večnem potu.
24og se om jeg er på fortapelsens vei, og led mig på evighetens vei!
24in glej, hodim li po potu, ki pelje v trpljenje, in vodi me po večnem potu.