¹Folk kom og sa til Joab: Kongen gråter og sørger over Absalom.

¹ I ci Yowab se ka ne: «Guna, bonkoono goono ga hẽ, a goono ga baray Absalom sabbay se.»

²Og seieren blev den dag til sorg for alt folket, fordi folket den dag fikk høre at kongen var bedrøvet over sin sønn.

² Han din zaama teeyaŋo ye ka bare ka ciya bu baray koyne jama kulu se, zama han din jama maa baaru kaŋ i ne bonkoono goono ga bine saray te nga izo se.

³Den dag stjal folket sig inn i byen, som folk stjeler sig hjem når de er skamfulle fordi de har flyktet i krigen.

³ Borey binde furo kwaara ra han din hane tugante, sanda boroyaŋ kaŋ haawi n'i di waato kaŋ i zuru wongu do, kaŋ i na goobu haŋ.

⁴Men kongen hadde tilhyllet sitt ansikt og ropte med høi røst: Min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!

⁴ Bonkoono mo na nga moyduma daabu. A ce mo da jinde beeri, ka ne, «Ya ay izo, Absalom, ya Absalom! Ya ay izo, ay izo!»

⁵Da gikk Joab inn i huset til kongen og sa: Idag vanærer du alle dine menn, som idag har berget både ditt liv og dine sønners og døtres og dine hustruers og medhustruers liv;

⁵ Yowab binde furo windo ra bonkoono do ka ne: «Hunkuna ni na ni tamey kulu haawandi, ngey kaŋ yaŋ na ni fundo, da ni ize arey, da ni ize wayey, da ni wandey da ni wahayey fundey mo faaba.

⁶du elsker jo dem som hater dig, og hater dem som elsker dig; for idag har du vist at hverken høvedsmenn eller tjenere er til for dig; og jeg skjønner nu at om Absalom var i live og alle vi andre var død idag, da syntes du det var som det skulde.

⁶ Zama borey kaŋ ga konna nin no ni ga baa, ka konna ni baakoy. Zama ni bangandi hunkuna kaŋ koyey da bannyey wo yaamoyaŋ no ni se. Hunkuna ay faham da woone: da day Absalom ga funa, iri kulu mo bu, doŋ a ga kaan ni se gumo.

⁷Stå nu op og gå ut og tal vennlig til dine menn! For jeg sverger ved Herren at går du ikke ut, så blir det ikke en mann hos dig natten over, og dette vil bli verre for dig enn alt det onde som er kommet over dig fra din ungdom av til nu.

⁷ A binde, sohõ ni ma tun ka fatta ka sanni kaano te ni tamey se. Zama ay ze da Rabbi, da ni mana fatta hunkuna, boro kulu si no kaŋ ga goro ni banda. Laala din binde ga jaase hay kulu kaŋ du nin za ni go arwasu ka to hala hunkuna.»

⁸Da stod kongen op og satte sig i porten, og da alt folket fikk vite at kongen satt i porten, kom de alle og gikk frem for kongen. Men Israel hadde flyktet, hver mann til sitt hjem.

⁸ Waato din gaa no bonkoono tun ka goro kwaara meyo gaa. I ci jama kulu se ka ne: «Guna, bonkoono goono ga goro kwaara meyo gaa.» Borey kulu binde kaa bonkoono jine. Amma Israyla kulu jin ka zuru, boro kulu koy nga kwaara.

⁹Og alt folket i alle Israels stammer gikk i rette med hverandre og sa: Kongen har fridd oss av våre fienders hånd, og han har reddet oss fra filistrene, og nu er han flyktet ut av landet for Absalom.

⁹ Borey kulu binde soobay ka care kusuuma Israyla kundey kulu ra. I goono ga ne: «Bonkoono n'iri faaba iri yanjekaarey kambey ra. A n'iri faaba mo Filistancey kambey ra, amma sohõ a zuru Absalom sabbay se.

¹⁰Men Absalom, som vi hadde salvet til konge over oss, er død i krigen; hvorfor sier I da ikke et ord om å føre kongen tilbake?

¹⁰ Absalom mo kaŋ iri daŋ bonkooni iri boŋ, a bu wongo ra. Sohõ binde, ifo se no araŋ si salaŋ ka ne i ma ye ka kande bonkoono?»

¹¹Da sendte kong David bud til prestene Sadok og Abjatar med de ord: Tal til Judas eldste og si: Hvorfor er I de siste til å hente kongen tilbake til hans hus? For det var kommet kongen for øre i hans hus at hele Israel talte således.

¹¹ Bonkoono Dawda binde donton alfagey Zadok nda Abiyatar do ka ne: «Wa salaŋ da Yahuda arkusey ka ne: ‹Ifo se no araŋ ciya kokor banda wane yaŋ bonkoono ye-ka-kande fu yaŋ ciine ra, za kaŋ Israyla kulu sanney to bonkoono do nga kwaara ra?

¹²I er mine brødre, I er mitt eget kjød og blod; hvorfor er I da de siste til å hente kongen tilbake?

¹² Araŋ no ga ti ay nya-izey, d'ay biriyo d'ay baso mo. Ifo se binde kaŋ araŋ no ga ti kokor banda waney bonkoono ye-ka-kande yaŋo ciine ra?›

¹³Og til Amasa skal I si: Er du ikke mitt eget kjød og blod? Gud la det gå mig ille både nu og siden om ikke du alltid skal være min hærfører i stedet for Joab.

¹³ Araŋ ma ne Amasa mo se: ‹Nin wo, manti ay biri nd'ay basi no? Irikoy m'ay laali da ni mana ciya wongu marga wonkoyo ay jine Yowab nango ra duumi.› »

¹⁴Således bøide han alle Judas menns sinn og vant dem for sig alle som én, og de sendte det bud til kongen: Vend tilbake, du og alle dine menn!

¹⁴ A binde na Yahuda alborey kulu biney naan, sanda boro folloŋ bine cine, hal a donton bonkoono gaa ka ne: «Ma ye ka kaa, nin da ni tamey kulu.»

¹⁵Så gav kongen sig på tilbakeveien og kom til Jordan. Da var Juda alt kommet til Gilgal for å dra kongen i møte og føre ham over Jordan.

¹⁵ Bonkoono binde ye ka kaa, hal a to Urdun isa. Yahuda mo kaa Jilgal, zama ngey ma bonkoono kubay se, ka Urdun daŋandi a banda.

¹⁶Benjaminitten Sime'i, Geras sønn, fra Bahurim, skyndte sig og drog ned med Judas menn for å møte kong David,

¹⁶ Simey, Gera ize mo, Benyamin boro, Ba-Hurim kwaara bora waasu-waasu ka zumbu Yahuda borey banda Bonkoono Dawda kubayyaŋ se.

¹⁷og tusen mann av Benjamin var med ham, og Siba, som hadde vært tjener for Sauls hus, med sine femten sønner og tyve tjenere; og de satte skyndsomt over Jordan før kongen.

¹⁷ Benyamin alborey mo, ngey boro zambar fo go no a banda, hala nda Ziba, Sawulu windi bannya, da nga ize way cindi guwa, da nga bannya waranka a banda. I na Urdun daŋandi ka koy bonkoono do.

¹⁸Og ferjen fór over elven for å føre kongens hus over og være til hans rådighet i alle ting. Men Sime'i, Geras sønn, falt ned for kongen da han skulde fare over Jordan;

¹⁸ Kal i na bonkoono almayaaley daŋandi yawyaŋo do haray ka te mo haŋ kaŋ ga kaan bonkoono se. Gera ize Simey mo, waato kaŋ a daŋandi, a ye ganda bonkoono jine.

¹⁹og han sa til kongen: Herre, tilregn mig ikke min brøde og kom ikke i hu hvorledes din tjener forbrøt sig den dag da min herre konge drog ut fra Jerusalem! Kongen må ikke la det gå sig til hjerte!

¹⁹ A ne a se: «Bonkoono ma si taali dake ay boŋ, ma si fongu mo haŋ kaŋ ay, ni tamo te hartayaŋ ra waato kaŋ koyo ay bonkoono fun Urusalima ra, hala bonkoono ma woodin jisi nga bina ra.

²⁰For din tjener vet at jeg har syndet; men se, idag er jeg den første av hele Josefs hus som er kommet hit ned for å møte min herre kongen.

²⁰ Zama ay, ni tamo bay kaŋ ay na taali te. Sohõ binde, guna ay kaa hunkuna. Ay no ga ti ijina Yusufu kunda kulu ra ay ma kaa koyo ay bonkoono kubayyaŋ se.»

²¹Men Abisai, Serujas sønn, tok til orde og sa: Skal ikke Sime'i late livet - han som har bannet Herrens salvede?

²¹ Amma Zeruwiya ize Abisay tu ka ne: «I si Simey wi no, za kaŋ a na Rabbi wane suubananta wow?»

²²Da sa David: Hvad har jeg med eder å gjøre, I Serujas sønner, at I idag skulde bli mine motstandere? Skulde nogen mann i Israel late livet idag? Jeg vet jo at jeg idag er blitt konge over Israel.

²² Dawda mo ne: «Ya araŋ Zeruwiya izey, ifo k'ay zaa da araŋ, kaŋ araŋ ga ciya ay ibareyaŋ hunkuna? I ga boro kulu wi Israyla ra hunkuna, wala? Manti ay bay hunkuna kaŋ ay ya bonkooni no Israyla boŋ?»

²³Så sa kongen til Sime'i: Du skal ikke dø. Og kongen tilsvor ham det.

²³ Bonkoono mo ne Simey se: «Ni si bu.» Bonkoono ze a se mo.

²⁴Mefiboset, Sauls sønn, drog og ned for å møte kongen; han hadde ikke vasket sine føtter og ikke stelt sitt skjegg og ikke tvettet sine klær like fra den dag kongen drog bort, til den dag han kom tilbake med fred.

²⁴ Sawulu haama Mefiboset mo kaa zama nga ma bonkoono kubay se. A mana nga ce camsey dumbu, wala nga kaabe hanseyaŋ, wala baa nga bankaaray nyunayaŋ za hano kaŋ hane bonkoono dira kala hano kaŋ a ye ka kaa baani.

²⁵Da nu hele Jerusalem kom kongen i møte, sa kongen til ham: Hvorfor fulgte du ikke med mig, Mefiboset?

²⁵ A ciya binde, waato kaŋ a kaa Urusalima bonkoono kubayyaŋ se, kala bonkoono ne a se: «Mefiboset, ifo se no ni mana koy ay banda?»

²⁶Han svarte: Herre konge! Min tjener narret mig; for din tjener sa: Jeg vil ha mitt asen salt, så jeg kan ride på det og følge med kongen; for din tjener er lam.

²⁶ Nga mo tu ka ne: «Ya koyo ay bonkoono, ay tamo no k'ay fafagu. Zama ay ni bannya ne: ‹Naŋ ay ma kaari-ka daŋ ay farka gaa, zama ay ma kaaru a boŋ ka koy bonkoono banda, zama ay, ni tamo ya fanaka no.›

²⁷Og han baktalte din tjener for min herre kongen. Men min herre kongen er som en Guds engel; gjør derfor som du synes.

²⁷ Amma a na ay, ni tamo maa sara koyo ay bonkoono do. Amma koyo ay bonkoono ga hima sanda Irikoy malayka. Kala ni ma te mo haŋ kaŋ ga kaan ni se.

²⁸For hele min fars hus hadde ikke annet å vente av min herre kongen enn død, og dog gav du din tjener plass blandt dem som eter ved ditt bord; hvad rett har jeg da mere å kreve, og hvad mere har jeg å rope til kongen om?

²⁸ Zama ay baaba windo almayaaley kulu ciya sanda buukoyaŋ koyo ay bonkoono jine. Kulu nda yaadin, ni na ay, ni tamo daŋ borey kaŋ ga ŋwa ni taablo boŋ yaŋ ra. Ay gonda hina ka hẽ bonkoono gaa koyne, wala?»

²⁹Kongen sa til ham: Hvorfor blir du ved å tale herom? Jeg sier: Du og Siba skal dele jordeiendommen.

²⁹ Bonkoono ne a se: «Ifo se no ni na ni sanno tonton? Ay sanno neeya: Doŋ day, nin da Ziba, kal araŋ ma farey fay.»

³⁰Da sa Mefiboset til kongen: Han kan gjerne få alt sammen, siden min herre kongen er kommet hjem igjen med fred.

³⁰ Mefiboset binde ne bonkoono se: «Oho, naŋ a ma hay kulu sambu, za kaŋ koyo ay bonkoono ye ka kaa fu baani samay.»

³¹Gileaditten Barsillai var og kommet ned fra Rogelim og satte med kongen over Jordan for å ledsage ham et stykke på veien.

³¹ Jileyad bora Barzillay fun Rogelim. A na Urdun daŋandi bonkoono banda, zama nga m'a dum ka koy hala Urdun daaranta.

³²Barsillai var meget gammel, åtti år; han hadde sørget for mat og drikke til kongen under hans ophold i Mahana'im; for han var en meget rik mann.

³² Barzillay wo mo dottijo zeeno no gumo, zama a jiiri wahakku. A na kwaara goray hari haggoy bonkoono se mo za a go Mahanayim da goray, zama nga wo boro beeri no gumo.

³³Kongen sa da til Barsillai: Dra med mig, så vil jeg sørge for dig hjemme hos mig i Jerusalem.

³³ Bonkoono ne Barzillay se: «Kala ni ma daŋandi ay banda. Ay mo ya ni jare ay banda Urusalima ra.»

³⁴Barsillai svarte: Hvor mange dager og år kan jeg vel ennu ha å leve, at jeg skulde dra med kongen op til Jerusalem?

³⁴ Amma Barzillay ne bonkoono se: «Ay fundo jirbi marge no ka cindi kaŋ ay ga kaaru bonkoono banda ka koy Urusalima?

³⁵Jeg er idag åtti år; kan jeg vel nu skjelne mellem godt og ondt, eller kan din tjener smake hvad jeg eter og drikker, eller kan jeg nu lenger høre på sangere og sangerinner? Hvorfor skulde da din tjener lenger være min herre kongen til byrde?

³⁵ Hunkuna ay jiirey to wahakku. Ay ga hin ka fayanka ihanno nda ilaalo game ra no? Ay, ni tamo ga hin k'ay ŋwaari dumi taba, wala haŋ kaŋ ay ga haŋ no? Wala ay ga hin ka maa alboro nda wayboro kaŋ goono ga doon jinde? Ifo se binde ay, ni tamo ga ciya jaraw koyo ay bonkoono se ne jine?

³⁶Bare for en kort tid kan din tjener gå med kongen over Jordan; men hvorfor skulde kongen vise mig en sådan velgjerning?

³⁶ Ay, ni tamo ga ba ay ma Urdun wo daŋandi hinne no ay bonkoono banda. Ifo se no bonkoono ga alhakku bana ay se ya-cine?

³⁷Kjære, la din tjener vende tilbake, så jeg kan dø i min egen by, hvor min fars og min mors grav er! Men se, her er din tjener Kimham; la ham få dra med min herre kongen, og gjør med ham som du synes!

³⁷ Ay ga ni ŋwaaray, ma naŋ ay, ni tamo ma bare ka ye, zama ay ma bu ay bumbo kwaara ra, ay baabo d'ay nyaŋo saarayey do. Amma ma ni bannya Kimham guna. Nga din ma daŋandi koyo ay bonkoono banda. Ni ma te a se mo haŋ kaŋ ga kaan ni se.»

³⁸Da sa kongen: Kimham skal dra med mig, og jeg vil gjøre mot ham som du vil, og alt hvad du ønsker av mig, vil jeg gjøre for dig.

³⁸ Bonkoono tu ka ne: «Kimham ga daŋandi ay banda, ay ga te a se mo haŋ kaŋ ni ga ba. Hay kulu mo kaŋ ni ga hã ay gaa, kal ay m'a te ni se.»

³⁹Så drog da alt folket over Jordan, og kongen drog over; og kongen kysset Barsillai, og Barsillai velsignet ham og vendte tilbake til sitt hjem.

³⁹ Borey kulu binde na Urdun daŋandi, bonkoono mo daŋandi. Bonkoono na Barzillay garbe sunsum, ka albarka gaara a se. Nga mo ye nga nango do.

⁴⁰Kongen fór over til Gilgal, og Kimham fór med ham; og hele Judas folk førte kongen over, og likeså halvdelen av Israels folk.

⁴⁰ Bonkoono binde daŋandi ka kaa Jilgal, Kimham mo daŋandi a banda. Yahuda jama kulu na bonkoono dum, nga nda Israyla jama jara mo.

⁴¹Men da kom alle Israels menn til kongen og sa til ham: Hvorfor har våre brødre, Judas menn, stjålet dig bort og ført kongen og hans hus og alle Davids menn med ham over Jordan?

⁴¹ Guna mo, Israyla alborey kulu kaa bonkoono do. I ne a se: «Ifo se no iri nya-izey Yahuda alborey na ni zay? I na Urdun daŋandi nda bonkoono, da nga almayaaley, da Dawda alborey kulu a banda.»

⁴²Da tok alle Judas menn til orde og sa til Israels menn: Fordi kongen er oss nærmest. Og hvorfor er I harme for dette? Har vi vel tæret på kongens gods, eller har vi hatt nogen vinning av ham?

⁴² Kala Yahuda alborey kulu tu Israyla alborey se ka ne: «Zama bonkoono ya iri dumi no kaŋ ga maan. Ifo se binde araŋ ga binya sanno din se? Iri na hay fo ŋwa bonkoono albarka ra no? Wala a n'iri no hay fo no?»

⁴³Men Israels menn svarte Judas menn således: Ti ganger større del enn I har vi i den som er konge, og således også i David; hvorfor har I da ringeaktet oss? Og var det ikke vi som først talte om å hente vår konge tilbake? Men Judas menns svar var enda hårdere enn det Israels menn hadde talt.

⁴³ Kala Israyla borey tu Yahuda borey se ka ne: «Iri gonda baa way bonkoono do. Iri wano baa da araŋ wano mo Dawda ra. Ifo se binde kaŋ araŋ ga donda iri? Manti iri no ga ti sintina iri bonkoono ye-ka-kande yaŋ ciine ra?» Yahuda borey sanno koroŋ ka bisa Israyla borey wano.