¹Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen.

¹ Guna, hay kulu gonda nga alwaato, Alwaati go no mo hay kulu kaŋ go beena cire se.

²Å fødes har sin tid og å dø har sin tid, å plante har sin tid og å rykke op det som er plantet, har sin tid;

² Hayyaŋ alwaati go no, Buuyaŋ alwaati mo go no, Tilamyaŋ alwaati go no, Alwaati go no mo i ma hari kaŋ i tilam dagu.

³å drepe har sin tid og å læge har sin tid; å rive ned har sin tid og å bygge op har sin tid;

³ Wiyaŋ alwaati go no, Yayyaŋ alwaati mo go no. Bagu ka say-say alwaati go no, Cinayaŋ alwaati mo go no.

⁴å gråte har sin tid og å le har sin tid; å klage har sin tid og å danse har sin tid;

⁴ Hẽeni alwaati go no, Haari alwaati mo go no. Barayyaŋ alwaati go no, Gaani alwaati mo go no.

⁵å kaste bort stener har sin tid og å samle stener har sin tid; å ta i favn har sin tid og å holde sig fra favntak har sin tid;

⁵ Tondi catuyaŋ alwaati go no, Tondi marguyaŋ alwaati mo go no. Gandayyaŋ alwaati go no, Fay da gandayyaŋ alwaati mo go no.

⁶å søke har sin tid og å tape har sin tid; å gjemme har sin tid og å kaste bort har sin tid;

⁶ Ceeciyaŋ alwaati go no, Darayyaŋ alwaati mo go no. Gaayyaŋ alwaati go no, Furuyaŋ alwaati mo go no.

⁷å sønderrive har sin tid og å sy sammen har sin tid; å tie har sin tid og å tale har sin tid;

⁷ Kortuyaŋ alwaati go no, Taayaŋ alwaati mo go no. Dangayyaŋ alwaati go no, Sanni alwaati mo go no.

⁸å elske har sin tid og å hate har sin tid; krig har sin tid og fred har sin tid.

⁸ Baakasinay alwaati go no, Konnari alwaati mo go no. Wongu alwaati go no, Baani alwaati mo go no.

⁹Hvad vinning har den som gjør noget, av det strev han har med det?

⁹ Man no riiba go kaŋ goy-teeri ga du nga goyo kaŋ ra a taabi se?

¹⁰Jeg så den plage som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.

¹⁰ Ay di taabi kaŋ Irikoy no Adam-izey se i ma goy a ra.

¹¹Alt har han gjort skjønt i sin tid; også evigheten har han lagt i deres hjerte, men således at mennesket ikke til fulle kan forstå det verk Gud har gjort, fra begynnelsen til enden.

¹¹ A naŋ hay kulu ma sogo ngey alwaatey ra. A na hal abada jisi i biney ra mo. Amma a n'a te mate kaŋ boro si du ka Irikoy muraadey kaŋ a te din ceeci ka bay za sintina wane hala bananta wane.

¹²Jeg skjønte at de intet annet gode har enn å glede sig og å gjøre sig til gode i livet;

¹² Ay bay mo kaŋ hay kulu si bisa borey se i ma farhã ka ihanno te i fundey jirbey kulu ra.

¹³men når et menneske, hvem det så er, får ete og drikke og unne sig gode dager til gjengjeld for alt sitt strev, så er også det en Guds gave.

¹³ Woodin banda, boro ma ŋwa, a ma haŋ ka maa kaani nga goyo kulu ra -- woodin mo Irikoy nooyaŋ no.

¹⁴Jeg skjønte at alt hvad Gud gjør, det varer evig; intet kan legges til og intet kan tas fra. Så har Gud gjort det, forat vi skal frykte ham.

¹⁴ Ay bay kaŋ hay kulu kaŋ Irikoy ga te ga goro hal abada. I si hay fo tonton a gaa, i si hay fo zabu a gaa mo. Irikoy na hay kulu te mo zama borey ma humburu nga se.

¹⁵Hvad der er, det var allerede før, og hvad der skal bli, det har også vært før; Gud søker frem igjen det forgangne.

¹⁵ Hay kulu kaŋ go no sohõ, a go no mo za doŋ. Koyne, haŋ kaŋ ga aniya ka te jin ka te za doŋ. Haŋ kaŋ jin ka bisa din mo, Irikoy ga boro hã d'a.

¹⁶Fremdeles så jeg under solen at på dommersetet, der satt gudløsheten, og hvor rettferdighet skulde råde, der rådet gudløshet.

¹⁶ Woodin banda, ay di woone ndunnya ra: Cimi ciiti gurbo ra, guna, laala go no. Adilitaray gurbo ra mo, guna, laala go no.

¹⁷Da sa jeg i mitt hjerte: Gud skal dømme den rettferdige så vel som den gudløse; for hos ham er det fastsatt en tid for hvert foretagende og for alt hvad som gjøres.

¹⁷ Ay ne ay bina ra: «Irikoy ga ciiti adilantey da boro laaley kulu se. Zama alwaati go noodin miila kulu da goy kulu se.»

¹⁸Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, forat Gud kan prøve dem, og forat de kan se at de i sig selv ikke er annet enn dyr;

¹⁸ Adam-izey ciine ra mo, ay ne ay bina ra: «Daahir, Irikoy n'i deedandi, zama i ma di kaŋ ngey wo almanyaŋ no.»

¹⁹for det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og en livsånde har de alle; mennesket har ikke noget fortrin fremfor dyret; for alt er tomhet.

¹⁹ Zama haŋ kaŋ ga du boro izey, nga no ga du ganji hamey, hay folloŋ no ga du i kulu. Danga mate kaŋ yongo wane ga bu, yaadin no woone mo. Oho, fulanzamyaŋ dumi folloŋ no i kulu se. Boro sinda bisayaŋ fo ka bisa alman, zama hay kulu yaamo no.

²⁰De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.

²⁰ I kulu, nangu folloŋ no i ga koy. I kulu fun laabo ra, i ga ye mo ka furo laabo ra.

²¹Hvem vet om menneskenes ånd stiger op, og om dyrets ånd farer ned til jorden?

²¹ May no ga bay binde hala boro biya ga ziji beene no, almaney biya mo ga do ganda laabo ra?

²²Og jeg så at intet er bedre for mennesket enn at han gleder sig ved sitt arbeid; for det er det gode som blir ham til del; for hvem lar ham få se det som skal komme efter ham?

²² Ay di mo kaŋ hay kulu si boori Adam-ize se ka bisa woone: a ma farhã nga goyo ra, zama woodin ga ti a baa. Zama may no ga ye ka kand'a hal a ma di haŋ kaŋ ga te nga banda?