¹Men da folket så at Moses drygde med å komme ned fra fjellet, samlet folket sig om Aron og sa til ham: Kom, gjør oss en gud som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss op fra Egyptens land - vi vet ikke hvad det er blitt av ham.

¹ Waati kaŋ borey di Musa gay hal a ga zumbu ka fun tondi kuuko boŋ, borey margu Haruna do. I ne a se: «Tun ka tooruyaŋ te iri se kaŋ yaŋ ga furo iri jine. Zama Musa din ciine ra, nga kaŋ n'iri kaa Misira laabo ra, iri si bay haŋ kaŋ du a.»

²Da sa Aron til dem: Ta gullringene som eders hustruer, eders sønner og eders døtre har i sine ører, og kom til mig med dem!

² Haruna mo ne i se: «Wa wura korbayey kaŋ yaŋ go araŋ wandey hangey gaa kaa, d'araŋ ize arey da ize wayey waney mo. Araŋ ma kand'ey ay do.»

³Da tok alt folket gullringene ut av sine ører og kom til Aron med dem;

³ Borey kulu binde na ngey hangey gaa korbayey feeri ka kand'ey Haruna do.

⁴og han tok imot gullet og støpte det om og laget det med meiselen til en kalv. Da sa de: Dette er din Gud, Israel, som førte dig op fra Egyptens land.

⁴ A n'i ta i kambey ra ka wura soogu ka hanse nda faari, k'a te handayze himandi. I ne: «Ya Israyla, ni Irikoyo kaŋ na ni kaa Misira laabu neeya!»

⁵Da Aron så dette, bygget han et alter for den og lot utrope: Imorgen er det høitid for Herren!

⁵ Saaya kaŋ Haruna di a, a na sargay feema cina a jine. Haruna fe mo ka ne: «Suba i ga sududu batu te Rabbi se.»

⁶Dagen efter stod de tidlig op og ofret brennoffer og bar frem takkoffer; og folket satte sig ned for å ete og drikke og stod op for å leke.

⁶ A suba, i tun za nda hinay ka sargay kaŋ i ga ton salle. I kande saabuyaŋ sargayyaŋ. Jama goro ganda zama ngey ma ŋwa ka haŋ, i tun mo zama ngey ma fooru.

⁷Da sa Herren til Moses: Skynd dig og stig ned! Ditt folk, som du har ført op fra Egyptens land, har fordervet sin vei.

⁷ Kala Rabbi salaŋ Musa se ka ne: «Koy ka zumbu! Zama ni jama kaŋ ni kande ka fun Misira laabu na ngey boŋ ziibandi.

⁸De er hastig veket av fra den vei jeg bød dem å vandre; de har gjort sig en støpt kalv; den har de tilbedt og ofret til og sagt: Dette er din Gud, Israel, som førte dig op fra Egyptens land.

⁸ I kamba nda waasi ka fonda kaŋ ay n'i lordi* nd'a din taŋ. I na handayze fo soogu ngey boŋ se, ka sombu a se, ka sargay te a se mo. I ne: ‹Ya Israyla! Ni Irikoyo kaŋ na ni kaa Misira laabu neeya.› »

⁹Og Herren sa til Moses: Jeg har lagt merke til dette folk og sett at det er et hårdnakket folk.

⁹ Rabbi ne Musa se koyne: «Ay n'i guna mo, dumi hanga sando no.

¹⁰La nu mig få råde, så min vrede kan optendes mot dem, og jeg kan ødelegge dem; så vil jeg gjøre dig til et stort folk.

¹⁰ Sohõ binde, m'ay naŋ hal ay futa ma koroŋ i boŋ, ay m'i kulu ŋwa! Ay ma dumi bambata te mo da nin.»

¹¹Men Moses bønnfalt Herren sin Gud og sa: Herre! Hvorfor skal din vrede optendes mot ditt folk, som du har ført ut av Egyptens land med stor kraft og med veldig hånd?

¹¹ Amma Musa na Rabbi nga Irikoyo faali ka ne: «Ya Rabbi, ifo se no ni bine koroŋ ni jama se, nga kaŋ ni fattandi Misira laabo ra da hin bambata nda kambe gaabikooni mo?

¹²Hvorfor skal egypterne si: Til ulykke har han ført dem ut; han vilde slå dem ihjel i fjellene og utrydde dem av jorden? Vend om fra din brennende vrede og angre det onde du har tenkt å gjøre mot ditt folk!

¹² Ifo se no Misirancey ga salaŋ ka ne: ‹Zamba se no a n'i kaa neewo, zama nga m'i wi tondi kuukey ra, nga m'i ban ndunnya fando boŋ.›? Ma bare ka fay da ni futay dunga, ma fay da hasaraw woone ni jama boŋ.

¹³Kom i hu dine tjenere Abraham, Isak og Israel, til hvem du har sagt og svoret ved dig selv: Jeg vil gjøre eders ætt tallrik som stjernene på himmelen, og hele dette land som jeg har talt om, vil jeg gi eders ætt, og de skal eie det til evig tid.

¹³ Ma fongu ni tamey gaa, Ibrahim da Isaka nda Israyla, kaŋ yaŋ se ni ze da ni boŋ ka ne i se: ‹Ay ga naŋ araŋ dumo ma baa danga beene handariyayzey cine. Laabo wo kulu kaŋ ay ci, ay g'a no araŋ banda se, i g'a tubu mo hal abada.› »

¹⁴Så angret Herren det onde han hadde talt om å gjøre mot sitt folk.

¹⁴ Kal Rabbi fay da hasarawo kaŋ a ne nga ga te jama se.

¹⁵Og Moses vendte sig og gikk ned fra fjellet med vidnesbyrdets to tavler i sin hånd, og på begge sider av tavlene var der skrevet; både på forsiden og baksiden var der skrevet.

¹⁵ Kala Musa bare ka zumbu ka fun tondo boŋ. Seeda walhã hinka go a kambe ra -- walhẽy hantumante yaŋ no i kambu hinka kulu gaa, ne-haray kambo da ya-haray kambo gaa.

¹⁶Og tavlene var Guds arbeid, og skriften var Guds skrift, som var inngravd på tavlene.

¹⁶ Walhẽy din mo, Irikoy goy no. Hantumyaŋo mo, Irikoy hantumyaŋ no, kaŋ a jabu walhẽy gaa.

¹⁷Da Josva hørte hvorledes folket støiet og skrek, sa han til Moses: Det lyder krigsrop i leiren.

¹⁷ Yasuwa mo, waato kaŋ a maa borey kosongo, i goono ga kuuwa, a ne Musa se: «Wongu kaatiyaŋ go no gata ra.»

¹⁸Men han svarte: Det lyder ikke som seiersrop og ikke som skrik over mannefall; det er lyd av sang jeg hører.

¹⁸ Amma Musa ne: «Manti borey kaŋ yaŋ goono ga zaama no, wala borey kaŋ yaŋ boŋ i goono ga zaama, amma doonkoyaŋ jinde no ay goono ga maa.»

¹⁹Og da Moses kom nær til leiren, så han kalven og dansen; da optendtes hans vrede; han kastet tavlene fra sig og slo dem i stykker ved foten av fjellet.

¹⁹ A ciya mo, waato kaŋ a maan gata gaa ka di handayzo da gaaniyaŋey, kala Musa bina tun. A na walhẽy kaŋ go nga kambey ra catu ka bagu-bagu tondo cire.

²⁰Og han tok kalven som de hadde gjort, og kastet den på ilden og knuste den til den blev til støv, og støvet strødde han ovenpå vannet og gav Israels barn det å drikke.

²⁰ A na handayzo kaŋ i te din sambu ka ton nda danji k'a fufu kal a te hamni. A n'a kakase hari ra ka Israyla izey haŋandi nd'a.

²¹Så sa Moses til Aron: Hvad har dette folk gjort dig, siden du har ført så stor en synd over det?

²¹ Musa ne Haruna se: «Ifo no borey wo te ni se hala nda ni ma zunubi beeri candi ka kande i boŋ?»

²²Aron svarte: La ikke din vrede optendes, herre! Du vet selv at dette folk ligger i det onde;

²² Haruna mo ne: «Ay koyo bina ma si tun. Ni ga borey wo bay. I na ngey biney daŋ laala teeyaŋ gaa no.

²³de sa til mig: Gjør oss en gud som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss op fra Egyptens land - vi vet ikke hvad det er blitt av ham.

²³ Zama i ne ay se: ‹Ma tooruyaŋ te iri se kaŋ yaŋ ga furo iri jine. Zama Musa din ciine ra, nga kaŋ n'iri kaa Misira laabo ra, iri si bay haŋ kaŋ du a.›

²⁴Da sa jeg til dem: Den som har gullsmykker på sig, ta dem av sig! Så gav de mig dem, og jeg kastet dem på ilden, og således blev denne kalv til.

²⁴ Ay mo ne i se: ‹Boro kaŋ gonda wura kulu m'a feeri.› I binde n'i no ay se. Ay mo n'i catu danji ra, kala handayzo wo fatta.»

²⁵Da Moses så at folket var ustyrlig - for Aron hadde sloppet det løs til spott for deres motstandere -

²⁵ Saaya kaŋ Musa di kaŋ borey say, (zama Haruna n'i taŋ hal i ciya janceyaŋ hari ngey ibarey se,)

²⁶så stilte han sig i porten til leiren og sa: Hver den som hører Herren til, han komme hit til mig! Da samlet alle Levis barn sig om ham.

²⁶ kala Musa kay gata me gaa ka ne: «Boro kaŋ go Rabbi do haray ma kaa ay do!»

²⁷Og han sa til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Hver binde sitt sverd ved sin lend! Gå så frem og tilbake fra port til port i leiren og slå ihjel hver sin bror og hver sin venn og hver sin frende!

²⁷ Lawi kunda izey kulu margu a do. A ne i se: «Ya-cine no Rabbi, Israyla Irikoyo ci: Boro kulu ma nga takuba koto nga gaa. Araŋ ma koy da ye te za gata me fa gaa ka koy me fa gaa. Araŋ ma ceeci gata kulu ra. Boro kulu ma nga nya-ize wi, boro kulu ma nga coro wi, boro kulu ma nga gorokasin wi mo.»

²⁸Og Levis barn gjorde som Moses sa; og den dag falt det av folket omkring tre tusen mann.

²⁸ Lawi izey binde goy Musa sanno boŋ. Zaaro din binde sanda boro zambar hinza cine no ka halaci.

²⁹For Moses sa: Innvi eder idag til prester for Herren, om det så er med blodet av sønn eller bror; så skal han idag gi eder sin velsignelse.

²⁹ Zama Musa ne: «Hunkuna araŋ m'araŋ boŋ hanandi Rabbi se. Oho, boro kulu ma gaaba nda nga izo, a ma gaaba nda nga nya-izo mo, zama Rabbi m'araŋ no albarka hunkuna.»

³⁰Dagen efter sa Moses til folket: I har gjort en stor synd. Nu vil jeg stige op til Herren; kanskje jeg kunde gjøre soning for eders synd.

³⁰ A ciya mo, a suba, Musa ne jama se: «Araŋ na zunubi te, zunubi beeri mo. Sohõ binde ay ga ziji ka koy Rabbi do. Hambara ay ga du ka sasabandiyaŋ te araŋ zunubo se.»

³¹Så vendte Moses tilbake til Herren og sa: Akk, dette folk har gjort en stor synd; de har gjort sig en gud av gull.

³¹ Kala Musa ye Rabbi do ka ne: «Way! Jama wo na zunubi te, zunubi beeri no. I na wura tooruyaŋ te ngey boŋ se.

³²Å, om du vilde forlate dem deres synd! Men hvis ikke, da slett mig ut av din bok som du har skrevet!

³² Sohõ binde, da ni yadda, m'i zunubo yaafa. Da manti yaadin mo no, ay ga ni ŋwaaray, kala ni m'ay tuusu ni tira kaŋ ni hantum din ra.»

³³Da sa Herren til Moses: Hver den som har syndet mot mig, ham vil jeg slette ut av min bok.

³³ Rabbi mo ne Musa se: «Boro kulu kaŋ na zunubi te ay se, nga no ay ga tuusu ka kaa ay tira ra.

³⁴Så gå nu og før folket dit jeg har sagt dig! Se, min engel skal gå foran dig, men på min hjemsøkelses dag vil jeg hjemsøke dem for deres synd.

³⁴ Sohõ binde, ni ma koy ka borey candi ka koy nango kaŋ ay ci ni se din. Guna, ay malayka ga koy ni jine. Amma kulu nda yaadin, ay banayaŋ zaaro ra ay g'i zunubo bana i gaa.»

³⁵Således slo Herren folket fordi de hadde gjort kalven - den som Aron hadde laget.

³⁵ Rabbi binde na borey kar, zama i na handayze tooru te, wo kaŋ Haruna te din.