1Så gav Jakob sig atter på veien og drog til Østens barns land.
1 Waato din gaa Yakuba soobay ka dira, kal a to wayna funay izey laabu.
2Og da han så sig omkring, fikk han se en brønn på marken, og ved den lå det tre flokker småfe. for av denne brønn vannet de feet; men stenen som lå over brønnens åpning, var stor.
2 A guna, kal a di day fo batama ra, da feeji kuru hinza. I go ga kani dayo me gaa, zama dayo din gaa no i ga ngey kurey haŋandi. Dayo meyo daabirjo mo, tondi bambata no.
3Der samlet alle feflokkene sig, og gjæterne veltet stenen fra brønnens åpning og vannet småfeet, og så la de stenen tilbake på sitt sted, over brønnens åpning.
3 Noodin no i ga kurey kulu margu. Gaa i ma tondo zumandi ka kaa dayo me gaa, i ma feejey haŋandi, i ma tondo ye nga nango ra dayo me gaa.
4Jakob spurte dem: Mine brødre, hvor er I fra? De svarte: Vi er fra Karan.
4 Yakuba ne i se: «Nya-izey, araŋ ya man boroyaŋ no?» I ne: «Haran no iri go.»
5Så spurte han dem: Kjenner I Laban, sønn til Nakor? De svarte: Ja, vi kjenner ham.
5 A ne i se: «Araŋ ga Nahor ize Laban bay?» I ne a se: «Iri g'a bay.»
6Da spurte han dem: Står det vel til med ham? De svarte: Ja, det gjør det, og se, der kommer hans datter Rakel med småfeet.
6 A ne i se: «A go baani?» I ne: «A go baani. Guna, a ize Rahila neeya, a goono ga kaa da feejiyaŋ.»
7Da sa han: Det er jo ennu høi dag, det er ennu ikke tid til å samle buskapen; vann småfeet og gå avsted igjen og gjæt!
7 A ne i se: «Zaaro ga cindi, alwaato mana to kaŋ i ga almaney margu. Kal araŋ ma feejey haŋandi ka koy k'i kuru.»
8Men de sa: Det kan vi ikke før alle feflokkene er samlet, og stenen blir veltet fra brønnens åpning; da vanner vi småfeet.
8 I ne a se: «Iri si hin, kala nda kurukoy kulu margu jina ka tondo zumandi ka kaa dayo me gaa. Waato din gaa no iri ma feejey haŋandi.»
9Mens han ennu talte med dem, kom Rakel med sin fars småfe; for det var hun som gjætte.
9 A go sanno gaa, kala Rahila kaa da nga baabo feejey, zama nga no g'i kuru.
10Og da Jakob så Rakel, sin morbror Labans datter, og så småfeet som hørte hans morbror til, gikk han frem og veltet stenen fra brønnens åpning og vannet sin morbror Labans småfe.
10 A ciya binde, waato kaŋ Yakuba di Laban ize Rahila, da nga nya arme Laban feejey, kala Yakuba maan ka tondo zumandi ka kaa dayo me gaa. A na nga nya arme Laban feejey haŋandi.
11Og Jakob kysset Rakel og brast i gråt.
11 Yakuba na Rahila garbe sunsum mo, a na nga jinde sambu ka hẽ.
12Og Jakob fortalte Rakel at han var hennes fars frende, og at han var sønn til Rebekka; da sprang hun avsted og fortalte det til sin far.
12 Yakuba binde ne Rahila se nga ya a baabo izo no, sanda Rabeka ize nooya. Kala Rahila zuru ka koy ka ci nga baaba se.
13Da nu Laban fikk høre om Jakob, sin søstersønn, løp han ham i møte og omfavnet ham og kysset ham og førte ham inn i sitt hus; og han fortalte Laban alt det som hadde hendt.
13 A ciya mo, saaya kaŋ Laban maa nga waymayzo Yakuba baaru, a zuru ka kaa k'a kubay. A n'a ganday k'a garbe sunsum, ka kond'a nga kwaara. Yakuba na baaro wo kulu ci Laban se.
14Da sa Laban til ham: Sannelig, vi er av samme kjød og blod. Og han blev hos ham en måneds tid.
14 Laban ne a se: «Daahir, ni ya ay biri d'ay basi no.» Yakuba goro a kwaara handu fo.
15Så sa Laban til Jakob: Skulde du tjene mig for intet, fordi om du er min frende? Si mig hvad du vil ha i lønn!
15 Laban ne Yakuba se: «Zama ni ya ay nya-ize no se ni ga goy ay se yaamo? Ci ay se haŋ kaŋ ga ti ni banandi.»
16Nu hadde Laban to døtre, den eldste hette Lea, og den yngste hette Rakel.
16 Laban binde gonda ize wayboro hinka. Ibeero maa Laya, ikayna maa Rahila.
17Lea hadde matte øine; men Rakel var vakker av skapning og vakker å se til.
17 Laya moy sinda gaabi gumo, amma Rahila wo ga sogo, a ga boori diyaŋ gaa.
18Og Jakob hadde Rakel kjær; derfor sa han: Jeg vil tjene dig syv år for Rakel, din yngste datter.
18 Yakuba mo, Rahila no a ga ba. A ne: «Ay ga may ni se jiiri iyye ni ize kayna, Rahila sabbay se.»
19Laban svarte: Det er bedre at jeg gir henne til dig, enn at jeg gir henne til en annen mann; bli hos mig!
19 Laban mo ne: «Dambe y'a no ni se, a ga bisa y'a no boro fo se. Ma goro ay do.»
20Så tjente Jakob i syv år for Rakel; og disse år syntes han var nogen få dager, fordi han hadde henne kjær.
20 Yakuba binde may Laban se jiiri iyye Rahila sabbay se, amma zama a ga ba r'a, i hima a se danga jirbi kayna fooyaŋ.
21Derefter sa Jakob til Laban: La mig nu få min hustru, for min tid er ute, og jeg vil gå inn til henne.
21 Kala Yakuba ne Laban se: «M'ay no ay wando, zama jirbey to ay ma margu nd'a.»
22Da samlet Laban alle menn der på stedet og gjorde et gjestebud.
22 Laban binde na noodin borey kulu margu ka batu te.
23Og om aftenen tok han sin datter Lea og førte henne inn til ham, og han gikk inn til henne.
23 A ciya mo, wiciri kambo, a na Laya sambu ka kond'a Yakuba do, a margu nd'a mo.
24Og Laban gav sin trælkvinne Silpa til sin datter Lea som trælkvinne.
24 Laban na nga koŋŋa kaŋ maa Zilpa no nga izo Laya se, a ma ciya a se koŋŋa.
25Men om morgenen - se, da var det Lea. Da sa han til Laban: Hvad er det du har gjort mot mig? Var det ikke for Rakel jeg tjente hos dig? Hvorfor har du sveket mig?
25 A go no mo, waato kaŋ mo bo, wiiza! Laya no. Kala Yakuba ne Laban se: «Ifo no ni te ay se wo? Manti Rahila se no ay may ni se? Ifo se no ni n'ay zamba?»
26Laban svarte: Det er ikke skikk her hos oss å gi den yngste bort før den eldste.
26 Laban ne: «Manti yaadin no i ga te iri do, i ma jin ka kayne hiijandi ka beere naŋ.
27La nu Leas bryllups-uke gå til ende, så vil vi også gi dig den andre, hvis du vil tjene hos mig i syv år til.
27 Kala ni ma woone jirbi iyya toonandi a se, iri mo ga afa din no ni se, jiiri iyye fo mayray se kaŋ ni ga ye ka te ay do koyne.»
28Og Jakob gjorde så, og han lot bryllups-uken gå til ende. Da gav han ham sin datter Rakel til hustru.
28 Yakuba binde te yaadin. A na jirbi iyya toonandi. Laban na Rahila no a se, a ma ciya a wande.
29Og Laban gav sin trælkvinne Bilha til sin datter Rakel som trælkvinne.
29 Laban na nga koŋŋa fo kaŋ maa Bila no Rahila se, a ma ciya a se koŋŋa.
30Så gikk han også inn til Rakel, og han holdt mere av Rakel enn av Lea. Siden tjente han ennu syv år til hos Laban.
30 Yakuba margu nda Rahila. A ga ba Rahila ka bisa Laya. A ye ka may Laban se jiiri iyye.
31Da Herren så at Lea blev tilsidesatt, åpnet han hennes morsliv; men Rakel var barnløs.
31 Waato din gaa Rabbi di kaŋ i ga konna Laya. A n'a gunda fiti, amma Rahila wo waygunu no.
32Og Lea blev fruktsommelig og fødte en sønn, og hun kalte ham Ruben*; for hun sa: Herren har sett til mig i min ulykke; nu vil min mann elske mig. / {* se, en sønn!.}
32 Kala Laya te gunde, a hay ize aru. A n'a maa daŋ Ruben ka ne: «Zama Irikoy di ay taabo. Daahir sohõ ay kurnyo ga ba ay.»
33Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Herren har hørt at jeg var tilsidesatt; derfor har han gitt mig også denne sønn. Så kalte hun ham Simeon*. / {* bønnhørelse.}
33 A ye ka te gunde ka ize aru fo hay koyne. A ne: «Zama Rabbi maa i ga konna ay, woodin se no a n'ay no ize woone koyne.» A n'a maa daŋ Simeyon.
34Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Nu må vel endelig min mann holde sig til mig, for jeg har født ham tre sønner. Derfor kalte de ham Levi*. / {* vedhengen.}
34 A ye ka te gunde ka hay ize aru. A ne: «Sohõ, alwaati woone ra, ay kurnyo ga lamb'ay gaa, zama ay na ize aru hinza hay a se.» Woodin se no a n'a maa daŋ Lawi.
35Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Nu vil jeg prise Herren. Derfor kalte hun ham Juda*. Så fikk hun ikke flere barn da. / {* den for hvem Herren prises; egentlig: den priste.}
35 A ye ka te gunde koyne ka hay ize aru. A ne: «Alwaati woone ay ga Rabbi saabu.» Woodin se a n'a maa daŋ Yahuda. Kal a fay da hayyaŋ.