1Jakob, Guds og den Herre Jesu Kristi tjener, hilser de tolv stammer som er spredt omkring i landene.
1 Ay, Yakuba, ay ya Irikoy da Rabbi Yesu Almasihu bannya no. Ay go ga tira wo hantum dumi way cindi hinka se kaŋ yaŋ go say-sayante ndunnya ra. Ay go g'araŋ fo.
2Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser,
2 Ay nya-izey, waati kaŋ taabi waani-waani du araŋ, araŋ m'a lasaabu farhã toonante,
3da I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet;
3 zama araŋ ga bay kaŋ araŋ cimbeero gosiyaŋ ga kande suuru.
4men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, forat I kan være fullkomne og hele og ikke mangle noget.
4 Wa naŋ suuro ma nga goyo toonandi mo, zama araŋ ma bara toonante yaŋ da timmante yaŋ, kaŋ si jaŋ hay kulu.
5Men dersom nogen av eder mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham.
5 Amma d'araŋ ra boro fo jaŋ laakal, a ma ŋwaaray Irikoy gaa, kaŋ ga boro kulu no da baayaŋ, kaŋ si deeni mo. A g'a no bora se.
6Men han bede i tro, uten å tvile; for den som tviler, ligner havsbølgen, som drives og kastes av vinden.
6 Amma a ma ŋwaaray da cimbeeri, a ma si sikka baa kayna. Zama sikkante wo ga hima teeku bonday kaŋ haw goono ga faaru k'a tunkufa.
7For ikke må det menneske tro at han skal få noget av Herren,
7 Bora din dumi ma si tammahã hala nga ga du hay fo Rabbi do,
8slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier.
8 za kaŋ bine-hinka-koy no, kaŋ si kay nga fondey kulu ra.
9Men den ringe bror rose sig av sin høihet,
9 Nya-ize talka ma farhã nga beera ra.
10og den rike av sin ringhet; for han skal forgå som blomst på gress;
10 Amma nya-ize arzakante ma farhã nga kaynandiyaŋo ra, zama a ga bisa sanda subu boosi cine.
11solen gikk op med sin brand og tørket gresset bort, og blomsten på det falt av, og dets fagre skikkelse blev ødelagt; således skal og den rike visne bort på sine veier.
11 Zama wayna ga fun da nga haw konna ka subo koogandi, a booso ga kaŋ, a booriyaŋo mo ga halaci. Yaadin mo no arzakante ga daray d'a nga muraadey ra.
12Salig er den mann som holder ut i fristelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.
12 Albarkante no boro kaŋ ga suuru taabi ra, zama waati kaŋ a ciya yaddante, a ga du fundi boŋtobay kaŋ Irikoy n'a alkawli sambu ka ne nga ga no borey kaŋ yaŋ ga ba nga se.
13Ingen si når han fristes: Jeg fristes av Gud. For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen.
13 Waati kaŋ boro du siyaŋ, boro ma si ne: «Irikoy do no ay siyaŋo fun.» Zama i si hin ka Irikoy si da hari laalo, nga bumbo mo si boro kulu si.
14Men hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst;
14 Amma boro ga du siyaŋ waati kaŋ ni ibaay laaley ga ni candi ka te ni se kumsay.
15derefter, når lysten har undfanget, føder den synd; men når synden er blitt fullmoden, føder den død.
15 Waati din gaa no ni ibaay laaley ga te gunde ka zunubi hay. Zunubi mo, d'a beeri ka zaada, a ga kande buuyaŋ.
16Far ikke vill, mine elskede brødre!
16 Ay nya-izey, ay baakoy, wa si araŋ boŋ darandi.
17All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge.
17 Nooyaŋ hanno nda nooyaŋ toonante kulu, beene no i ga fun, Irikoy kaŋ ti kaari kulu Baabo do, kaŋ do bareyaŋ si no wala bareyaŋ biya.
18Efter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, forat vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.
18 Nga bumbo miila do no a n'iri hay hayyaŋ taji cimi sanno do, zama iri ma bara danga nga takaharey boŋ-jina.
19I vet det jo, mine elskede brødre! Men hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede;
19 Wa fongu woone gaa, ay nya-izey, ay baakoy. Boro kulu ma waasu ka maa, day a ma si waasu sanni ciyaŋ gaa, a bine ma si waasu ka tun mo.
20for manns vrede virker ikke det som er rett for Gud.
20 Zama boro bine tunyaŋ si Irikoy adilitaray goyo te.
21Avlegg derfor all urenhet og all levning av ondskap, og ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i eder, og som er mektig til å frelse eders sjeler!
21 Woodin sabbay se mo araŋ ma ziibi kulu nda laala kaŋ baa kulu kaa. Lalabu ra araŋ ma yadda nda sanni kaŋ i duma araŋ ra, kaŋ gonda dabari k'araŋ fundey faaba.
22Men vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv.
22 Amma araŋ ma bara _Irikoy|_ sanno ganakoyaŋ, manti a maakoyaŋ hinne bo, zama nda yaadin no, araŋ goono g'araŋ boŋ halli.
23For dersom en er ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige åsyn i et speil:
23 Zama boro kulu kaŋ ga maa _Irikoy|_ sanno, nga no bora mana ciya a ganako, a ga hima danga boro kaŋ goono ga nga moyduma alhaalo guna diji ra.
24han så på sig selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut.
24 A ma nga boŋ guna ka dira, amma sahãadin-sahãadin no a ga dinya nga moyduma alhaalo gaa.
25Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.
25 Amma bora kaŋ goono ga mo sinji asariya toonanta gaa, asariya kaŋ ga burcinandi, a ga soobay ka woodin te mo, bora din wo manti maako no kaŋ goono ga dinya, amma teeko no kaŋ goono ga goy. Nga wo ga ciya albarkante nga goyo ra.
26Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves.
26 Boro kulu kaŋ ga tammahã nga ya diina ganako no, nga no bora si hin ka nga meyo gaay, amma a goono ga nga boŋ halli, bora din diina ya yaamo no.
27En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde sig selv uplettet av verden.
27 Diina hanno kaŋ sinda ziibi Baaba Irikoy jine no ga ti: boro ma alatuumey da wayborey kaŋ kurnyey bu kunfa ngey kankamey ra, a ma nga boŋ gaay mo hal a ma si furo ndunnya ziibi ra.