1Og fariseerne og nogen av de skriftlærde, som var kommet fra Jerusalem, samlet sig om ham.
1 Farisi* fonda borey da asariya* dondonandiko fooyaŋ kaŋ fun Urusalima* kaa ka margu Yesu do.
2Og de fikk se at nogen av hans disipler åt med vanhellige, det er uvaskede, hender;
2 Kal i di a talibi fooyaŋ goono ga ŋwa da kambey kaŋ i mana nyun.
3fariseerne og alle jøder eter ikke uten at de først omhyggelig har vasket hendene, for de holder fast ved de gamles vedtekt,
3 Zama Farisi fonda borey da Yahudancey kulu si ŋwa kala nd'i na ngey kambey nyun jina, arkusey* alaadey boŋ.
4og når de kommer fra torvet, eter de ikke før de har vasket sig, og det er meget annet som de har vedtatt å holde: vaskninger av beger og krus og kobberkar og benker.
4 D'i fun habu mo, i si ŋwa kala nd'i hanan jina. Hari boobo mo go no koyne kaŋ i ta ka yaari, sanda taasey da kusey da gullayzey da taabley nyunyaŋ waney.
5Og fariseerne og de skriftlærde spurte ham: Hvorfor følger ikke dine disipler de gamles vedtekt, men eter med vanhellige hender?
5 Farisi fonda borey da asariya dondonandikoy binde na Yesu hã ka ne: «Ifo se no ni talibey siino ga arkusey alaadey gana, zama i go ga ŋwa da kambey kaŋ i mana nyun.»
6Men han sa til dem: Rett spådde Esaias om eder, I hyklere, således som skrevet er: Dette folk ærer mig med lebene, men deres hjerte er langt borte fra mig;
6 A ne i se: «Isaya na annabitaray te araŋ boŋ ihanna dumi, araŋ wo munaficey, mate kaŋ a hantum ka ne: ‹Jama wo go g'ay beerandi nda ngey meyey, amma i biney ga mooru ay.
7men de dyrker mig forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.
7 Day yaamo no i go ga sududu ay se. Dondonandiyaŋey kaŋ i ga te mo, borey alaadayaŋ no.›
8I forlater Guds bud og holder fast ved menneskers vedtekt.
8 Araŋ na Irikoy lordey furu ka borey alaadey gaay.»
9Og han sa til dem: Det er riktig vakkert at I gjør Guds bud til intet for å holde eders vedtekt.
9 Yesu ne i se mo: «Daahir no araŋ wangu Irikoy lordey, zama araŋ m'araŋ alaadey gana.
10For Moses har sagt: Hedre din far og din mor, og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø;
10 Zama Musa ne: ‹Ni ma ni baaba nda ni nya beerandi.› A ne koyne: ‹Boro kaŋ na baaba wala nya wow mo, haciika i g'a wi.›
11men I sier: Om et menneske sier til far eller mor: Det du skulde ha hatt til hjelp av mig, det skal være en korban, det er en gave til templet,
11 Amma araŋ ga ne: ‹Da boro fo ne nga baaba wala nga nya se: Haŋ kaŋ ga hima doŋ ni ma du ay do, woodin ga ti Korban› (sanda, ay n'a sarga* Irikoy se nooya),
12så lar I ham ikke lenger få lov til å gjøre noget for far eller mor,
12 kulu araŋ si naŋ a ma goy baabo wala nyaŋo se koyne.
13og således gjør I Guds ord til intet ved eders vedtekt, som I har pålagt menneskene. Og meget av samme slag gjør I.
13 Araŋ goono ga Irikoy sanno ciya sanni yaamo araŋ alaadey se, kaŋ araŋ wo daŋ. Hari boobo go no mo, woodin yaŋ dumi, kaŋ araŋ goono ga te.»
14Og han kalte atter folket til sig og sa til dem: Hør på mig alle, og forstå hvad jeg sier!
14 A ye ka borey marga ce nga do ka ne i se: «Araŋ kulu ma maa ay sanno ka faham mo:
15Det er intet utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham; men det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent.
15 hay kulu si no kaŋ go boro se taray, kaŋ d'a furo boro gunda ra, a ga boro ziibandi. Amma wo kaŋ ga fun boro ra, nga no ga boro ziibandi.»
16Om nogen har ører å høre med, han høre!
16 Boro kulu kaŋ gonda hanga kaŋ ga maa, a ma maa!
17Og da han var kommet inn i et hus, bort fra folket, spurte hans disipler ham om denne lignelse.
17 Waato kaŋ a dira ka borey marga naŋ ka furo fuwo ra a talibey na hã da misa wo.
18Og han sa til dem: Er da også I så uforstandige? Skjønner I ikke at intet som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre ham uren?
18 A ne i se: «Araŋ mo, araŋ sinda fahamay no? Araŋ mana bay kaŋ hay kulu kaŋ boro ga daŋ nga gunda ra si hin ka boro ziibandi,
19Det kommer jo ikke inn i hans hjerte, mere bare i hans buk, og går ut den naturlige vei, hvorved all mat blir renset.
19 zama a si furo a bina ra, amma a ga goro teeley ra ka ye ka fatta taray.» (Yesu na sanney din ci zama nga ma ŋwaari kulu ciya halal* no.)
20Men han sa: Det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent.
20 Koyne, Yesu ne i se: «Haŋ kaŋ ga fun boro ra, nga no ga boro ziibandi.
21For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord,
21 Zama boro bina ra no miila laaley yaŋ ga fun, da zina* kulu dumi, da zaytaray, da boro wiyaŋ,
22hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øie, bespottelse, overmot, uforstand.
22 da biniyay, da izefututaray, da zamba, da furkutaray, da mo futo, da Irikoy kaynayaŋ, da boŋbeeray, da saamotaray.
23Alle disse onde ting kommer ut innenfra og gjør mennesket urent.
23 Hari laaley wo dumi kulu no ga fatta boro bina ra ka boro ziibandi.»
24Og han stod op og gikk bort derfra til Tyrus' og Sidons landemerker. Og han gikk inn i et hus, og vilde ikke at nogen skulde få vite det, og det kunde dog ikke holdes skjult;
24 Waato kaŋ a tun noodin, a koy Tir* da Zidon*g* laabu. Kal a furo fu fo ra. A si ba boro kulu ma bay nga gaa, amma a si tugu borey se.
25men en kvinne hvis datter hadde en uren ånd, hadde fått høre om ham, og kom straks og falt ned for hans føtter.
25 Sahãadin wayboro fo go no kaŋ a ize kayna gonda follay. Waato kaŋ a maa Yesu baaru, a kaa ka ye ganda Yesu jine.
26Men kvinnen var en hedensk kvinne, syrofønikisk av ætt; og hun bad ham at han vilde drive den onde ånd ut av hennes datter.
26 Waybora din Gareku boro no, a asulo mo Siro-Finiciya boro no. A soobay ka Yesu ŋwaaray a ma folla gaaray nga ize wandiya banda.
27Og han sa til henne: La først barna bli mette! for det er ikke vakkert å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder.
27 Yesu ne a se: «Ma naŋ zankey ma kungu jina, zama a si hagu i ma zankey ŋwaaro sambu k'a catu hans'izey se.»
28Men hun svarte ham: Det er sant, Herre! de små hunder eter jo under bordet av barnas smuler.
28 Amma waybora tu ka ne a se: «Oho, Rabbi. Amma baa hans'izey ga zanjarmey kaŋ ga fun ka kaŋ zanka kayney se ŋwa.»
29Og han sa til henne: For dette ords skyld sier jeg dig: Gå bort! Den onde ånd er faret ut av din datter.
29 Yesu ne a se: «Ni sanno wo sabbay se, ma koy. Folla fun ni ize wandiya banda.»
30Og hun gikk bort til sitt hus og fant at barnet lå på sengen, og at den onde ånd var faret ut.
30 Kala waybora ye fu ka gar nga ize wandiya goono ga kani daaro boŋ, baani samay. Folla n'a taŋ.
31Og da han gikk ut igjen fra Tyrus' landemerker, kom han gjennem Sidon til den Galileiske Sjø, midt igjennem Dekapolis-landet.
31 Waato gaa Yesu fun Tir laabu ka gana ka bisa Zidon ka koy hala Galili teeko do. A gana Dikabolis laabo ra.
32Og de førte til ham en mann som var døv og hadde ondt for å tale, og de bad ham legge sin hånd på ham.
32 I kande a do boro fo kaŋ lutu, a ga jiji mo. I n'a ŋwaaray a ma bora din ham.
33Og han tok ham avsides fra folket, og stakk sine fingrer i hans ører og spyttet og rørte ved hans tunge,
33 Yesu konda bora kambu fo ka fay da borey marga ka nga kambayzey daŋ a hangey ra. A tufa k'a deena ham.
34og så op mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! det er: lat dig op!
34 A na beene guna ka duray, ka ne bora se: «Iffata!» (sanda: «Ma feeri!» nooya)
35Og straks blev hans ører oplatt, og hans tunges bånd blev løst, og han talte rent.
35 Hangey mo feeri, wo kaŋ na deena naagu mo, sahãadin no a feeri. Bora salaŋ hal a ma boori.
36Og han forbød dem å si det til nogen; men jo mere han forbød dem det, dess mere kunngjorde de det.
36 Yesu n'i lordi ka ne i ma si ci boro kulu se. Amma mate kulu kaŋ a n'i lordi nd'a, i go day ka soobay ka tonton gumo ka baaro say.
37Og de var overvettes forundret og sa: Han har gjort alle ting vel; både gjør han at de døve hører, og at de målløse taler.
37 I dambara hala manti moso ka ne: «Hay kulu kaŋ a te no ga boori, hal a na lutey no hanga, beebey mo du ka salaŋ.»