¹Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem.

¹Bunlar Yeruşalimde krallık yapan Davut oğlu Vaizin sözleridir:

²Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.

²‹‹Her şey boş, bomboş, bomboş!›› diyor Vaiz.

³Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?

³Ne kazancı var insanınGüneşin altında harcadığı onca emekten?

⁴Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.

⁴Kuşaklar gelir, kuşaklar geçer,Ama dünya sonsuza dek kalır.

⁵Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op.

⁵Güneş doğar, güneş batar,Hep doğduğu yere koşar.

⁶Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp.

⁶Rüzgar güneye gider, kuzeye döner,Döne döne eserekHep aynı yolu izler.

⁷Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen.

⁷Bütün ırmaklar denize akar,Yine de deniz dolmaz.Irmaklar hep çıktıkları yere döner.

⁸Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.

⁸Her şey yorucu,Sözcüklerle anlatılamayacak kadar.Göz görmekle doymuyor,Kulak işitmekle dolmuyor.

⁹Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.

⁹Önce ne olduysa, yine olacak.Önce ne yapıldıysa, yine yapılacak.Güneşin altında yeni bir şey yok.

¹⁰Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.

¹⁰Var mı kimsenin, ‹‹Bak bu yeni!›› diyebileceği bir şey?Her şey çoktan, bizden yıllar önce de vardı.

¹¹Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.

¹¹Geçmiş kuşaklar anımsanmıyor,Gelecek kuşaklar da kendilerinden sonra gelenlerce anımsanmayacak.

¹²Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem,

¹²Ben Vaiz, Yeruşalimde İsrail kralıyken

¹³og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.

¹³kendimi göklerin altında yapılan her şeyi bilgece araştırıp incelemeye adadım. Tanrının uğraşsınlar diye insanlara verdiği çetin bir zahmettir bu.

¹⁴Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind.

¹⁴Güneşin altında yapılan bütün işleri gördüm; hepsi boştur, rüzgarı kovalamaya kalkışmaktır!

¹⁵Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.

¹⁵Eğri olan doğrultulamaz, eksik olan sayılamaz.

¹⁶Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap.

¹⁶Kendi kendime, ‹‹İşte, bilgeliğimi benden önce Yeruşalimde krallık yapan herkesten çok artırdım›› dedim, ‹‹Alabildiğine bilgi ve bilgelik edindim.››

¹⁷Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind.

¹⁷Kendimi bilgi ve bilgeliği, deliliği ve akılsızlığı anlamaya adadım. Gördüm ki, bu da yalnızca rüzgarı kovalamaya kalkışmakmış.

¹⁸For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.

¹⁸Çünkü çok bilgelik çok keder doğurur, bilgi arttıkça acı da artar.