¹Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

¹‹‹İnsanı kadın doğurur,Günleri sayılı ve sıkıntı doludur.

²Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

²Çiçek gibi açıp solar,Gölge gibi gelip geçer.

³Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

³Gözlerini böyle birine mi dikiyorsun,Yargılamak için önüne çağırıyorsun?

⁴Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

⁴Kim temizi kirliden çıkarabilir?Hiç kimse!

⁵Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

⁵Madem insanın günleri belirlenmiş,Aylarının sayısı saptanmış,Sınır koymuşsun, öteye geçemez;

⁶så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!

⁶Gözünü ondan ayır da,Çalışma saatini dolduran gündelikçi gibi rahat etsin.

⁷For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

⁷‹‹Oysa bir ağaç için umut vardır,Kesilse, yeniden sürgün verir,Eksilmez filizleri.

⁸om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

⁸Kökü yerde kocasa,Kütüğü toprakta ölse bile,

⁹så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

⁹Su kokusu alır almaz filizlenir,Bir fidan gibi dal budak salar.

¹⁰Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

¹⁰İnsan ise ölüp yok olur,Son soluğunu verir ve her şey biter.

¹¹Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,

¹¹Suyu akıp giden gölYa da kuruyan ırmak nasıl çöle dönerse,

¹²så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.

¹²İnsan da öyle, yatar, bir daha kalkmaz,Gökler yok oluncaya dek uyanmaz,Uyandırılmaz.

¹³Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!

¹³‹‹Keşke beni ölüler diyarına gizlesen,Öfken geçinceye dek saklasan,Bana bir süre versen de, beni sonra anımsasan.

¹⁴Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;

¹⁴İnsan ölür de dirilir mi?Başka biri nöbetimi devralıncaya dekSavaş boyunca umutla beklerdim.

¹⁵du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.

¹⁵Sen çağırırdın, ben yanıtlardım,Ellerinle yaptığın yaratığı özlerdin.

¹⁶Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.

¹⁶O zaman adımlarımı sayar,Günahımın hesabını tutmazdın.

¹⁷Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.

¹⁷İsyanımı torbaya koyup mühürler,Suçumu örterdin.

¹⁸Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,

¹⁸‹‹Ama dağın yıkılıp çöktüğü,Kayanın yerinden taşındığı,

¹⁹som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;

¹⁹Suyun taşı aşındırdığı,Selin toprağı sürükleyip götürdüğü gibi,İnsanın umudunu yok ediyorsun.

²⁰du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.

²⁰Onu hep yenersin, yok olup gider,Çehresini değiştirir, uzağa gönderirsin.

²¹Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.

²¹Oğulları saygı görür, onun haberi olmaz,Aşağılanırlar, anlamaz.

²²Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.

²²Ancak kendi canının acısını duyar,Yalnız kendisi için yas tutar.››