1Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris.
1RABbin gazap değneği altında acı çeken adam benim.
2Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys.
2Beni güttü,Işıkta değil karanlıkta yürüttü.
3Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag.
3Evet, dönüp dönüp bütün gün bana elini kaldırıyor.
4Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben.
4Etimi, derimi yıprattı, kemiklerimi kırdı.
5Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie.
5Beni kuşattı,Acı ve zahmetle sardı çevremi.
6På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde.
6Çoktan ölmüş ölüler gibiBeni karanlıkta yaşattı.
7Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge.
7Çevreme duvar çekti, dışarı çıkamıyorum,Zincirimi ağırlaştırdı.
8Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn.
8Feryat edip yardım isteyince deDuama set çekiyor.
9Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete.
9Yontma taşlarla yollarımı kesti,Dolaştırdı yollarımı.
10En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul.
10Benim için O pusuya yatmış bir ayı,Gizlenmiş bir aslandır.
11Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig.
11Yollarımı saptırdı, paraladı,Mahvetti beni.
12Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil.
12Yayını gerdi, okunu savurmak içinBeni nişangah olarak dikti.
13Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer.
13Oklarını böbreklerime sapladı.
14Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen.
14Halkımın önünde gülünç düştüm,Gün boyu alay konusu oldum türkülerine.
15Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke.
15Beni acıya doyurdu,Bana doyasıya pelinsuyu içirdi.
16Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken.
16Dişlerimi çakıl taşlarıyla kırdı,Kül içinde diz çöktürdü bana.
17Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er,
17Esenlik yüzü görmedi canım,Mutluluğu unuttum.
18og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.
18Bu yüzden diyorum ki,‹‹Dermanım tükendi,RABden umudum kesildi.››
19Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!
19Acımı, başıboşluğumu,Pelinotuyla ödü anımsa!
20Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.
20Hâlâ onları düşünmekteVe sıkılmaktayım.
21Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe:
21Ama şunu anımsadıkça umutlanıyorum:
22Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende.
22RABbin sevgisi hiç tükenmez,Merhameti asla son bulmaz; sayesinde yok olmadık.››
23Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.
23Her sabah tazelenir onlar,Sadakatin büyüktür.
24Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.
24‹‹Benim payıma düşen RABdir›› diyor canım,‹‹Bu yüzden Ona umut bağlıyorum.››
25Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham.
25RAB kendisini bekleyenler,Onu arayan canlar için iyidir.
26Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse.
26RABbin kurtarışını sessizce beklemek iyidir.
27Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom,
27İnsan için boyunduruğu gençken taşımak iyidir.
28at han sitter ene og tier, når han* legger byrder på ham, / {* Herren.}
28RAB insana boyunduruk takınca,İnsan tek başına oturup susmalı;
29at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp -
29Umudunu kesmeden yere kapanmalı,
30at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån.
30Kendisine vurana yanağını dönüpUtanca doymalı;
31For Herren forkaster ikke til evig tid,
31Çünkü Rab kimseyi sonsuza dek geri çevirmez.
32men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;
32Dert verse de,Büyük sevgisinden ötürü yine merhamet eder;
33for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.
33Çünkü isteyerek acı çektirmez,İnsanları üzmez.
34Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter,
34Ülkedeki bütün tutsakları ayak altında ezmeyi,
35bøier mannens rett for den Høiestes åsyn
35Yüceler Yücesinin huzurunda insan hakkını saptırmayı,
36eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?
36Davasında insana haksızlık etmeyiRab doğru görmez.
37Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?
37Rab buyurmadıkça kim bir şey söyler de yerine gelir?
38Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?
38İyilikler gibi felaketler de Yüceler Yücesinin ağzından çıkmıyor mu?
39Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!
39İnsan, yaşayan insanNiçin günahlarının cezasından yakınır?
40La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!
40Davranışlarımızı sınayıp gözden geçirelim,Yine RABbe dönelim.
41La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!
41Ellerimizin yanısıra yüreklerimizi de göklerdeki Tanrıya açalım:
42Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.
42‹‹Biz karşı çıkıp başkaldırdık,Sen bağışlamadın.
43Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke.
43Öfkeyle örtünüp bizi kovaladın,Acımadan öldürdün.
44Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem.
44Dualar sana erişmesin diyeBulutları örtündün.
45Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene.
45Uluslar arasında bizi pisliğe, süprüntüye çevirdin.
46De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender.
46Düşmanlarımızın hepsi bizimle alay etti.
47Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang.
47Dehşet ve çukur, kırgın ve yıkım çıktı önümüze.››
48Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under.
48Kırılan halkım yüzündenGözlerimden sel gibi yaşlar akıyor.
49Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile,
49Durup dinmeden yaş boşanıyor gözümden,
50før Herrens øie ser ned fra himmelen.
50RAB göklerden bakıp görünceye dek.
51Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld.
51Kentimdeki kızların halini gördükçeYüreğim sızlıyor.
52Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak.
52Boş yere bana düşman olanlar bir kuş gibi avladılar beni.
53De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig.
53Beni sarnıca atıp öldürmek istediler,Üzerime taş attılar.
54Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.
54Sular başımdan aştı, ‹‹Tükendim›› dedim.
55Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.
55Sarnıcın dibinden seni adınla çağırdım, ya RAB;
56Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring!
56Sesimi, ‹‹Ahıma, çağrıma kulağını kapama!›› dediğimi duydun.
57Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke!
57Seni çağırınca yaklaşıp, ‹‹Korkma!›› dedin.
58Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv.
58Davamı sen savundun, ya Rab,Canımı kurtardın.
59Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak!
59Bana yapılan haksızlığı gördün, ya RAB,Davamı sen gör.
60Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig.
60Benden nasıl öç aldıklarını,Bana nasıl dolap çevirdiklerini gördün.
61Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig,
61Aşağılamalarını, ya RAB,Çevirdikleri bütün dolapları,Bana saldıranların dediklerini,Gün boyu söylendiklerini duydun.
62mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag.
63Oturup kalkışlarına bak,Alay konusu oldum türkülerine.
63Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig.
64Yaptıklarının karşılığını ver, ya RAB.
64Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning.
65İnat etmelerini sağla,Lanetin üzerlerinden eksilmesin.
65Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del.
66Göklerinin altından öfkeyle kovala, yok et onları, ya RAB.
66Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel.