¹Og de kom over på hin side av sjøen, til gerasenernes bygd.

¹Gölün karşı yakasına, Gerasalıların memleketine vardılar.

²Og da han var gått ut av båten, kom det straks mot ham ut av gravene en mann som var besatt av en uren ånd.

²İsa tekneden iner inmez, kötü ruha tutulmuş bir adam mezarlık mağaralardan çıkıp Onu karşıladı.

³Han hadde sitt tilhold der i gravene, og de kunde ikke lenger binde ham, ikke engang med lenker;

³Mezarların içinde yaşayan bu adamı artık kimse zincirle bile bağlı tutamıyordu.

⁴for han hadde ofte vært bundet med fot-jern og lenker, og lenkene hadde han revet av sig, og fot-jernene hadde han sønderslitt, og ingen kunde rå med ham,

⁴Birçok kez zincir ve kösteklerle bağlandığı halde, zincirleri koparmış, köstekleri parçalamıştı. Hiç kimse onunla başa çıkamıyordu.

⁵og han var alltid, natt og dag, i gravene og på fjellene og skrek og slo sig selv med stener.

⁵Gece gündüz mezarlarda, dağlarda bağırıp duruyor, kendini taşlarla yaralıyordu.

⁶Og da han så Jesus langt borte, løp han til og falt ned for ham,

⁶Uzaktan İsayı görünce koşup geldi, Onun önünde yere kapandı.

⁷og ropte med høi røst: Hvad har jeg med dig å gjøre, Jesus, du den høieste Guds Sønn? Jeg besverger dig ved Gud at du ikke må pine mig!

⁷Yüksek sesle haykırarak, ‹‹Ey İsa, yüce Tanrının Oğlu, benden ne istiyorsun? Tanrı hakkı için sana yalvarırım, bana işkence etme!›› dedi.

⁸For han sa til ham: Far ut av mannen, du urene ånd!

⁸Çünkü İsa, ‹‹Ey kötü ruh, adamın içinden çık!›› demişti.

⁹Og han spurte ham: Hvad er ditt navn? Og han sa til ham: Legion er mitt navn; for vi er mange.

⁹Sonra İsa adama, ‹‹Adın ne?›› diye sordu. ‹‹Adım Tümen. Çünkü sayımız çok›› dedi.

¹⁰Og han bad ham meget at han ikke måtte drive dem ut av bygden.

¹⁰Ruhları o bölgeden çıkarmaması için İsaya yalvarıp yakardı.

¹¹Men det gikk en stor svinehjord og beitet der ved fjellet,

¹¹Orada, dağın yamacında otlayan büyük bir domuz sürüsü vardı.

¹²Og de bad ham: Send oss inn i svinene, så vi kan fare i dem!

¹²Kötü ruhlar İsaya, ‹‹Bizi şu domuzlara gönder, onlara girelim›› diye yalvardılar.

¹³Og han gav dem lov til det. Og de urene ånder fór ut og fór i svinene; og hjorden styrtet sig ut over stupet ned i sjøen, omkring to tusen i tallet, og druknet i sjøen.

¹³İsanın izin vermesi üzerine kötü ruhlar adamdan çıkıp domuzların içine girdiler. Yaklaşık iki bin domuzdan oluşan sürü, dik yamaçtan aşağı koşuşarak göle atlayıp boğuldu.

¹⁴Og de som gjætte dem, tok flukten, og fortalte det i byen og i bygden. Og folk kom ut for å se hvad som hadde hendt.

¹⁴Domuzları güdenler kaçıp kentte ve köylerde olayın haberini yaydılar. Halk olup biteni görmeye çıktı.

¹⁵Og de kom til Jesus og så den besatte sitte påklædd og ved sans og samling, han som hadde vært besatt av legionen, og de blev forferdet.

¹⁵İsanın yanına geldiklerinde, önceleri bir tümen cine tutulan adamı giyinmiş, aklı başına gelmiş, oturmuş görünce korktular.

¹⁶Og de som hadde sett det, fortalte dem hvorledes det var gått med den besatte, og om svinene.

¹⁶Olayı görenler, cinli adama olanları ve domuzların başına gelenleri halka anlattılar.

¹⁷Og de begynte å be ham at han vilde dra bort fra deres landemerker.

¹⁷Bunun üzerine halk, bölgelerinden ayrılması için İsaya yalvarmaya başladı.

¹⁸Og da han gikk i båten, bad den besatte om å få være med ham.

¹⁸İsa tekneye binerken, önceleri cinli olan adam Ona, ‹‹Seninle geleyim›› diye yalvardı.

¹⁹Og han gav ham ikke lov, men sa til ham: Gå hjem til dine og fortell dem hvor store ting Herren har gjort imot dig, og at han har miskunnet sig over dig!

¹⁹Ama İsa adama izin vermedi. Ona, ‹‹Evine, yakınlarının yanına dön›› dedi. ‹‹Rabbin senin için neler yaptığını, sana nasıl merhamet ettiğini onlara anlat.››

²⁰Og han gikk bort og begynte å kunngjøre i Dekapolis hvor store ting Jesus hadde gjort imot ham; og alle undret sig.

²⁰Adam da gitti, İsanın kendisi için neler yaptığını Dekapoliste duyurmaya başladı. Anlattıklarına herkes şaşıp kalıyordu.

²¹Og da Jesus var faret over med båten til hin side igjen, samlet meget folk sig om ham; og han var ved sjøen.

²¹İsa tekneyle karşı yakaya dönünce, çevresinde büyük bir kalabalık toplandı. Kendisi gölün kıyısında duruyordu.

²²Og det kom en av synagoge-forstanderne ved navn Jairus; og da han så ham, falt han ned for hans føtter,

²²Bu sırada havra yöneticilerinden Yair adında biri geldi. İsayı görünce ayaklarına kapandı, ‹‹Küçük kızım can çekişiyor. Gelip ellerini onun üzerine koy da kurtulsun, yaşasın!›› diye yalvardı.

²³og han bad ham meget og sa: Min datter ligger på det siste; kom og legg dine hender på henne, så hun må bli frelst og leve!

²⁴İsa adamla birlikte gitti. Büyük bir kalabalık da ardından gidiyor, Onu sıkıştırıyordu.

²⁴Og han gikk bort med ham, og meget folk fulgte ham, og de trengte ham.

²⁵Orada, on iki yıldır kanaması olan bir kadın vardı.

²⁵Og der var en kvinne som hadde hatt blodsott i tolv år;

²⁶Birçok hekimin elinden çok çekmiş, varını yoğunu harcamış, ama iyileşeceğine daha da kötüleşmişti.

²⁶og hun hadde lidt meget av mange læger og satt til alt det hun eide, og hadde ikke hatt nogen hjelp av det, men var heller blitt verre;

²⁷Kadın, İsa hakkında anlatılanları duymuştu. Bu nedenle, kalabalıkta Onun arkasından gelip giysisine dokundu.

²⁷da hun hadde hørt ryktet om Jesus, kom hun midt iblandt folket og rørte bakfra ved hans klædebon.

²⁸İçinden, ‹‹Giysilerine bile dokunsam kurtulurum›› diyordu.

²⁸For hun sa: Kan jeg få røre, om det så bare er ved hans klær, så blir jeg helbredet.

²⁹O anda kanaması kesiliverdi. Kadın, bedeninin derinliğinde acıdan kurtulduğunu hissetti.

²⁹Og straks uttørkedes hennes blods kilde, og hun kjente i sitt legeme at hun var helbredet for sin plage.

³⁰İsa ise, kendisinden bir gücün akıp gittiğini hemen anladı. Kalabalığın ortasında dönüp, ‹‹Giysilerime kim dokundu?›› diye sordu.

³⁰Og Jesus kjente straks hos sig selv den kraft som gikk ut fra ham, og han vendte sig om i hopen og sa: Hvem var det som rørte ved mine klær?

³¹Öğrencileri Ona, ‹‹Seni sıkıştıran kalabalığı görüyorsun! Nasıl oluyor da, ‹Bana kim dokundu› diye soruyorsun?›› dediler.

³¹Og hans disipler sa til ham: Du ser at folket trenger dig på alle kanter, og du sier: Hvem var det som rørte ved mig?

³²İsa kendisine dokunanı görmek için çevresine bakındı.

³²Og han så sig om for å få øie på henne som hadde gjort dette.

³³Kadın da kendisindeki değişikliği biliyordu. Korkuyla titreyerek geldi, İsanın ayaklarına kapandı ve Ona bütün gerçeği anlattı.

³³Men kvinnen kom redd og skjelvende, for hun visste hvad som var skjedd med henne, og hun falt ned for ham og sa ham hele sannheten.

³⁴İsa ona, ‹‹Kızım›› dedi, ‹‹İmanın seni kurtardı. Esenlikle git. Acıların son bulsun.››

³⁴Da sa han til henne: Datter! din tro har frelst dig; gå bort i fred, og vær helbredet for din plage!

³⁵İsa daha konuşurken, havra yöneticisinin evinden adamlar geldi. Yöneticiye, ‹‹Kızın öldü›› dediler. ‹‹Öğretmeni neden hâlâ rahatsız ediyorsun?››

³⁵Mens han ennu talte, kom det folk fra synagoge-forstanderen og sa: Din datter er død; hvorfor umaker du mesteren lenger?

³⁶İsa bu sözlere aldırmadan havra yöneticisine, ‹‹Korkma, yalnız iman et!›› dedi.

³⁶Men Jesus hørte det ord som blev sagt, og sa til synagoge-forstanderen: Frykt ikke, bare tro!

³⁷İsa, Petrus, Yakup ve Yakupun kardeşi Yuhannadan başka hiç kimsenin kendisiyle birlikte gitmesine izin vermedi.

³⁷Og han lot ingen følge med sig uten Peter og Jakob og Johannes, Jakobs bror.

³⁸Havra yöneticisinin evine vardıklarında İsa, acı acı ağlayıp feryat eden gürültülü bir kalabalıkla karşılaştı.

³⁸Og de kom til synagoge-forstanderens hus, og han så en larmende hop og folk i stor gråt og jammer,

³⁹İçeri girerek onlara, ‹‹Niye gürültü edip ağlıyorsunuz?›› dedi. ‹‹Çocuk ölmedi, uyuyor.››

³⁹og han gikk inn og sa til dem: Hvorfor larmer og gråter I? Barnet er ikke død; hun sover.

⁴⁰Onlar ise kendisiyle alay ettiler. Ama İsa hepsini dışarı çıkardıktan sonra çocuğun annesini babasını ve kendisiyle birlikte olanları alıp çocuğun bulunduğu odaya girdi.

⁴⁰Og de lo ham ut. Men han driver alle ut, og tar med sig barnets far og mor og dem som var med ham, og går inn der hvor barnet var.

⁴¹Çocuğun elini tutarak ona, ‹‹Talita kumi!›› dedi. Bu söz, ‹‹Kızım, sana söylüyorum, kalk›› demektir.

⁴¹Og han tar barnet ved hånden og sier til henne: Talita kumi; det er utlagt: Pike! jeg sier dig: Stå op!

⁴²On iki yaşında olan kız hemen ayağa kalktı, yürümeye başladı. Oradakileri derin bir şaşkınlık aldı.

⁴²Og straks stod piken op og gikk omkring; for hun var tolv år gammel. Og de blev storlig forferdet.

⁴³İsa, ‹‹Bunu kimse bilmesin›› diyerek onları sıkı sıkıya uyardı ve kıza yemek verilmesini buyurdu.

⁴³Og han bød dem strengt at ikke nogen skulde få dette å vite; og han sa at de skulde gi henne noget å ete.