¹Til sangmesteren, efter Sjeminit*; en salme av David. / {* SLM 6, 1.}

¹Kurtar beni, ya RAB, sadık kulun kalmadı,Güvenilir insanlar yok oldu.

²Frels, Herre! for de fromme er borte, de trofaste er forsvunnet blandt menneskenes barn.

²Herkes birbirine yalan söylüyor,Dalkavukluk, ikiyüzlülük ediyor.

³Løgn taler de, hver med sin næste, med falske leber; med tvesinnet hjerte taler de.

³Sustursun RAB dalkavukların ağzını,Büyüklenen dilleri.

⁴Herren utrydde alle falske leber, den tunge som taler store ord,

⁴Onlar ki, ‹‹Dilimizle kazanırız,Dudaklarımız emrimizde,Kim bize efendilik edebilir?›› derler.

⁵dem som sier: Ved vår tunge skal vi få overhånd, våre leber er med oss, hvem er herre over oss?

⁵‹‹Şimdi kalkacağım›› diyor RAB,‹‹Çünkü mazlumlar eziliyor,Yoksullar inliyor,Özledikleri kurtuluşu vereceğim onlara.››

⁶For de elendiges ødeleggelses skyld, for de fattiges sukks skyld vil jeg nu reise mig, sier Herren; jeg vil gi dem frelse som stunder efter den.

⁶RABbin sözleri pak sözlerdir;Toprak ocakta eritilmiş,Yedi kez arıtılmış gümüşe benzer.

⁷Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er renset i en smeltedigel i jorden, syv ganger renset.

⁷Sen onları koru, ya RAB,Bu kötü kuşaktan hep uzak tut!

⁸Du, Herre, vil bevare dem, du vil vokte dem for denne slekt evindelig.

⁸İnsanlar arasında alçaklık rağbet görünce,Kötüler her yanda dolaşır oldu.

⁹Rundt omkring svermer de ugudelige, når skarn er ophøiet blandt menneskenes barn.