¹Og han begynte atter å lære ved sjøen, og meget folk samlet sig om ham, så han gikk ut i en båt og satt i den ute på sjøen, og alt folket var på land ved sjøen.

¹İsa göl kıyısında halka yine ders vermeye başladı. Çevresinde öyle büyük bir kalabalık toplandı ki, kendisi göldeki bir kayığa binip oturdu. Bütün kalabalık göl kıyısında, karada duruyordu.

²Og han lærte dem meget i lignelser, og sa til dem idet han lærte:

²İsa onlara benzetmelerle birçok şey öğretiyordu. Öğretirken, «Şunu dinleyin» dedi. «Ekincinin biri tohum ekmeye çıkmış.

³Hør! Se, en såmann gikk ut for å så,

⁴Ektiği tohumlardan kimi yol kenarına düşmüş. Kuşlar gelip bunları yemiş.

⁴og det skjedde da han sådde, da falt noget ved veien; og fuglene kom og åt det op.

⁵Kimi, toprağı az olan kayalık yere düşmüş. Toprak derin olmadığından hemen filizlenmişler.

⁵Og noget falt på stengrunn, hvor det ikke hadde meget jord; og det kom snart op, fordi det ikke hadde dyp jord,

⁶Ne var ki, güneş doğunca kavrulmuşlar ve kök salamadıkları için kuruyup gitmişler.

⁶og da solen gikk op, blev det avsvidd, og da det ikke hadde rot, visnet det.

⁷Kimi, dikenler arasına düşmüş. Dikenler büyümüş, filizleri boğmuş ve filizler ürün verememiş.

⁷Og noget falt blandt torner; og tornene skjøt op og kvalte det, og det bar ikke frukt.

⁸Kimi ise iyi toprağa düşmüş, büyüyüpçoğalmış, ürün vermiş. Bazısı otuz, bazısı altmış, bazısı da yüz kat ürün vermiş.»

⁸Og noget falt i god jord; og det bar frukt som vokste og blev stor, og det bar inntil tretti fold og seksti fold og hundre fold.

⁹Sonra İsa şunu ekledi: «İşitecek kulağı olan işitsin!»

⁹Og han sa til dem: Den som har ører å høre med, han høre!

¹⁰Onikilerle diğer izleyicileri İsa'yla yalnız kalınca, kendisinden benzetmelerin anlamını sordular.

¹⁰Og da han var blitt alene, spurte de tolv og de andre som var med ham, om lignelsene.

¹¹O da onlara şöyle dedi: «Tanrı'nın Egemenliğinin sırrı sizlere açıklandı, ama dışarıda olanlara her şey benzetmelerle anlatılır.

¹¹Og han sa til dem: Eder er Guds rikes hemmelighet gitt, men til hine som er utenfor, sies det alt sammen i lignelser,

¹²Öyle ki, `Bakıp bakıp görmesinler, duyup duyup anlamasınlar da, dönüp bağışlanmasınlar.'»

¹²forat de skal se og se og ikke skjelne, og høre og høre og ikke forstå, forat de ikke skal omvende sig og få forlatelse.

¹³İsa sonra onlara, «Siz bu benzetmeyi anlamıyor musunuz?» dedi. «Öyleyse bütün diğer benzetmeleri nasıl anlayacaksınız?

¹³Og han sa til dem: Forstår I ikke denne lignelse? Hvorledes skal I da skjønne alle lignelsene?

¹⁴Ekincinin ektiği, Tanrı sözüdür.

¹⁴Såmannen sår ordet.

¹⁵Bazı insanlar sözün ekildiği yerde yol kenarına düşen tohumlara benzer. Bunlar sözü işitir işitmez, Şeytan gelir, yüreklerine ekilen sözü alır götürür.

¹⁵Men de ved veien er de som ordet blir sådd i, og når de har hørt det, kommer straks Satan og tar bort ordet som er sådd i dem.

¹⁶Kayalık yerlere ekilenler ise, işittikleri sözü hemen sevinçle kabul eden, ama kök salamadıkları için ancak bir süre dayanan kişilerdir. Böyleleri Tanrı sözünden ötürü sıkıntı ya da zulme uğrayınca hemen sendeleyip düşerler.

¹⁶Og på samme måte de som såes på stengrunn; det er de som straks tar imot ordet med glede når de får høre det,

¹⁸Yine bazıları dikenler arasında ekilen tohumlara benzerler. Bunlar sözü işitirler, ama dünyasal kaygılar, zenginliğin aldatıcılığı ve daha başka hevesler araya girip sözü boğar ve ürün vermesini engeller.

¹⁷og de har ikke rot i sig, men holder bare ut til en tid; blir det så trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, da tar de straks anstøt.

²⁰İyi toprağa ekilenler ise, sözü işiten, onu benimseyen, kimi otuz, kimi altmış, kimi de yüz kat ürün veren kişilerdir.»

¹⁸Og andre igjen er de som såes blandt torner; det er de som hører ordet,

²¹Onlara, «Kandili, tahıl ölçeğinin ya da yatağın altına koymak için mi getirirler?» dedi. «Kandilliğe koymak için değil mi?

¹⁹og verdens bekymringer og rikdommens forførelse og attrå efter de andre ting kommer inn og kveler ordet, og det blir uten frukt.

²²Gizli olan ne varsa, açığa çıkarılmak üzere gizlenmiştir; saklı olan ne varsa, aydınlığa çıkmak üzere saklanmıştır.

²⁰Og dette er de som er sådd i den gode jord: de som hører ordet og tar imot det og bærer frukt, tretti fold og seksti fold og hundre fold.

²³İşitecek kulağı olan işitsin!»

²¹Og han sa til dem: Kommer vel lyset inn for å settes under en skjeppe eller under en seng? Kommer det ikke for å settes i staken?

²⁴İsa şöyle devam etti: «İşittiklerinize dikkat edin! Hangi ölçekle ölçerseniz, size de aynı ölçek uygulanacak. Hatta size daha fazlası verilecek.

²²For intet er skjult uten at det skal åpenbares, heller ikke blir noget dulgt uten for å komme for dagen.

²⁵Çünkü kimde varsa, ona daha çok verilecek. Ama kimde yoksa, kendisinde olan da elinden alınacak.»

²³Om nogen har ører å høre med, han høre!

²⁶Sonra İsa şöyle dedi: «Tanrı'nın Egemenliği, toprağa tohum saçan adama benzer.

²⁴Og han sa til dem: Akt på hvad I hører! Med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen, og enn mere skal gis eder.

²⁷Gece olur, uyur; gündüz olur, kalkar. Kendisi nasıl olduğunu bilmez ama, tohum filizlenir, gelişir.

²⁵For den som har, ham skal gis, og den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har.

²⁸Toprak kendiliğinden ürün verir. Önce filizi, sonra başağı, sonunda da başağı dolduran taneleri verir.

²⁶Og han sa: Med Guds rike er det således som når et menneske kaster sæden i jorden

²⁹Ürün olgunlaşınca, adam hemenorağı vurur. Çünkü ürünü biçme zamanı gelmiştir.»

²⁷og sover og står op, natt og dag, og sæden spirer frem og blir høi, uten at han selv vet av det.

³⁰İsa sonra şöyle dedi: «Tanrı'nın Egemenliğini neye benzetelim, nasıl bir benzetmeyle anlatalım?

²⁸Av sig selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullt korn i akset.

³¹Tanrı'nın Egemenliği, hardal tanesine benzer. Hardal, yeryüzünde toprağa ekilen tüm tohumların en küçüğü olmakla birlikte, ekildikten sonra gelişir, tüm bahçe bitkilerinin boyunu aşar. Öylesine dal budak salar ki, gökte uçan kuşlar gölgesinde barınabilir.»

²⁹Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, fordi høsten er forhånden.

³³İsa, Tanrı sözünü, buna benzer birçok benzetmeyle halkın anlayabildiği ölçüde anlatırdı.

³⁰Og han sa: Hvad skal vi ligne Guds rike med, eller hvad lignelse skal vi bruke om det?

³⁴Benzetme kullanmadan onlara hiçbir şey anlatmazdı. Ama kendi öğrencileriyle yalnız kaldığında, onlara her şeyi açıklardı.

³¹Det er likesom sennepskornet, som er mindre enn alt annet frø på jorden når det såes i jorden;

³⁵O gün akşam olunca öğrencilerine, «Karşı yakaya geçelim» dedi.

³²og når det er sådd, vokser det op og blir større enn alle maturter og skyter store grener, så at himmelens fugler kan bygge rede under dets skygge.

³⁶Öğrenciler kalabalığı geride bırakarak İsa'yı, içinde bulunduğu kayıkla götürdüler. Yanında başka kayıklar da vardı.

³³Og i mange sådanne lignelser talte han ordet til dem, så meget som de kunde høre,

³⁷Bu sırada büyük bir fırtına koptu. Dalgalar kayığa öyle saldırıyordu ki, kayık neredeyse suyla dolmuştu.

³⁴og uten lignelse talte han ikke til dem; men i enrum utla han alt sammen for sine disipler.

³⁸İsa, kayığın kıç tarafında bir yastığa yaslanmış uyuyordu. Öğrenciler O'nu uyandırıp, «Öğretmenimiz, batıyoruz! Hiç aldırmıyor musun?» dediler.

³⁵Og samme dag, da det var blitt aften, sa han til dem: La oss fare over til hin side!

³⁹İsa kalkıp rüzgârı azarladı, göle, «Sus, sakin ol!» dedi. Rüzgâr dindi, ortalık sütliman oldu.

³⁶Og de lot folket fare, og tok ham med sig i båten som han var; men også andre båter var i følge med ham.

⁴⁰İsa öğrencilerine, «Neden bu kadar korkaksınız? Hâlâ imanınız yok mu?» dedi.

³⁷Og det kom en sterk stormvind, og bølgene slo inn i båten, så at den holdt på å fylles.

⁴¹Onlar ise büyük korku içinde birbirlerine, «Bu adam kim ki, rüzgâr da göl de O'nun sözünü dinliyor?» dediler.

³⁸Og han lå og sov bak i båten på en hodepute; og de vekket ham og sa til ham: Mester! bryr du dig ikke om at vi går under?

³⁹Og han stod op og truet vinden, og til sjøen sa han: Ti, vær stille! Og vinden la sig, og det blev blikkstille.

⁴⁰Og han sa til dem: Hvorfor er I så redde? Hvorledes kan I være så vantro?

⁴¹Og de blev storlig forferdet, og sa til hverandre: Hvad er dette for en, som både vinden og sjøen er lydige?