¹Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus,

¹Therefore, holy brothers, partakers of a heavenly calling, consider the Apostle and High Priest of our confession, Jesus;

²han som var tro mot den som gjorde ham dertil, likesom og Moses var i hele hans hus.

²who was faithful to him who appointed him, as also was Moses in all his house.

³For denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv.

³For he has been counted worthy of more glory than Moses, inasmuch as he who built the house has more honor than the house.

⁴Hvert hus blir jo gjort av nogen; men den som har gjort alt, er Gud;

⁴For every house is built by someone; but he who built all things is God.

⁵og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vidne om det som skulde tales,

⁵Moses indeed was faithful in all his house as a servant, for a testimony of those things which were afterward to be spoken,

⁶men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.

⁶but Christ is faithful as a Son over his house; whose house we are, if we hold fast our confidence and the glorying of our hope firm to the end.

⁷Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag, om I hører hans røst,

⁷Therefore, even as the Holy Spirit says, “Today if you will hear his voice,

⁸da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen,

⁸don’t harden your hearts, as in the rebellion, like as in the day of the trial in the wilderness,

⁹hvor eders fedre fristet mig ved å sette mig på prøve, enda de så mine gjerninger i firti år;

⁹where your fathers tested me by proving me, and saw my works for forty years.

¹⁰derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier,

¹⁰Therefore I was displeased with that generation, and said, ‘They always err in their heart, but they didn’t know my ways;’

¹¹så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile!

¹¹as I swore in my wrath, ‘They will not enter into my rest.’” Psalm 95:7-11

¹²Se til, brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud;

¹²Beware, brothers, lest perhaps there be in any one of you an evil heart of unbelief, in falling away from the living God;

¹³men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, forat ikke nogen av eder skal forherdes ved syndens svik;

¹³but exhort one another day by day, so long as it is called “today”; lest any one of you be hardened by the deceitfulness of sin.

¹⁴for vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.

¹⁴For we have become partakers of Christ, if we hold fast the beginning of our confidence firm to the end:

¹⁵Når det sies: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen,

¹⁵while it is said, “Today if you will hear his voice, don’t harden your hearts, as in the rebellion.” Psalm 95:7-8

¹⁶hvem var det da vel som hørte den og dog forbitret ham? var det ikke alle de som gikk ut av Egypten ved Moses?

¹⁶For who, when they heard, rebelled? No, didn’t all those who came out of Egypt by Moses?

¹⁷Og hvem var det han harmedes på i firti år? var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?

¹⁷With whom was he displeased forty years? Wasn’t it with those who sinned, whose bodies fell in the wilderness?

¹⁸Og om hvem var det han svor at de ikke skulde komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro?

¹⁸To whom did he swear that they wouldn’t enter into his rest, but to those who were disobedient?

¹⁹Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.

¹⁹We see that they were not able to enter in because of unbelief.