¹ Nin, arwaso, ni ma farhã ni zankatara ra, Ni bina mo ma maa kaani ni zankataray jirbey ra. Ma ni bine ibaay da ni moy saaware gana. Amma ma woone bay: Hayey din kulu boŋ, Irikoy ga kande nin ciito do.

¹Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dager kommer, og det lider mot de år hvorom du vil si: Jeg har ingen glede av dem,

² Woodin se ni ma bine saray ganandi ka kaa ni bina ra, Doori mo ni gaahamo ra, Zama ni zankatara da ni sahãtara, i kulu yaamo no.

²før solen og lyset og månen og stjernene formørkes, og skyene kommer igjen efter regnet -

³ Ma fongu da ni Takakwa mo ni zankataray jirbey ra, Za zaari laaley mana kaa, Jiirey mo mana maan kaŋ ra ni ga ne: «Ay si maa i kaani.»

³den tid da husets voktere skjelver, og de sterke menn blir krokete, og de som maler på kvernen, stanser sitt arbeid, fordi de er blitt for få, og de som ser ut gjennem vinduene, formørkes*, {* 1MO 27, 1; 48, 10. 1KG 14, 4.}

⁴ Za wayna, da kaari, da hando, da handariyayzey, I mana ye ka te kubay, Burey mo ma ye ka margu hari kaŋyaŋ banda.

⁴og begge dørene til gaten stenges, mens kvernduren blir svak og ikke når høiere enn til spurvekvitter, og alle sangmøene blir lavmælte,

⁵ Zaari no kaŋ ra fuwo batukoy ga jijiri, Alboro gaabikooney mo ga gungum, Fufukoy mo ma naŋ zama i si baa se, Wo kaŋ yaŋ ga niigaw funey ra mo te kubay.

⁵og en frykter for hver bakke, og det lurer skremsler på veien, og mandeltreet blomstrer, og gresshoppen sleper sig frem, og kapersen mister sin kraft; for mennesket drar bort til sin evige bolig, og de sørgende går allerede og venter på gaten -

⁶ I na meyey daabu mo fonda ra, Fufuyaŋ yooje zabu, Boro ga tun mo d'a maa curayze hẽeni, Dooni jinde gaabi kulu mo zabu.

⁶før sølvsnoren tas bort, og gullskålen slåes i stykker, og krukken brytes sønder ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen,

⁷ Oho, i ga humburu beene kaarimi, Fonda mo ga boro daŋ a ma joote, Amand* nya ga boosi kaa, do-ize ga ciya jaraw, Bine ibaay mo halaci. Zama boro go ga koy nga duumi gora do, Baraykoy mo go ga windi kwaara fondey ra.

⁷og støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den.

⁸ Ma fongu ni Takakwa gaa mo za nzarfu korfo mana pati, Wura taasa mo ma bagu, Za hari foobo mana bagu dayo me gaa, Kanga mo mana bagu hari guruyaŋ do.

⁸Bare idelig tomhet, sier predikeren; alt er tomhet.

⁹ Laabo mo ga ye ka ye laabo ra danga waato cine, Biya mo ma ye Irikoy kaŋ n'a no din do.

⁹For øvrig er å si at predikeren var en vismann, og at han også lærte folket kunnskap og prøvde og gransket; han laget mange ordsprog.

¹⁰ Yaamo no, yaamo no, Waazukwa ne hay kulu yaamo no.

¹⁰Predikeren søkte å finne liflige ord, og skrevet er her hvad riktig er, sannhets ord.

¹¹ Hala hõ mo, zama Waazukwa gonda laakal, kal a soobay ka borey dondonandi bayray. A na yaasay boobo fongu k'i ceeci k'i soola mo.

¹¹De vises ord er som brodder, og visdomssprog som er samlet, sitter fast som nagler; de er gitt av én hyrde* {* SLM 80, 2.}

¹² Waazukwa ceeci nga ma du sanni kaŋ maayaŋ ga kaan, nga ma cimi sanney hantum mo da mate kaŋ ga saba.

¹²Og for øvrig: La dig advare, du min sønn! Det er ingen ende på all bokskrivningen, og megen granskning tretter legemet.

¹³ Laakalkooney sanney ga hima mimi. D'i go margante i ga hima kuusayaŋ kaŋ i sinji, kuruko folloŋ meyo ra no i ga fatta.

¹³Enden på det hele, efterat alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er hvad hvert menneske bør gjøre.

¹⁴ Woodin banda mo, ay izo, ma kaseeti ta. Zama tira teeyaŋ sinda me, cawyaŋ boobo mo boŋ fargandiyaŋ no.

¹⁴For hver gjerning vil Gud føre frem for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.

¹⁵ Woone no ga ti sanno kulu bananta, Iri ma maa ka ta: Ni ma humburu Irikoy k'a lordey gana, Zama woodin hinne no ga wazibi boro se.

¹⁶ Zama Irikoy ga kande goy kulu ciiti do, Da hay kulu kaŋ go tugante mo, Da ihanno no wala ilaalo no.