¹ A go, jiiri iddanta ra, a handu iddanta jirbi guwanta hane, ay goono ga goro ay kwaara, Yahuda arkusey mo go ga goro ay jine. Kala Rabbi, Koy Beero kamba kaa ay boŋ noodin, nango ra.

¹Og det skjedde i det sjette år, i den sjette måned, på den femte dag i måneden, mens jeg satt i mitt hus, og Judas eldste satt foran mig, at Herrens, Israels Guds hånd falt på mig der.

² Ay guna, kala hay fo go no kaŋ ga hima boro alhaali. Za canta gaa kal a kaa ganda, a gonda danji alhaali. Za canta gaa kal a koy beene, sanda nyaaleyaŋ annura no, danga guuru-say ziirante cine.

²Og jeg så, og se, det var noget som var som ild å se til; fra det som var å se av hans lender og nedover, var alt som ild, og fra hans lender og opover var det som en glans å se til, som skinnet av det blanke metall.

³ Kal a na hay fo salle kaŋ ga hima kambe. A n'ay di ka gaay ay boŋ hamno gaa. Biya mo n'ay sambu beena da ganda game ra. A kande ay Irikoy bangandi ra hala Urusalima, ka konda ay windo ra haray meyo kaŋ ga guna azawa kambe haray do, nango kaŋ canse himando nangora go, nga kaŋ ga kande canse.

³Og han rakte ut noget som lignet en hånd, og tok mig ved håret på mitt hode, og et vær løftet mig op mellem jorden og himmelen og førte mig i syner fra Gud til Jerusalem, til inngangen av den indre forgårds port, som vender mot nord, der hvor nidkjærhets-billedet stod, det som vakte Guds nidkjærhet.

⁴ A go, Israyla Irikoyo darza mo go noodin, kaŋ ga saba nda himando kaŋ ay di Kebar batama ra din.

⁴Og der så jeg Israels Guds herlighet, likesom i det syn jeg hadde sett i dalen.

⁵ Kal a ne ay se: Ya boro izo, ma ni boŋ sambu sohõ ka azawa kambe haray guna. Ay binde n'ay boŋ sambu ka azawa kambe haray guna. Wiiza day, sargay feema meyo azawa kambe haray canse himando din goono ga kay, noodin windi meyo gaa.

⁵Og han sa til mig: Menneskesønn, løft dine øine mot nord! Og jeg løftet mine øine mot nord og fikk se nidkjærhets-billedet nordenfor alterporten ved inngangen.

⁶ Kal a ne ay se: Boro izo, ni di haŋ kaŋ i goono ga te, wala? Fanta goy bambata kaŋ Israyla dumo goono ga te neewo, hal ay ma tun ka fay d'ay nangu hanna ka ye nangu mooro? Amma ma hangan jina, ni ga ye ka di fanta goy koyne kaŋ ga jaase woodin.

⁶Og han sa til mig: Menneskesønn! Ser du hvad disse gjør? Store vederstyggeligheter er det Israels hus her gjør, så jeg må dra langt bort fra min helligdom; men du skal ennu få se flere store vederstyggeligheter.

⁷ Kal a konda ay windi batama meyo gaa. Waati kaŋ ay guna, kala ay di fune fo go cinaro gaa.

⁷Og han førte mig til inngangen av forgården, og jeg så, og se, der var et hull i veggen.

⁸ A ne ay se: Boro izo, ma soobay ka fansi cinaro gaa. Waato kaŋ ay fansi cinaro ra, kal ay di me fo.

⁸Og han sa til mig: Menneskesønn, bryt igjennom veggen! Og jeg brøt igjennem veggen og fikk se en dør.

⁹ A ye ka ne ay se: Ma furo ka di fanta goy laalo kaŋ i goono ga te noodin.

⁹Og han sa til mig: Gå inn og se de fæle vederstyggeligheter som de gjør der!

¹⁰ Ay binde furo kal ay di. A go, hay kulu kaŋ ga fanag, da hamey kaŋ i ga fanta, da Israyla dumo tooru kulu, i himandey go cinaro gaa jabante ga windi.

¹⁰Og jeg gikk inn og så, og se, der var alle slags billeder av vederstyggelige kryp og firføtte dyr og alle Israels folks motbydelige avguder, inngravd på veggene rundt omkring.

¹¹ I jine mo Israyla dumo arkusu wayye go ga kay, i bindo ra mo Yaazaniya Safan ize go no. Boro wayyo wo mo, i kulu gonda dugu tonyaŋ cambu ngey kambey ra, dugu haw kaana mo te sanda buru, a go ga ziji beene.

¹¹Og foran dem stod sytti menn av de eldste i Israels folk, og Ja'asanja, Safans sønn, stod midt iblandt dem, og hver av dem hadde et røkelsekar i hånden, og det steg op duft av røkelseskyen.

¹² Kal a ne ay se: Ya nin, boro izo, ngo, sohõ ni di haŋ kaŋ Israyla dumo arkusey goono ga te kubay ra, i afo kulu nga himandey fuwo ra? Zama i goono ga ne: «Rabbi si ga di iri, me! Rabbi na laabo naŋ!»

¹²Og han sa til mig: Har du sett, menneskesønn, hvad de eldste i Israels folk gjør i mørket, hver i sine billedkammer? For de sier: Herren ser oss ikke, Herren har forlatt landet.

¹³ A ne ay se mo: Hala hõ ni ga ye ka di fanta goy bambata yaŋ kaŋ jaase woone yaŋ, kaŋ i goono ga te.

¹³Og han sa til mig: Ennu skal du få se flere store vederstyggeligheter som de gjør.

¹⁴ Kal a kande ay Rabbi windo meyo kaŋ ga guna azawa kambe haray gaa. Kal ay di wayboroyaŋ go ga goro, i goono ga bu baray hẽeni te tooro Tammuz se.

¹⁴Og han førte mig til inngangen av porten til Herrens hus, den port som vender mot nord, og se, der satt kvinnene og gråt over Tammus*. / {* en babylonisk avgud som svarer til grekernes Adonis.}

¹⁵ Kal a ne ay se: Ya nin boro izo, ni di woodin, wala? Ni ga ye ka di fanta goy kaŋ jaase woone koyne.

¹⁵Og han sa til mig: Har du sett det, menneskesønn? Ennu skal du få se flere vederstyggeligheter, større enn disse.

¹⁶ A kande ay Rabbi windo ra haray batama ra. Kala noodin mo koyne, Rabbi marga fuwo meyo gaa, sargay feema da batama game ra, noodin mo boro waranka cindi gu go no. I go ga banda bare Rabbi marga fuwo gaa ka ngey moydumey ye wayna funay haray, i goono ga sududu wayna se.

¹⁶Og han førte mig inn i den indre forgård til Herrens hus, og se, ved inngangen til Herrens tempel, mellem forhallen og alteret, var det omkring fem og tyve menn som vendte ryggen mot Herrens tempel og ansiktet mot øst, og de bøide sig mot øst for solen.

¹⁷ A ne ay se: Ya boro izo, ni di woodin yaŋ? Hay fo kayna no Yahuda dumo se i ma fanta goy woone yaŋ te, kaŋ i goono ga te neewo? I na laabo toonandi nda care toonye goy, i ye ka bare mo zama ngey m'ay yanje ceeci sorro boobo. A go mo, hal i na tuuri kambe daŋ ngey niiney gaa.

¹⁷Og han sa til mig: Har du sett det, menneskesønn? Var det ikke nok for Judas hus å gjøre de vederstyggeligheter de her har gjort, siden de også har opfylt landet med vold og atter vakt min harme? Se hvorledes de nu holder kvisten op til sin nese*. / {* så gjorde perserne når de bad til solen.}

¹⁸ Woodin sabbay se ay mo, ay ga goy da futay. Ay si dogonandi, ay si bakar i se mo. Baa i ga jinde sambu ka hẽ ay hangey ra, kulu nda yaadin ay si hangan i se.

¹⁸Derfor vil da også jeg la min harme råde; jeg vil ikke vise skånsel og ikke spare dem; og om de roper for mine ører med høi røst, vil jeg ikke høre dem.