¹ Jiiro kaŋ ra bonkoono Uzziya bu din no ay di Koy Beero go ga goro karga boŋ kaŋ go hala beene, a bankaaray meyo mo na fuwo kulu kubay.

¹I det år kong Ussias døde, så jeg Herren sitte på en høi, høi trone, og slepet av hans kåpe opfylte templet.

² A boŋ do sifayaŋ malaykayaŋ goono ga kay, i afo kulu gonda fata iddu. Fata hinka no afo kulu ga nga moyduma daabu nd'a, fata hinka no a ga nga cey daabu nd'a, fata hinka mo no a ga deesi nd'a.

²Serafer stod omkring ham. Seks vinger hadde hver; med to dekket han sitt åsyn, med to dekket han sine føtter, og med to fløi han.

³ Afo mo g'afo ce ka ne: «Hananyankoy, Hananyankoy, Hananyankoy no Rabbi Kundeykoyo! Ndunnya kulu go toonante nd'a darza.»

³Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud; all jorden er full av hans herlighet.

⁴ Fu meyey bundey tiksey zinji-zinji waati kaŋ i maa ceekwa jinda, fuwo mo to da dullu.

⁴Og tresklenes poster bevet ved de ropendes røst, og huset blev fylt med røk.

⁵ Waato din gaa no ay ne: «Kaari ay! ay halaci, za kaŋ ay ya boro no kaŋ me-kuurey si hanan. Ay goono ga goro mo boroyaŋ game ra kaŋ me-kuurey si hanan. A go mo ay moy di Koy Beero, Rabbi Kundeykoyo.»

⁵Da sa jeg: Ve mig! Jeg er fortapt; for jeg er en mann med urene leber, og jeg bor midt iblandt et folk med urene leber, og mine øine har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud.

⁶ Gaa no sifayaŋ malaykey din ra afo tun ka kaa ay do. A gonda danj'ize ga gaay nga kambe ra kaŋ a sambu nda kambu feema ra.

⁶Da fløi en av serafene bort til mig med en gloende sten i sin hånd; med en tang hadde han tatt den fra alteret.

⁷ A n'ay meyo ham d'a ka ne: «Guna, woone lamba ni me-kuurey gaa. I na ni taalo tuusu, i na ni zunubey yaafa mo.»

⁷Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine leber, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet.

⁸ Kal ay maa Koy Beero jinde kaŋ goono ga ne: «May no ay ga donton, may mo no ga koy iri se?» Waato din gaa ay ne: «Ay neeya, ni m'ay donton.»

⁸Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Da sa jeg: Se, her er jeg, send mig!

⁹ Nga mo ne: «Ma koy ka ci dumo wo se ka ne: Maayaŋ ra, araŋ ga maa, amma araŋ si faham. Gunayaŋ ra mo, araŋ ga di, amma araŋ si fayanka.

⁹Og han sa: Gå avsted og si til dette folk: Hør og hør, men forstå ikke, og se og se, men skjønn ikke!

¹⁰ Ni ma naŋ dumo wo biney ma te tijina, M'i hangey sandandi, M'i moy daabu zama i ma si di da ngey moy, I ma si maa da ngey hangey, I ma si faham da ngey biney, I ma si ye ka bare ay do hal i ma du baani mo.»

¹⁰Gjør dette folks hjerte sløvt og gjør dets ører tunghørte og klin dets øine til, forat det ikke skal se med sine øine og ikke høre med sine ører, og dets hjerte ikke forstå og omvende sig, så det blir lægt!

¹¹ Waato din gaa ay ne: «Ya ay Koyo, hala waatifo no?» Kal a tu ka ne: «Hala kwaara beerey ma ciya kurmuyaŋ kaŋ goroko si i ra, Hala boro ma si bara windey ra, Hala farey ma bare ka te saaji parkatak.

¹¹Da spurte jeg: Hvor lenge, Herre? Og han sa: Inntil byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker, og landet er ødelagt og blitt til en ørken.

¹² Hala mo Rabbi ma borey moorandi, Kurmey mo ma baa laabo bindo ra.

¹²Og Herren skal drive menneskene langt bort, og tomheten blir stor i landet.

¹³ Amma hala hõ laabo boro way kulu ra boro fo ga cindi. Cindo bumbo, danji ga ye k'a ŋwa, A ga hima sanda boosay nya, Wala shen tuuri nya cine, Kaŋ tiksa ga cindi d'i n'a beeri. Yaadin cine no, dumi hananta ga ti cindo tiksa.»

¹³Og er det ennu en tiendedel igjen i det, så skal også den bli fortæret. Men likesom det blir en stubb igjen av terebinten og eken når de felles, så skal en hellig sæd være den stubb som blir igjen av folket.