1 Ay biya halaci, ay jirbey ban, Saaray hinne no ka cindi ay se.
1Min ånd* er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. {* livskraft.}
2 Daahir hahaaraykoyey go ay do, Ay g'ay moy basu i zokotiyaŋo gaa.
2Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.
3 Ya Irikoy, ma tolme jisi ni do ay se, Da manti nin, may no ga kay ay se binde?
3Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag*? / {* d.e. gå i borgen for mig, OSP 6, 1; 11, 15.}
4 Zama ni na fahamay tugu i biney se, Woodin sabbay se no ni s'i beerandi.
4Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.
5 Boro kaŋ na nga corey amaana ŋwa zama nga ma du alhakku, Baa a izey moy ga te kubay-kubay.
5Den som forråder venner, så de blir til bytte*, hans barns øine skal tæres bort. / {* for sine forfølgere.}
6 Irikoy n'ay ciya donda-caray hari borey se, I go no mo ga yollo tuf'ay se ay moyduma gaa.
6Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.
7 Ay mwa diyaŋ zabu ay bine sara sabbay se, Ay dabey kulu mo ciya sanda tuuri-nya bi cine.
7Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.
8 Boro adilantey ga te dambara nda woodin. Borey kaŋ yaŋ sinda taali ga tun ka gaaba nda ngey kaŋ yaŋ siino ga may Irikoy se.
8Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;
9 Amma adilanta ga koy nga koyyaŋ, Kambe hanantekoy mo ga soobay ka gaabu ka koy jine.
9men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.
10 Amma day wa ye ka kaa, araŋ kulu. Wa kaa day, Zama ay mana laakalkooni gar araŋ game ra.
10Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.
11 Ay jirbey bisa, ay miila-miiley mo halaci, Hala nd'ay bina fongu-fongu yaŋey.
11Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!
12 Cin ga barmay ka ciya sanda zaari cine. I ga ne: ‹Kaari ga maan, baa kaŋ i go kubay ra.›
12Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.
13 D'ay na laakal ye Alaahara gaa, a ma ciya ay windi, Da mo ay n'ay daaro daaru kubay ra,
13Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,
14 D'ay ne saaray se: ‹Ni ya ay baaba no,› Wala d'ay ne nooni se: ‹Ni ya ay nya d'ay wayme no.›
14roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,
15 Man gaa binde haŋ kaŋ gaa ay ga laakal dake? Ay beeja mo binde, may no ga di a?
15hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?
16 Yongo ganda Alaahara no a ga koy, D'iri koy care banda ka fulanzam laabo ra.»
16Til dødsrikets bommer farer de* ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet. / {* mine forhåpninger.}