¹‹‹Yeryüzünde insan yaşamı savaşı andırmıyor mu,Günleri gündelikçinin günlerinden farklı mı?

¹Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?

²Gölgeyi özleyen köle,Ücretini bekleyen gündelikçi gibi,

²Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,

³Miras olarak bana boş aylar verildi,Payıma sıkıntılı geceler düştü.

³således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.

⁴Yatarken, ‹Ne zaman kalkacağım› diye düşünüyorum,Ama gece uzadıkça uzuyor,Gün doğana dek dönüp duruyorum.

⁴Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.

⁵Bedenimi kurt, kabuk kaplamış,Çatlayan derimden irin akıyor.

⁵Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.

⁶‹‹Günlerim dokumacının mekiğinden hızlı,Umutsuz tükenmekte.

⁶Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.

⁷Ey Tanrı, yaşamımın bir soluk olduğunu anımsa,Gözüm bir daha mutluluk yüzü görmeyecek.

⁷Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.

⁸Şu anda bana bakan gözler bir daha beni görmeyecek,Senin gözlerin üzerimde olacak,Ama ben yok olacağım.

⁸Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.

⁹Bir bulutun dağılıp gitmesi gibi,Ölüler diyarına inen bir daha çıkmaz.

⁹En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra,

¹⁰Bir daha evine dönmez,Bulunduğu yer artık onu tanımaz.

¹⁰han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.

¹¹‹‹Bu yüzden sessiz kalmayacak,İçimdeki sıkıntıyı dile getireceğim;Canımın acısıyla yakınacağım.

¹¹Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.

¹²Ben deniz ya da deniz canavarı mıyım ki,Başıma bekçi koydun?

¹²Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?

¹³Yatağım beni rahatlatır,Döşeğim acılarımı dindirir diye düşündüğümde,

¹³Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,

¹⁴Beni düşlerle korkutuyor,Görümlerle yıldırıyorsun.

¹⁴da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.

¹⁵Öyle ki, boğulmayı,Ölmeyi şu yaşama yeğliyorum.

¹⁵Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!

¹⁶Yaşamımdan tiksiniyor,Sonsuza dek yaşamak istemiyorum;Çek elini benden, çünkü günlerimin anlamı kalmadı.

¹⁶Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.

¹⁷‹‹İnsan ne ki, onu büyütesin,Üzerinde kafa yorasın,

¹⁷Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,

¹⁸Her sabah onu yoklayasın,Her an onu sınayasın?

¹⁸at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?

¹⁹Gözünü üzerimden hiç ayırmayacak mısın,Tükürüğümü yutacak kadar bile beni rahat bırakmayacak mısın?

¹⁹Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?

²⁰Günah işledimse, ne yaptım sana,Ey insan gözcüsü?Niçin beni kendine hedef seçtin?Sana yük mü oldum?

²⁰Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?

²¹Niçin isyanımı bağışlamaz,Suçumu affetmezsin?Çünkü yakında toprağa gireceğim,Beni çok arayacaksın, ama ben artık olmayacağım.››

²¹Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.