1Anımsa, ya RAB, başımıza geleni,Bak da utancımızı gör.
1Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!
2Mülkümüz yabancılara geçti,Evlerimiz ellere.
2Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.
3Öksüz kaldık, babasız,Annelerimiz dul kadınlara döndü.
3Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.
4Suyumuzu parayla içtik,Odunumuzu parayla almak zorunda kaldık.
4Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.
5Bizi kovalayanlar ensemizde,Yorgun düştük, rahatımız yok.
5Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.
6Ekmek içinMısıra, Asura el açtık.
6Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.
7Atalarımız günah işledi,Ama artık onlar yok;Suçlarının cezasını biz yüklendik.
7Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.
8Köleler üstümüzde saltanat sürüyor,Bizi ellerinden kurtaracak kimse yok.
8Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.
9Çöldeki kılıçlı haydutlar yüzündenEkmeğimizi canımız pahasına kazanıyoruz.
9Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.
10Kıtlığın yakıcı sıcağındanDerimiz fırın gibi kızardı.
10Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.
11Siyonda kadınların,Yahuda kentlerinde erden kızların ırzına geçtiler.
11Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.
12Önderler ellerinden asıldı,Yaşlılar saygı görmedi.
12Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.
13Değirmen taşını gençler çevirdi,Çocuklar odun yükü altında tökezledi.
13Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.
14Yaşlılar kent kapısında oturmaz oldu,Gençler saz çalmaz oldu.
14De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.
15Yüreğimizin sevinci durdu,Oyunumuz yasa döndü.
15Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.
16Taç düştü başımızdan,Vay başımıza!Çünkü günah işledik.
16Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.
17Bu yüzden yüreğimiz baygın,Bunlardan ötürü gözlerimiz karardı.
17Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,
18Viran olan Siyon Dağının üstündeÇakallar geziyor!
18for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.
19Ama sen, sonsuza dek tahtında oturursun, ya RAB,Egemenliğin kuşaklar boyu sürer.
19Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.
20Niçin bizi hep unutuyorsun,Neden bizi uzun süre terk ediyorsun?
20Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?
21Bizi kendine döndür, ya RAB, döneriz,Eski günlerimizi geri ver.
21Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!
22Bizi büsbütün attıysan,Bize çok öfkelenmiş olmalısın.
22For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?