¹It happened, when Saul was returned from following the Philistines, that it was told him, saying, “Behold, David is in the wilderness of En Gedi.”

¹Så drog David op derfra og holdt til i fjellborgene ved En-Gedi.

²Then Saul took three thousand chosen men out of all Israel, and went to seek David and his men on the rocks of the wild goats.

²Da Saul kom tilbake efterat han hadde forfulgt filistrene, fikk han spurt at David var i En-Gedis ørken.

³He came to the sheep pens by the way, where there was a cave; and Saul went in to relieve himself. Now David and his men were abiding in the innermost parts of the cave.

³Da tok Saul tre tusen mann, som han hadde valgt ut blandt hele Israel, og drog avsted for å lete efter David og hans menn på Stenbukk-klippene.

⁴The men of David said to him, “Behold, the day of which Yahweh said to you, ‘Behold, I will deliver your enemy into your hand, and you shall do to him as it shall seem good to you.’” Then David arose, and cut off the skirt of Saul’s robe secretly.

⁴Han kom da til fårehegnene ved veien; der var en hule, og Saul gikk der inn i sine egne ærender; men David og hans menn satt innerst inne i hulen.

⁵It happened afterward, that David’s heart struck him, because he had cut off Saul’s skirt.

⁵Da sa Davids menn til ham: Se, nu er den dag kommet om hvilken Herren sa til dig: Nu gir jeg din fiende i din hånd, så du kan gjøre med ham som du finner for godt! Så stod David op og skar hemmelig fliken av Sauls kappe.

⁶He said to his men, “Yahweh forbid that I should do this thing to my lord, Yahweh’s anointed, to put forth my hand against him, since he is Yahweh’s anointed.”

⁶Men derefter slo samvittigheten David, fordi han hadde skåret av fliken på Sauls kappe.

⁷So David checked his men with these words, and didn’t allow them to rise against Saul. Saul rose up out of the cave, and went on his way.

⁷Og han sa til sine menn: Herren fri mig fra å gjøre slikt mot min herre, mot Herrens salvede, og legge hånd på ham! For Herrens salvede er han.

⁸David also arose afterward, and went out of the cave, and cried after Saul, saying, “My lord the king!” When Saul looked behind him, David bowed with his face to the earth, and showed respect.

⁸Og David irettesatte sine menn med hårde ord og lot dem ikke få lov til å overfalle Saul. Men Saul gikk ut av hulen og gav sig på veien.

⁹David said to Saul, “Why do you listen to men’s words, saying, ‘Behold, David seeks your hurt?’

⁹Derefter stod David op og gikk ut av hulen og ropte efter Saul: Herre konge! Da så Saul sig tilbake, og David bøide sig med ansiktet mot jorden og kastet sig ned.

¹⁰Behold, this day your eyes have seen how that Yahweh had delivered you today into my hand in the cave. Some urged me to kill you; but I spared you; and I said, I will not put forth my hand against my lord; for he is Yahweh’s anointed.

¹⁰Og David sa til Saul: Hvorfor hører du på folk som sier: David søker din ulykke?

¹¹Moreover, my father, behold, yes, see the skirt of your robe in my hand; for in that I cut off the skirt of your robe, and didn’t kill you, know and see that there is neither evil nor disobedience in my hand, and I have not sinned against you, though you hunt for my life to take it.

¹¹Idag har du jo med egne øine sett at Herren idag hadde gitt dig i min hånd i hulen, og det var tale om å drepe dig, men jeg hadde medynk med dig og sa: Jeg vil ikke legge hånd på min herre; for Herrens salvede er han.

¹²May Yahweh judge between me and you, and may Yahweh avenge me of you; but my hand shall not be on you.

¹²Men se, min far, se, her er fliken av din kappe i min hånd! For når jeg skar fliken av din kappe og ikke drepte dig, så kan du vel skjønne og se at jeg ikke har hatt noget ondt eller nogen misgjerning i sinne og ikke har forsyndet mig mot dig, enda du efterstreber mig og vil ta mitt liv.

¹³As the proverb of the ancients says, ‘Out of the wicked comes forth wickedness;’ but my hand shall not be on you.

¹³Herren skal dømme mellem mig og dig, og Herren skal hevne mig på dig, men min hånd skal ikke ramme dig;

¹⁴Against whom has the king of Israel come out? Whom do you pursue? A dead dog? A flea?

¹⁴det er som det gamle ordsprog sier: Fra ugudelige kommer ugudelighet. Men min hånd skal ikke ramme dig.

¹⁵May Yahweh therefore be judge, and give sentence between me and you, and see, and plead my cause, and deliver me out of your hand.”

¹⁵Hvem er det Israels konge har draget ut efter? Hvem er det du forfølger? En død hund, en loppe.

¹⁶It came to pass, when David had made an end of speaking these words to Saul, that Saul said, “Is this your voice, my son David?” Saul lifted up his voice, and wept.

¹⁶Så skal da Herren være dommer og dømme mellem mig og dig; han se til og føre min sak og dømme mig fri av din hånd!

¹⁷He said to David, “You are more righteous than I; for you have done good to me, whereas I have done evil to you.

¹⁷Da nu David hadde talt disse ord til Saul, da sa Saul: Er det du som taler, min sønn David? Og Saul brast i gråt.

¹⁸You have declared this day how you have dealt well with me, because when Yahweh had delivered me up into your hand, you didn’t kill me.

¹⁸Og han sa til David: Du er rettferdigere enn jeg; for du har gjort godt mot mig, men jeg har gjort ondt mot dig.

¹⁹For if a man finds his enemy, will he let him go away unharmed? Therefore may Yahweh reward you good for that which you have done to me this day.

¹⁹Du har idag vist mig hvor god du har vært mot mig, idet du ikke drepte mig da Herren hadde gitt mig i din hånd.

²⁰Now, behold, I know that you shall surely be king, and that the kingdom of Israel shall be established in your hand.

²⁰Når en mann treffer på sin fiende, lar han ham da gå sin vei i fred? Herren lønne dig for denne dag - for det du har gjort mot mig!

²¹Swear now therefore to me by Yahweh, that you will not cut off my seed after me, and that you will not destroy my name out of my father’s house.”

²¹Jeg vet jo alt at du skal bli konge, og at kongedømmet over Israel skal bli fast i din hånd.

²²David swore to Saul. Saul went home; but David and his men went up to the stronghold.

²²Så tilsverg mig da nu ved Herren at du ikke vil utrydde mine efterkommere og ikke utslette mitt navn av min fars hus!

²³Og David tilsvor Saul det; og Saul drog hjem; men David og hans menn steg op til fjellborgen.