¹For you yourselves know, brothers, our visit to you wasn’t in vain,

¹For selv vet I, brødre, om den inngang vi fikk hos eder, at den ikke er blitt uten frukt;

²but having suffered before and been shamefully treated, as you know, at Philippi, we grew bold in our God to tell you the Good News of God in much conflict.

²men enda vi forut hadde lidt og var blitt mishandlet i Filippi, som I vet, fikk vi dog frimodighet i vår Gud til å tale Guds evangelium til eder under megen strid.

³For our exhortation is not of error, nor of uncleanness, nor in deception.

³For vår forkynnelse kommer ikke av villfarelse eller av urenhet eller med svik;

⁴But even as we have been approved by God to be entrusted with the Good News, so we speak; not as pleasing men, but God, who tests our hearts.

⁴men likesom vi av Gud er aktet verdige til at evangeliet blev oss betrodd, således taler vi, ikke som de som vil tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.

⁵For neither were we at any time found using words of flattery, as you know, nor a cloak of covetousness (God is witness),

⁵For hverken kom vi nogensinne med smigrende ord, som I vet, eller med skalkeskjul for havesyke, Gud er vårt vidne,

⁶nor seeking glory from men (neither from you nor from others), when we might have claimed authority as apostles of Christ.

⁶heller ikke søkte vi ære av mennesker, hverken av eder eller av andre, enda vi hadde kunnet kreve ære som Kristi apostler;

⁷But we were gentle among you, like a nursing mother cherishes her own children.

⁷men vi var milde iblandt eder: likesom en mor varmer sine barn ved sitt bryst,

⁸Even so, affectionately longing for you, we were well pleased to impart to you, not the Good News of God only, but also our own souls, because you had become very dear to us.

⁸således vilde vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære.

⁹For you remember, brothers, our labor and travail; for working night and day, that we might not burden any of you, we preached to you the Good News of God.

⁹I minnes jo, brødre, vårt strev og vår møie: under arbeid natt og dag, for ikke å falle nogen av eder til byrde, forkynte vi Guds evangelium for eder.

¹⁰You are witnesses with God, how holy, righteously, and blamelessly we behaved ourselves toward you who believe.

¹⁰I er vidner, og Gud med, hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi ferdedes iblandt eder, I troende,

¹¹As you know, we exhorted, comforted, and implored every one of you, as a father does his own children,

¹¹likesom I vet hvorledes vi formante hver og en av eder, som en far sine barn, og la eder på hjerte

¹²to the end that you should walk worthily of God, who calls you into his own Kingdom and glory.

¹²og bad eder inderlig å vandre verdig for Gud, som har kalt eder til sitt rike og sin herlighet.

¹³For this cause we also thank God without ceasing, that, when you received from us the word of the message of God, you accepted it not as the word of men, but, as it is in truth, the word of God, which also works in you who believe.

¹³Og derfor takker også vi Gud uavlatelig for at da I fikk det Guds ord vi forkynte, tok I imot det, ikke som et menneske-ord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord, som og viser sig virksomt i eder som tror.

¹⁴For you, brothers, became imitators of the assemblies of God which are in Judea in Christ Jesus; for you also suffered the same things from your own countrymen, even as they did from the Jews;

¹⁴For I, brødre, er blitt efterfølgere av de Guds menigheter som er i Kristus Jesus i Judea, idet og I har lidt det samme av eders egne landsmenn som de har lidt av jødene,

¹⁵who killed both the Lord Jesus and their own prophets, and drove us out, and didn’t please God, and are contrary to all men;

¹⁵som og slo den Herre Jesus og profetene ihjel og forfulgte oss og ikke tekkes Gud og står alle mennesker imot,

¹⁶forbidding us to speak to the Gentiles that they may be saved; to fill up their sins always. But wrath has come on them to the uttermost.

¹⁶idet de hindrer oss fra å tale til hedningene, så de kan bli frelst, forat de alltid må fylle sine synders mål. Dog, vreden har endelig nådd dem!

¹⁷But we, brothers, being bereaved of you for a short season, in presence, not in heart, tried even harder to see your face with great desire,

¹⁷Men da vi, brødre, hadde vært skilt fra eder en kort stund, med vårt åsyn, ikke med hjertet, gjorde vi oss i vår store lengsel så meget mere umak for å få se eders åsyn,

¹⁸because we wanted to come to you—indeed, I, Paul, once and again—but Satan hindered us.

¹⁸fordi vi gjerne vilde komme til eder - jeg, Paulus, både én gang og to ganger - men Satan hindret oss.

¹⁹For what is our hope, or joy, or crown of rejoicing? Isn’t it even you, before our Lord Jesus TR adds “Christ” at his coming?

¹⁹For hvem er vel vårt håp eller vår glede eller vår hederskrans? er ikke også I det for vår Herre Jesu åsyn ved hans komme?

²⁰For you are our glory and our joy.

²⁰I er jo vår ære og vår glede.