¹The sons of the prophets said to Elisha, “See now, the place where we dwell before you is too small for us.

¹Profetenes disipler sa til Elisa: Huset som vi sitter i her hos dig, er for trangt for oss.

²Please let us go to the Jordan, and every man take a beam from there, and let us make us a place there, where we may dwell.” He answered, “Go!”

²La oss få gå til Jordan og der hente hver sin bjelke og så bygge oss et hus der som vi kan holde til i! Han svarte: Ja, gjør det!

³One said, “Please be pleased to go with your servants.” He answered, “I will go.”

³Da sa en av dem: Vær så snild og gå med dine tjenere! Han svarte: Ja, jeg skal gå med.

⁴So he went with them. When they came to the Jordan, they cut down wood.

⁴Så gikk han med dem, og da de kom til Jordan, tok de til å felle trær.

⁵But as one was felling a beam, the axe head fell into the water. Then he cried, and said, “Alas, my master! For it was borrowed.”

⁵Men da en av dem felte sin bjelke, falt øksen i vannet; da ropte han: Å, min herre, den var enda lånt.

⁶The man of God asked, “Where did it fall?” He showed him the place. He cut down a stick, threw it in there, and made the iron float.

⁶Da sa den Guds mann: Hvor falt den? Han viste ham stedet; da hugg han av et stykke tre og kastet det dit ned og fikk øksen til å flyte op.

⁷He said, “Take it.” So he put out his hand and took it.

⁷Og han sa: Ta den op! Så rakte mannen ut hånden og tok den.

⁸Now the king of Syria was warring against Israel; and he took counsel with his servants, saying, “My camp will be in such and such a place.”

⁸Kongen i Syria lå i krig med Israel; og han rådførte sig med sine menn og sa: På det og det sted vil jeg slå leir.

⁹The man of God sent to the king of Israel, saying, “Beware that you not pass such a place; for the Syrians are coming down there.”

⁹Men den Guds mann sendte bud til Israels konge og lot si: Ta dig i vare for å dra forbi dette sted! For der vil syrerne dra ned.

¹⁰The king of Israel sent to the place which the man of God told him and warned him of; and he saved himself there, not once nor twice.

¹⁰Så sendte Israels konge folk til det sted som den Guds mann hadde nevnt for ham og advart ham for, og han tok sig i vare der. Dette hendte ikke bare en gang, men flere ganger.

¹¹The heart of the king of Syria was very troubled about this. He called his servants, and said to them, “Won’t you show me which of us is for the king of Israel?”

¹¹Kongen i Syria blev meget urolig over dette; han kalte sine menn til sig og sa til dem: Kan I ikke si mig hvem det er av våre folk som holder med Israels konge?

¹²One of his servants said, “No, my lord, O king; but Elisha, the prophet who is in Israel, tells the king of Israel the words that you speak in your bedroom.”

¹²Da sa en av hans menn: Det har sig ikke så, herre konge; det er Elisa, profeten i Israel, som åpenbarer for Israels konge hvert ord du taler i ditt sovekammer.

¹³He said, “Go and see where he is, that I may send and get him.” It was told him, saying, “Behold, he is in Dothan.”

¹³Han sa: Gå og se å få rede på hvor han er, så jeg kan sende folk dit og la ham hente! Da det så blev meldt ham at han var i Dotan,

¹⁴Therefore he sent horses, chariots, and a great army there. They came by night, and surrounded the city.

¹⁴sendte han hester og vogner og en stor hær dit; de kom der om natten og omringet byen.

¹⁵When the servant of the man of God had risen early, and gone out, behold, an army with horses and chariots was around the city. His servant said to him, “Alas, my master! What shall we do?”

¹⁵Og da den Guds manns tjener tidlig om morgenen gikk ut, fikk han se at en hær med hester og vogner omringet byen. Da sa hans dreng til ham: Å, min herre, hvad skal vi gjøre?

¹⁶He answered, “Don’t be afraid; for those who are with us are more than those who are with them.”

¹⁶Han svarte: Vær ikke redd! De som er med oss, er flere enn de som er med dem.

¹⁷Elisha prayed, and said, “Yahweh, please open his eyes, that he may see.” Yahweh opened the eyes of the young man; and he saw: and behold, the mountain was full of horses and chariots of fire around Elisha.

¹⁷Og Elisa bad og sa: Herre! Oplat hans øine, så han kan se! Og Herren oplot drengens øine, og han fikk se at fjellet var fullt av gloende hester og vogner rundt omkring Elisa.

¹⁸When they came down to him, Elisha prayed to Yahweh, and said, “Please strike this people with blindness.” He struck them with blindness according to the word of Elisha.

¹⁸Da så syrerne kom ned til ham, bad Elisa til Herren og sa: Slå dette folk med blindhet! Og han slo dem med blindhet, som Elisa hadde bedt om.

¹⁹Elisha said to them, “This is not the way, neither is this the city. Follow me, and I will bring you to the man whom you seek.” He led them to Samaria.

¹⁹Da sa Elisa til dem: Dette er ikke den rette vei og ikke den rette by; følg mig, så skal jeg føre eder til den mann I leter efter. Så førte han dem til Samaria.

²⁰It happened, when they had come into Samaria, that Elisha said, “Yahweh, open the eyes of these men, that they may see.” Yahweh opened their eyes, and they saw; and behold, they were in the midst of Samaria.

²⁰Og da de kom inn i Samaria, sa Elisa: Herre, oplat deres øine, så de kan se! Og Herren oplot deres øine, og de fikk se at de var midt i Samaria.

²¹The king of Israel said to Elisha, when he saw them, “My father, shall I strike them? Shall I strike them?”

²¹Da Israels konge så dem, sa han til Elisa: Skal jeg hugge dem ned, min far, skal jeg hugge dem ned?

²²He answered, “You shall not strike them. Would you strike those whom you have taken captive with your sword and with your bow? Set bread and water before them, that they may eat and drink, and go to their master.”

²²Han svarte: Du skal ikke hugge dem ned; hugger du vel ned dem som du gjør til fanger med ditt sverd og din bue*? Sett brød og vann for dem, så de kan ete og drikke og så vende tilbake til sin herre! / {* du dreper ikke engang krigsfanger, langt mindre bør du da drepe disse.}

²³He prepared great feast for them. When they had eaten and drunk, he sent them away, and they went to their master. The bands of Syria stopped raiding the land of Israel.

²³Da lot han stelle til et måltid for dem, og de åt og derefter lot han dem fare, vendte tilbake til sin herre. Siden kom det ikke mere syriske herjeflokker inn i Israels land.

²⁴It happened after this, that Benhadad king of Syria gathered all his army, and went up and besieged Samaria.

²⁴Nogen tid efter samlet kongen i Syria Benhadad hele sin hær og drog op og kringsatte Samaria.

²⁵There was a great famine in Samaria. Behold, they besieged it, until a donkey’s head was sold for eighty pieces of silver, and the fourth part of a kab of dove’s dung for five pieces of silver.

²⁵Og mens de holdt Samaria kringsatt, blev det så stor hungersnød i byen at til sist hodet av et asen kostet åtti sekel sølv, og fjerdedelen av en kab duemøkk fem sekel sølv.

²⁶As the king of Israel was passing by on the wall, a woman cried to him, saying, “Help, my lord, O king!”

²⁶Og da Israels konge engang gikk omkring på muren, ropte en kvinne til ham: Hjelp, herre konge!

²⁷He said, “If Yahweh doesn’t help you, from where could I help you? From of the threshing floor, or from the winepress?”

²⁷Han svarte: Når Herren ikke vil hjelpe dig, hvorfra skulde da jeg hente hjelp til dig? Fra treskeplassen eller fra vinpersen?

²⁸The king said to her, “What ails you?” She answered, “This woman said to me, ‘Give your son, that we may eat him today, and we will eat my son tomorrow.’

²⁸Og kongen spurte henne: Hvad fattes dig? Hun svarte: Denne kvinne sa til mig: Kom hit med din sønn, så vil vi ete ham idag, og imorgen vil vi ete min sønn.

²⁹So we boiled my son, and ate him: and I said to her on the next day, ‘Give your son, that we may eat him;’ and she has hidden her son.”

²⁹Så kokte vi min sønn og åt ham. Dagen efter sa jeg til henne: Kom nu hit med din sønn, så vil vi ete ham. Men hun gjemte bort sin sønn.

³⁰It happened, when the king heard the words of the woman, that he tore his clothes (now he was passing by on the wall); and the people looked, and behold, he had sackcloth underneath on his flesh.

³⁰Da kongen hørte det som kvinnen fortalte, sønderrev han sine klær, som han gikk der omkring på muren; da fikk folket se at han hadde sekk innenfor på sitt legeme.

³¹Then he said, “God do so to me, and more also, if the head of Elisha the son of Shaphat shall stay on him this day.”

³¹Og han sa: Gud la det gå mig ille både nu og siden, om Elisas, Safats sønns hode skal bli sittende på ham idag!

³²But Elisha was sitting in his house, and the elders were sitting with him. Then the king sent a man from before him; but before the messenger came to him, he said to the elders, “Do you see how this son of a murderer has sent to take away my head? Behold, when the messenger comes, shut the door, and hold the door shut against him. Isn’t the sound of his master’s feet behind him?”

³²Mens Elisa satt i sitt hus, og de eldste satt der hos ham, sendte kongen en mann dit foran sig; men før budet kom til ham*, sa han til de eldste: Ser I at denne mordersønn** har sendt bud hit for å ta mitt hode? Se nu til å stenge døren når budet kommer, og trykke ham tilbake med den! Høres ikke allerede lyden av hans herres trin efter ham? / {* Elisa.} / {** Akabs sønn, 1KG 19, 10. 14; 21, 19.}

³³While he was still talking with them, behold, the messenger came down to him. Then he said, “Behold, this evil is from Yahweh. Why should I wait for Yahweh any longer?”

³³Mens han ennu talte med dem, kom budet ned til ham. Da sa han*: Se for en ulykke** det er kommet fra Herren! Hvorfor skulde jeg lenger bie på Herren? / {* kongen som var kommet efter budet.} / {** 2KG 6, 29.}