¹It happened after the death of Saul, when David was returned from the slaughter of the Amalekites, and David had stayed two days in Ziklag;

¹Da Saul var død, og David var vendt tilbake efterat han hadde slått amalekittene, blev David ennu to dager i Siklag.

²it happened on the third day, that behold, a man came out of the camp from Saul, with his clothes torn, and earth on his head: and so it was, when he came to David, that he fell to the earth, and showed respect.

²Da hendte det den tredje dag at det kom en mann fra Sauls leir med sønderrevne klær og jord på sitt hode; og da han kom til David, kastet han sig ned på jorden for ham.

³David said to him, “Where do you come from?” He said to him, “I have escaped out of the camp of Israel.”

³David spurte ham: Hvor kommer du fra? Han svarte: Jeg har flyktet fra Israels leir.

⁴David said to him, “How did it go? Please tell me.” He answered, “The people have fled from the battle, and many of the people also have fallen and are dead; and Saul and Jonathan his son are dead also.”

⁴Da sa David til ham: Hvorledes er det gått? Fortell mig det! Han svarte: Folket flyktet fra striden; mange av folket falt og døde, og Saul og hans sønn Jonatan er også død.

⁵David said to the young man who told him, “How do you know that Saul and Jonathan his son are dead?”

⁵Da sa David til den gutt som kom med denne tidende til ham: Hvorledes vet du at Saul og hans sønn Jonatan er død?

⁶The young man who told him said, “As I happened by chance on Mount Gilboa, behold, Saul was leaning on his spear; and behold, the chariots and the horsemen followed hard after him.

⁶Gutten, han som var kommet med tidenden til ham, svarte: Ved en hendelse kom jeg op på Gilboafjellet, og der fikk jeg se Saul som stod og støttet sig på sitt spyd, mens vognene og hestfolket satte hårdt inn på ham.

⁷When he looked behind him, he saw me, and called to me. I answered, ‘Here I am.’

⁷Han vendte sig om, og da han så mig, ropte han på mig. Jeg svarte: Her er jeg.

⁸He said to me, ‘Who are you?’ I answered him, ‘I am an Amalekite.’

⁸Så spurte han: Hvem er du? Jeg svarte: Jeg er en amalekitt.

⁹He said to me, ‘Please stand beside me, and kill me; for anguish has taken hold of me, because my life is yet whole in me.’

⁹Da sa han til mig: Kom hit til mig og drep mig! For krampen har grepet mig, men jeg har ennu min fulle livskraft.

¹⁰So I stood beside him, and killed him, because I was sure that he could not live after that he had fallen. I took the crown that was on his head, and the bracelet that was on his arm, and have brought them here to my lord.”

¹⁰Så gikk jeg bort til ham og drepte ham, for jeg visste at han ikke vilde overleve sitt fall; og jeg tok kongesmykket som han hadde på hodet, og ringen han bar på armen, og tok dem med hit til min herre.

¹¹Then David took hold on his clothes, and tore them; and likewise all the men who were with him.

¹¹Da tok David og sønderrev sine klær, og det samme gjorde alle de menn som var hos ham.

¹²They mourned, and wept, and fasted until evening, for Saul, and for Jonathan his son, and for the people of Yahweh, “Yahweh” is God’s proper Name, sometimes rendered “LORD” (all caps) in other translations. and for the house of Israel; because they were fallen by the sword.

¹²Og de klaget og gråt og fastet helt til aftenen over Saul og hans sønn Jonatan og over Herrens folk og over Israels hus, fordi de var falt for sverdet.

¹³David said to the young man who told him, “Where are you from?” He answered, “I am the son of a foreigner, an Amalekite.”

¹³Så spurte David gutten som var kommet med tidenden til ham: Hvor er du fra? Han svarte: Jeg er sønn av en amalekitt som er flyttet inn her.

¹⁴David said to him, “How were you not afraid to put forth your hand to destroy Yahweh’s anointed?”

¹⁴Da sa David til ham: Hvorledes kunde du driste dig til å utrekke din hånd og ta livet av Herrens salvede?

¹⁵David called one of the young men, and said, “Go near, and fall on him.” He struck him, so that he died.

¹⁵Og David kalte på en av sine menn og sa: Kom hit og hugg ham ned! Og han slo ham ihjel.

¹⁶David said to him, “Your blood be on your head; for your mouth has testified against you, saying, ‘I have slain Yahweh’s anointed.’”

¹⁶Men David sa til ham: Ditt blod komme over ditt hode; for din egen munn vidnet mot dig da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.

¹⁷David lamented with this lamentation over Saul and over Jonathan his son

¹⁷Og David kvad denne klagesang over Saul og hans sønn Jonatan,

¹⁸(and he commanded them to teach the children of Judah the song of the bow: behold, it is written in the book of Jashar):

¹⁸og han bød at Judas barn skulde lære den; "buen"* heter den, og den er opskrevet i Den rettskafnes bok**: / {* således kaltes den efter ordet bue, 2SA 1, 22.} / {** JOS 10, 13.}

¹⁹“Your glory, Israel, is slain on your high places! How the mighty have fallen!

¹⁹Din pryd, Israel, ligger ihjelslått på dine hauger; o, at heltene skulde falle!

²⁰Don’t tell it in Gath. Don’t publish it in the streets of Ashkelon, lest the daughters of the Philistines rejoice, lest the daughters of the uncircumcised triumph.

²⁰Forkynn det ikke i Gat, meld det ikke på gatene i Askalon, at ikke filistrenes døtre skal glede sig, de uomskårnes døtre juble!

²¹You mountains of Gilboa, let there be no dew nor rain on you, neither fields of offerings; For there the shield of the mighty was vilely cast away, The shield of Saul was not anointed with oil.

²¹I Gilboa-fjell! Ikke falle det dugg eller regn på eder, ei heller være der marker som bærer offergaver! For der blev heltes skjold plettet med blod, Sauls skjold, ei salvet med olje.

²²From the blood of the slain, from the fat of the mighty, Jonathan’s bow didn’t turn back. Saul’s sword didn’t return empty.

²²Fra falnes blod, fra heltes kjøtt vek Jonatans bue aldri tilbake, aldri kom Sauls sverd umettet hjem.

²³Saul and Jonathan were lovely and pleasant in their lives. In their death, they were not divided. They were swifter than eagles. They were stronger than lions.

²³Saul og Jonatan, elskelige og milde i livet, blev heller ikke skilt i døden; hurtigere var de enn ørner, sterkere enn løver.

²⁴You daughters of Israel, weep over Saul, who clothed you in scarlet delicately, who put ornaments of gold on your clothing.

²⁴I Israels døtre! Gråt over Saul som klædde eder yndig i purpur, som satte smykker av gull på eders klædebon!

²⁵How are the mighty fallen in the midst of the battle! Jonathan is slain on your high places.

²⁵O, at heltene skulde falle i striden! Jonatan ligger ihjelslått på dine hauger!

²⁶I am distressed for you, my brother Jonathan. You have been very pleasant to me. Your love to me was wonderful, passing the love of women.

²⁶Hjertelig bedrøvet er jeg over dig, min bror Jonatan! Du var mig inderlig kjær; din kjærlighet var mig dyrebarere enn kvinners kjærlighet.

²⁷How are the mighty fallen, and the weapons of war perished!”

²⁷O, at heltene skulde falle, og krigens redskaper omkomme!