¹Now Joab the son of Zeruiah perceived that the king’s heart was toward Absalom.

¹Men Joab, Serujas sønn, skjønte at kongens hjerte droges mot Absalom.

²Joab sent to Tekoa, and fetched there a wise woman, and said to her, “Please act like a mourner, and put on mourning clothing, please, and don’t anoint yourself with oil, but be as a woman who has mourned a long time for the dead.

²Da sendte Joab bud til Tekoa og hentet derfra en klok kvinne, og han sa til henne: Lat som om du har sorg, og klæ dig i sørgeklær og salv dig ikke med olje, men te dig som en kvinne som alt i lang tid har sørget over en død,

³Go in to the king, and speak like this to him.” So Joab put the words in her mouth.

³og gå så inn til kongen og tal således til ham - og Joab la henne ordene i munnen.

⁴When the woman of Tekoa spoke to the king, she fell on her face to the ground, showed respect, and said, “Help, O king!”

⁴Og kvinnen fra Tekoa talte til kongen - hun kastet sig ned for ham med ansiktet mot jorden og sa: Hjelp, konge!

⁵The king said to her, “What ails you?” She answered, “Truly I am a widow, and my husband is dead.

⁵Kongen sa til henne: Hvad fattes dig? Hun svarte: Akk, jeg er enke; min mann er død.

⁶Your handmaid had two sons, and they both fought together in the field, and there was no one to part them, but the one struck the other, and killed him.

⁶Og din tjenerinne hadde to sønner, og de to kom i trette med hverandre ute på marken, og det var ingen som kunde skille dem at; så slo den ene til den andre og drepte ham.

⁷Behold, the whole family has risen against your handmaid, and they say, ‘Deliver him who struck his brother, that we may kill him for the life of his brother whom he killed, and so destroy the heir also.’ Thus they would quench my coal which is left, and would leave to my husband neither name nor remainder on the surface of the earth.”

⁷Og nu har hele slekten reist sig mot din tjenerinne og sier: Kom hit med ham som slo sin bror ihjel, så vi kan ta hans liv til hevn for hans bror som han slo ihjel, og så vi også får ryddet arvingen av veien. Således kommer de til å utslukke den siste gnist jeg ennu har igjen, så de ikke levner min mann navn og efterkommere på jorden.

⁸The king said to the woman, “Go to your house, and I will give a command concerning you.”

⁸Da sa kongen til kvinnen: Gå hjem igjen! Jeg skal ordne saken for dig.

⁹The woman of Tekoa said to the king, “My lord, O king, the iniquity be on me, and on my father’s house; and the king and his throne be guiltless.”

⁹Og kvinnen fra Tekoa sa til kongen: På mig, herre konge, og på min fars hus faller skylden, men kongen og hans trone skal være uten skyld.

¹⁰The king said, “Whoever says anything to you, bring him to me, and he shall not touch you any more.”

¹⁰Kongen sa: Taler nogen til dig, skal du føre ham til mig; så skal han ikke mere gjøre dig noget.

¹¹Then she said, “Please let the king remember Yahweh your God, that the avenger of blood destroy not any more, lest they destroy my son.” He said, “As Yahweh lives, not one hair of your son shall fall to the earth.”

¹¹Da sa hun: Kongen komme Herren sin Gud i hu, så ikke blodhevneren skal volde ennu mere ulykke, og de ikke får ryddet min sønn av veien. Han svarte: Så sant Herren lever: Det skal ikke falle et hår av din sønns hode til jorden.

¹²Then the woman said, “Please let your handmaid speak a word to my lord the king.” He said, “Say on.”

¹²Da sa kvinnen: La din tjenerinne få tale ennu et ord til min herre kongen. Og han sa: Tal!

¹³The woman said, “Why then have you devised such a thing against the people of God? For in speaking this word the king is as one who is guilty, in that the king does not bring home again his banished one.

¹³Så sa kvinnen: Hvorfor tenker du da på slikt mot Guds folk? Efter det ord kongen har talt, er det som han selv var skyldig, når kongen ikke lar den han har støtt fra sig, komme tilbake.

¹⁴For we must die, and are as water split on the ground, which can’t be gathered up again; neither does God take away life, but devises means, that he who is banished not be an outcast from him.

¹⁴For alle må vi dø og bli som vann som er utøst på jorden og ikke kan samles op igjen, og Gud tar ikke livet, men tenker ut hvad som kan gjøres forat en som er støtt bort, ikke skal være bortstøtt fra ham.

¹⁵Now therefore seeing that I have come to speak this word to my lord the king, it is because the people have made me afraid: and your handmaid said, ‘I will now speak to the king; it may be that the king will perform the request of his servant.’

¹⁵Og at jeg nu er kommet for å tale dette til min herre kongen, det er fordi folket skremte mig, og din tjenerinne tenkte da: Jeg vil tale til kongen; kanskje kongen vil gjøre efter sin tjenerinnes ord;

¹⁶For the king will hear, to deliver his servant out of the hand of the man who would destroy me and my son together out of the inheritance of God.

¹⁶kongen vil nok høre på mig og fri sin tjenerinne fra den manns hånd som vil utrydde både mig og min sønn av Guds arv.

¹⁷Then your handmaid said, ‘Please let the word of my lord the king bring rest; for as an angel of God, so is my lord the king to discern good and bad. May Yahweh, your God, be with you.’”

¹⁷Og så tenkte din tjenerinne: Gid min herre kongens ord måtte bli mig til trøst, for min herre kongen er som en Guds engel til å høre både på godt og ondt! Så være da Herren din Gud med dig!

¹⁸Then the king answered the woman, “Please don’t hide anything from me that I ask you.” The woman said, “Let my lord the king now speak.”

¹⁸Da tok kongen til orde og sa til kvinnen: Dølg ikke for mig det som jeg nu vil spørre dig om! Kvinnen sa: Tal, herre konge!

¹⁹The king said, “Is the hand of Joab with you in all this?” The woman answered, “As your soul lives, my lord the king, no one can turn to the right hand or to the left from anything that my lord the king has spoken; for your servant Joab, he urged me, and he put all these words in the mouth of your handmaid;

¹⁹Da sa kongen: Har ikke Joab sin hånd med i alt dette? Kvinnen svarte: Så sant du lever, herre konge: Ingen kan komme utenom noget av det min herre kongen taler, hverken til høire eller venstre. Det var din tjener Joab som påla mig dette og la alle disse ord i din tjenerinnes munn.

²⁰to change the face of the matter has your servant Joab done this thing. My lord is wise, according to the wisdom of an angel of God, to know all things that are in the earth.”

²⁰For å gi saken et annet utseende har din tjener Joab gjort dette; men min herre er vis, som en Guds engel i visdom, så han vet alt som hender på jorden.

²¹The king said to Joab, “Behold now, I have done this thing. Go therefore, bring the young man Absalom back.”

²¹Derefter sa kongen til Joab: Vel! jeg skal gjøre så*! Ta nu avsted og før den unge mann Absalom tilbake! / {* d.e. opfylle ditt ønske.}

²²Joab fell to the ground on his face, showed respect, and blessed the king. Joab said, “Today your servant knows that I have found favor in your sight, my lord, king, in that the king has performed the request of his servant.”

²²Da kastet Joab sig ned med ansiktet mot jorden og velsignet kongen, og han sa: Idag skjønner din tjener at jeg har funnet nåde for dine øine, herre konge, siden kongen vil gjøre efter sin tjeners ord.

²³So Joab arose and went to Geshur, and brought Absalom to Jerusalem.

²³Så gjorde Joab sig rede og drog til Gesur og førte Absalom til Jerusalem.

²⁴The king said, “Let him return to his own house, but let him not see my face.” So Absalom returned to his own house, and didn’t see the king’s face.

²⁴Men kongen sa: La ham ta hjem til sitt eget hus, men han skal ikke komme for mine øine. Så tok Absalom hjem til sitt eget hus og kom ikke for kongens øine.

²⁵Now in all Israel there was none to be so much praised as Absalom for his beauty: from the sole of his foot even to the crown of his head there was no blemish in him.

²⁵Men så fager en mann som Absalom fantes det ikke i hele Israel, ingen som blev prist så høit; fra fotsåle til isse fantes det ikke lyte på ham.

²⁶When he cut the hair of his head (now it was at every year’s end that he cut it; because it was heavy on him, therefore he cut it); he weighed the hair of his head at two hundred shekels, after the king’s weight.

²⁶Og når han klippet håret på sitt hode - og det gjorde han hver gang året var til ende, fordi håret blev ham for tungt, og han måtte klippe det - så veide han sitt hår, og det veide to hundre sekel efter kongens vekt.

²⁷To Absalom there were born three sons, and one daughter, whose name was Tamar: she was a woman of a beautiful face.

²⁷Absalom fikk tre sønner og én datter som hette Tamar; hun var en fager kvinne.

²⁸Absalom lived two full years in Jerusalem; and he didn’t see the king’s face.

²⁸Absalom bodde i Jerusalem i to år men kom ikke for kongens øine.

²⁹Then Absalom sent for Joab, to send him to the king; but he would not come to him: and he sent again a second time, but he would not come.

²⁹Så sendte Absalom bud til Joab for å få ham til å gå til kongen, men han vilde ikke komme til ham; og han sendte bud ennu en gang, men han vilde ikke komme da heller.

³⁰Therefore he said to his servants, “Behold, Joab’s field is near mine, and he has barley there. Go and set it on fire.” Absalom’s servants set the field on fire.

³⁰Da sa han til sine tjenere: Se, her ved siden av mig har Joab et jordstykke, og der har han bygg; gå og sett ild på det! Og Absaloms tjenere satte ild på jordstykket.

³¹Then Joab arose, and came to Absalom to his house, and said to him, “Why have your servants set my field on fire?”

³¹Da stod Joab op og gikk til Absaloms hus, og han sa til ham: Hvorfor har dine tjenere satt ild på det jordstykke som hører mig til?

³²Absalom answered Joab, “Behold, I sent to you, saying, ‘Come here, that I may send you to the king, to say, “Why have I come from Geshur? It would be better for me to be there still. Now therefore let me see the king’s face; and if there is iniquity in me, let him kill me.”’”

³²Absalom svarte: Jeg sendte jo bud til dig og bad dig komme hit, så jeg kunde sende dig til kongen og si ham fra mig: Hvorfor er jeg kommet hit fra Gesur? Det hadde vært bedre for mig om jeg ennu var der. Og nu vil jeg komme for kongens øine, og er det nogen brøde hos mig, så får han drepe mig.

³³So Joab came to the king, and told him; and when he had called for Absalom, he came to the king, and bowed himself on his face to the ground before the king: and the king kissed Absalom.

³³Da gikk Joab inn til kongen og sa det til ham, og han kalte Absalom til sig, og han kom inn til kongen; og han kastet sig på sitt ansikt til jorden for kongen, og kongen kysset Absalom.