1Afterward Moses and Aaron came, and said to Pharaoh, “This is what Yahweh, the God of Israel, says, ‘Let my people go, that they may hold a feast to me in the wilderness.’”
1Derefter gikk Moses og Aron inn til Farao og sa: Så sier Herren, Israels Gud: La mitt folk fare, så de kan holde høitid for mig i ørkenen!
2Pharaoh said, “Who is Yahweh, that I should listen to his voice to let Israel go? I don’t know Yahweh, and moreover I will not let Israel go.”
2Men Farao sa: Hvem er Herren som jeg skal lyde og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren, og heller ikke vil jeg la Israel fare.
3They said, “The God of the Hebrews has met with us. Please let us go three days’ journey into the wilderness, and sacrifice to Yahweh, our God, lest he fall on us with pestilence, or with the sword.”
3Da sa de: Hebreernes Gud har møtt oss; la oss dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, så han ikke skal slå oss med pest eller sverd!
4The king of Egypt said to them, “Why do you, Moses and Aaron, take the people from their work? Get back to your burdens!”
4Men kongen i Egypten sa til dem: Hvorfor vil I, Moses og Aron, dra folket fra dets arbeid? Gå og gjør det I skal!
5Pharaoh said, “Behold, the people of the land are now many, and you make them rest from their burdens.”
5Så sa Farao: Se, folket er nu blitt altfor tallrikt i landet, og så vil I dra dem bort fra det de har å gjøre!
6The same day Pharaoh commanded the taskmasters of the people, and their officers, saying,
6Og samme dag bød Farao arbeidsfogdene og opsynsmennene over folket og sa:
7“You shall no longer give the people straw to make brick, as before. Let them go and gather straw for themselves.
7I skal ikke mere gi folket halm til teglarbeidet, som før; de skal selv gå og sanke sig halm.
8The number of the bricks, which they made before, you require from them. You shall not diminish anything of it, for they are idle; therefore they cry, saying, ‘Let us go and sacrifice to our God.’
8Men den samme mengde teglsten som de før har gjort, skal I pålegge dem; I skal ikke avkorte noget i deres arbeid. For de er dovne; derfor skriker de og sier: La oss gå og ofre til vår Gud!
9Let heavier work be laid on the men, that they may labor therein; and don’t let them pay any attention to lying words.”
9Legg tungt arbeid på disse mennesker, så de har nok med det og ikke hører efter løgnaktige ord!
10The taskmasters of the people went out, and their officers, and they spoke to the people, saying, “This is what Pharaoh says: ‘I will not give you straw.
10Da gikk arbeidsfogdene og opsynsmennene ut og sa til folket: Så sier Farao: Jeg gir eder ikke lenger halm.
11Go yourselves, get straw where you can find it, for nothing of your work shall be diminished.’”
11Gå selv og finn eder halm, hvor I kan; Men i eders arbeid skal det ikke avkortes noget.
12So the people were scattered abroad throughout all the land of Egypt to gather stubble for straw.
12Da spredte folket sig over hele Egyptens land for å sanke stubber til å bruke istedenfor halm.
13The taskmasters were urgent saying, “Fulfill your work quota daily, as when there was straw!”
13Men arbeidsfogdene drev på og sa: Gjør eders arbeid ferdig, fullt dagsverk for hver dag, likesom dengang I hadde halm.
14The officers of the children of Israel, whom Pharaoh’s taskmasters had set over them, were beaten, and demanded, “Why haven’t you fulfilled your quota both yesterday and today, in making brick as before?”
14Og opsynsmennene som Faraos arbeidsfogder hadde satt over Israels barn, fikk hugg, og arbeidsfogdene sa til dem: Hvorfor har I ikke gjort ferdig den fastsatte mengde teglsten, likesom før, hverken igår eller idag?
15Then the officers of the children of Israel came and cried to Pharaoh, saying, “Why do you deal this way with your servants?
15Da gikk opsynsmennene over Israels barn til Farao og klaget høilydt for ham og sa: Hvorfor gjør du således med dine tjenere?
16No straw is given to your servants, and they tell us, ‘Make brick!’ and behold, your servants are beaten; but the fault is in your own people.”
16Dine tjenere får ikke halm, og allikevel sier de til oss: Gjør tegl! Og så får dine tjenere hugg, enda det er ditt eget folk som har skylden.
17But he said, “You are idle! You are idle! Therefore you say, ‘Let us go and sacrifice to Yahweh.’
17Men han sa: Dovne er I, dovne! Derfor sier I: Vi vil gå og ofre til Herren.
18Go therefore now, and work, for no straw shall be given to you, yet you shall deliver the same number of bricks!”
18Så gå nu og arbeid! Halm får I ikke, men den fastsatte mengde tegl skal I komme med.
19The officers of the children of Israel saw that they were in trouble, when it was said, “You shall not diminish anything from your daily quota of bricks!”
19Israels barns opsynsmenn så at de var ille farne, da det blev sagt til dem: I skal ikke avkorte noget i den teglsten I skal ha ferdig - fullt dagsverk for hver dag!
20They met Moses and Aaron, who stood in the way, as they came out from Pharaoh:
20Og da de kom ut fra Farao, møtte de Moses og Aron, som stod og ventet på dem.
21and they said to them, “May Yahweh look at you, and judge, because you have made us a stench to be abhorred in the eyes of Pharaoh, and in the eyes of his servants, to put a sword in their hand to kill us.”
21Og de sa til dem: Herren hjemsøke eder og dømme eder fordi I har ført oss i vanrykte hos Farao og hans tjenere, så I har gitt dem sverd i hånden til å slå oss ihjel.
22Moses returned to Yahweh, and said, “Lord, why have you brought trouble on this people? Why is it that you have sent me?
22Da vendte Moses sig igjen til Herren og sa: Herre, hvorfor har du gjort så ille med dette folk? Hvorfor har du sendt mig?
23For since I came to Pharaoh to speak in your name, he has brought trouble on this people; neither have you delivered your people at all.”
23For fra den stund jeg gikk inn til Farao for å tale i ditt navn, har han gjort ille mot dette folk, og du har aldeles ikke hjulpet ditt folk.