¹Then Job answered,

¹Da tok Job til orde og sa:

²“Truly I know that it is so, but how can man be just with God?

²Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?

³If he is pleased to contend with him, he can’t answer him one time in a thousand.

³Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.

⁴God who is wise in heart, and mighty in strength: who has hardened himself against him, and prospered?

⁴Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,

⁵He removes the mountains, and they don’t know it, when he overturns them in his anger.

⁵han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,

⁶He shakes the earth out of its place. Its pillars tremble.

⁶som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,

⁷He commands the sun, and it doesn’t rise, and seals up the stars.

⁷som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,

⁸He alone stretches out the heavens, and treads on the waves of the sea.

⁸som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,

⁹He makes the Bear, Orion, and the Pleiades, and the rooms of the south.

⁹som har skapt Bjørnen*, Orion* og Syvstjernen* og Sydens stjernekammere, / {* forskjellige stjernebilleder, JBS 38, 31 fg. AMO 5, 8.}

¹⁰He does great things past finding out; yes, marvelous things without number.

¹⁰som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?

¹¹Behold, he goes by me, and I don’t see him. He passes on also, but I don’t perceive him.

¹¹Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.

¹²Behold, he snatches away. Who can hinder him? Who will ask him, ‘What are you doing?’

¹²Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?

¹³“God will not withdraw his anger. The helpers of Rahab stoop under him.

¹³Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.

¹⁴How much less shall I answer him, And choose my words to argue with him?

¹⁴Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,

¹⁵Though I were righteous, yet I wouldn’t answer him. I would make supplication to my judge.

¹⁵jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!

¹⁶If I had called, and he had answered me, yet I wouldn’t believe that he listened to my voice.

¹⁶Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,

¹⁷For he breaks me with a storm, and multiplies my wounds without cause.

¹⁷han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,

¹⁸He will not allow me to catch my breath, but fills me with bitterness.

¹⁸som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.

¹⁹If it is a matter of strength, behold, he is mighty! If of justice, ‘Who,’ says he, ‘will summon me?’

¹⁹Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?

²⁰Though I am righteous, my own mouth shall condemn me. Though I am blameless, it shall prove me perverse.

²⁰Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.

²¹I am blameless. I don’t respect myself. I despise my life.

²¹Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.

²²“It is all the same. Therefore I say he destroys the blameless and the wicked.

²²Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.

²³If the scourge kills suddenly, he will mock at the trial of the innocent.

²³Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.

²⁴The earth is given into the hand of the wicked. He covers the faces of its judges. If not he, then who is it?

²⁴Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn*. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da? / {* så de ikke kan skjelne rett fra urett.}

²⁵“Now my days are swifter than a runner. They flee away, they see no good,

²⁵Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;

²⁶They have passed away as the swift ships, as the eagle that swoops on the prey.

²⁶de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.

²⁷If I say, ‘I will forget my complaint, I will put off my sad face, and cheer up;’

²⁷Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,

²⁸I am afraid of all my sorrows, I know that you will not hold me innocent.

²⁸da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.

²⁹I shall be condemned. Why then do I labor in vain?

²⁹Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?

³⁰If I wash myself with snow, and cleanse my hands with lye,

³⁰Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,

³¹yet you will plunge me in the ditch. My own clothes shall abhor me.

³¹da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.

³²For he is not a man, as I am, that I should answer him, that we should come together in judgment.

³²For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;

³³There is no umpire between us, that might lay his hand on us both.

³³det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.

³⁴Let him take his rod away from me. Let his terror not make me afraid;

³⁴Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!

³⁵then I would speak, and not fear him, for I am not so in myself.

³⁵Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik* er jeg ikke, det vet jeg med mig selv. / {* d.e. slik at jeg skulde reddes for ham.}