¹For yourselves, brethren, know our entrance in unto you, that it was not in vain:

¹For selv vet I, brødre, om den inngang vi fikk hos eder, at den ikke er blitt uten frukt;

²But even after that we had suffered before, and were shamefully entreated, as ye know, at Philippi, we were bold in our God to speak unto you the gospel of God with much contention.

²men enda vi forut hadde lidt og var blitt mishandlet i Filippi, som I vet, fikk vi dog frimodighet i vår Gud til å tale Guds evangelium til eder under megen strid.

³For our exhortation was not of deceit, nor of uncleanness, nor in guile:

³For vår forkynnelse kommer ikke av villfarelse eller av urenhet eller med svik;

⁴But as we were allowed of God to be put in trust with the gospel, even so we speak; not as pleasing men, but God, which trieth our hearts.

⁴men likesom vi av Gud er aktet verdige til at evangeliet blev oss betrodd, således taler vi, ikke som de som vil tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.

⁵For neither at any time used we flattering words, as ye know, nor a cloke of covetousness; God is witness:

⁵For hverken kom vi nogensinne med smigrende ord, som I vet, eller med skalkeskjul for havesyke, Gud er vårt vidne,

⁶Nor of men sought we glory, neither of you, nor yet of others, when we might have been burdensome, as the apostles of Christ.

⁶heller ikke søkte vi ære av mennesker, hverken av eder eller av andre, enda vi hadde kunnet kreve ære som Kristi apostler;

⁷But we were gentle among you, even as a nurse cherisheth her children:

⁷men vi var milde iblandt eder: likesom en mor varmer sine barn ved sitt bryst,

⁸So being affectionately desirous of you, we were willing to have imparted unto you, not the gospel of God only, but also our own souls, because ye were dear unto us.

⁸således vilde vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære.

⁹For ye remember, brethren, our labour and travail: for labouring night and day, because we would not be chargeable unto any of you, we preached unto you the gospel of God.

⁹I minnes jo, brødre, vårt strev og vår møie: under arbeid natt og dag, for ikke å falle nogen av eder til byrde, forkynte vi Guds evangelium for eder.

¹⁰Ye are witnesses, and God also, how holily and justly and unblameably we behaved ourselves among you that believe:

¹⁰I er vidner, og Gud med, hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi ferdedes iblandt eder, I troende,

¹¹As ye know how we exhorted and comforted and charged every one of you, as a father doth his children,

¹¹likesom I vet hvorledes vi formante hver og en av eder, som en far sine barn, og la eder på hjerte

¹²That ye would walk worthy of God, who hath called you unto his kingdom and glory.

¹²og bad eder inderlig å vandre verdig for Gud, som har kalt eder til sitt rike og sin herlighet.

¹³For this cause also thank we God without ceasing, because, when ye received the word of God which ye heard of us, ye received it not as the word of men, but as it is in truth, the word of God, which effectually worketh also in you that believe.

¹³Og derfor takker også vi Gud uavlatelig for at da I fikk det Guds ord vi forkynte, tok I imot det, ikke som et menneske-ord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord, som og viser sig virksomt i eder som tror.

¹⁴For ye, brethren, became followers of the churches of God which in Judaea are in Christ Jesus: for ye also have suffered like things of your own countrymen, even as they have of the Jews:

¹⁴For I, brødre, er blitt efterfølgere av de Guds menigheter som er i Kristus Jesus i Judea, idet og I har lidt det samme av eders egne landsmenn som de har lidt av jødene,

¹⁵Who both killed the Lord Jesus, and their own prophets, and have persecuted us; and they please not God, and are contrary to all men:

¹⁵som og slo den Herre Jesus og profetene ihjel og forfulgte oss og ikke tekkes Gud og står alle mennesker imot,

¹⁶Forbidding us to speak to the Gentiles that they might be saved, to fill up their sins alway: for the wrath is come upon them to the uttermost.

¹⁶idet de hindrer oss fra å tale til hedningene, så de kan bli frelst, forat de alltid må fylle sine synders mål. Dog, vreden har endelig nådd dem!

¹⁷But we, brethren, being taken from you for a short time in presence, not in heart, endeavoured the more abundantly to see your face with great desire.

¹⁷Men da vi, brødre, hadde vært skilt fra eder en kort stund, med vårt åsyn, ikke med hjertet, gjorde vi oss i vår store lengsel så meget mere umak for å få se eders åsyn,

¹⁸Wherefore we would have come unto you, even I Paul, once and again; but Satan hindered us.

¹⁸fordi vi gjerne vilde komme til eder - jeg, Paulus, både én gang og to ganger - men Satan hindret oss.

¹⁹For what is our hope, or joy, or crown of rejoicing? Are not even ye in the presence of our Lord Jesus Christ at his coming?

¹⁹For hvem er vel vårt håp eller vår glede eller vår hederskrans? er ikke også I det for vår Herre Jesu åsyn ved hans komme?

²⁰For ye are our glory and joy.

²⁰I er jo vår ære og vår glede.