¹But I determined this with myself, that I would not come again to you in heaviness.

¹Men også for min egen skyld foresatte jeg mig at jeg ikke atter vilde komme til eder med sorg.

²For if I make you sorry, who is he then that maketh me glad, but the same which is made sorry by me?

²For hvis jeg gjør eder sorg, hvem er det da som gjør mig glad, uten den som jeg gjør sorg?

³And I wrote this same unto you, lest, when I came, I should have sorrow from them of whom I ought to rejoice; having confidence in you all, that my joy is the joy of you all.

³Og just i det øiemed skrev jeg, forat jeg ikke, når jeg kom, skulde få sorg av dem som jeg burde ha glede av, idet jeg har den tillit til eder alle at min glede er eders alles glede.

⁴For out of much affliction and anguish of heart I wrote unto you with many tears; not that ye should be grieved, but that ye might know the love which I have more abundantly unto you.

⁴For med megen trengsel og angst i hjertet skrev jeg til eder under mange tårer, ikke for å gjøre eder sorg, men forat I skulde kjenne den kjærlighet som jeg særlig har til eder.

⁵But if any have caused grief, he hath not grieved me, but in part: that I may not overcharge you all.

⁵Men er det nogen som har voldt sorg, da er det ikke mig han har voldt sorg, men delvis - at jeg ikke skal være for hård - eder alle.

⁶Sufficient to such a man is this punishment, which was inflicted of many.

⁶Det er nok for ham med den straff han har fått av de fleste,

⁷So that contrariwise ye ought rather to forgive him, and comfort him, lest perhaps such a one should be swallowed up with overmuch sorrow.

⁷så at I derimot heller skal tilgi og trøste ham, forat han ikke skal gå til grunne i ennu større sorg.

⁸Wherefore I beseech you that ye would confirm your love toward him.

⁸Derfor ber jeg eder å la kjærlighet råde mot ham.

⁹For to this end also did I write, that I might know the proof of you, whether ye be obedient in all things.

⁹For derfor var det også jeg skrev, for å få vite om I holder prøve, om I er lydige i alt.

¹⁰To whom ye forgive any thing, I forgive also: for if I forgave any thing, to whom I forgave it, for your sakes forgave I it in the person of Christ;

¹⁰Men den som I tilgir noget, ham tilgir og jeg; for det jeg har tilgitt - om jeg har hatt noget å tilgi - det har jeg gjort for eders skyld, for Kristi åsyn, forat vi ikke skal dåres av Satan;

¹¹Lest Satan should get an advantage of us: for we are not ignorant of his devices.

¹¹for ikke er vi uvitende om hans tanker.

¹²Furthermore, when I came to Troas to preach Christ's gospel, and a door was opened unto me of the Lord,

¹²Da jeg kom til Troas for Kristi evangeliums skyld, og en dør var mig oplatt i Herren, hadde jeg ingen ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror,

¹³I had no rest in my spirit, because I found not Titus my brother: but taking my leave of them, I went from thence into Macedonia.

¹³men jeg sa farvel til dem og drog videre til Makedonia.

¹⁴Now thanks be unto God, which always causeth us to triumph in Christ, and maketh manifest the savour of his knowledge by us in every place.

¹⁴Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer sin kunnskaps duft på hvert sted!

¹⁵For we are unto God a sweet savour of Christ, in them that are saved, and in them that perish:

¹⁵For vi er en Kristi vellukt for Gud, blandt dem som blir frelst, og blandt dem som går fortapt,

¹⁶To the one we are the savour of death unto death; and to the other the savour of life unto life. And who is sufficient for these things?

¹⁶for disse en duft av død til død, for hine en duft av liv til liv. Og hvem er vel duelig til dette?

¹⁷For we are not as many, which corrupt the word of God: but as of sincerity, but as of God, in the sight of God speak we in Christ.

¹⁷For vi er ikke, som de mange, slike at vi forfalsker Guds ord til egen vinning; men som i renhet, ja som av Gud, taler vi for Guds åsyn i Kristus.