¹And it came to pass at the end of two full years, that Pharaoh dreamed: and, behold, he stood by the river.

¹Så hendte det da to år var omme, at Farao drømte han stod ved elven*. / {* Nilen.}

²And, behold, there came up out of the river seven well favored kine and fatfleshed; and they fed in a meadow.

²Og se, det steg op av elven syv kyr, vakre å se til og fete, og de gikk og beitet i elvegresset.

³And, behold, seven other kine came up after them out of the river, ill favored and leanfleshed; and stood by the other kine upon the brink of the river.

³Og efter dem steg det op av elven syv andre kyr, stygge å se til og magre, og de stod ved siden av de andre kyr på elvebredden.

⁴And the ill favored and leanfleshed kine did eat up the seven well favored and fat kine. So Pharaoh awoke.

⁴Og de stygge og magre kyr åt op de syv vakre og fete kyr. Da våknet Farao.

⁵And he slept and dreamed the second time: and, behold, seven ears of corn came up upon one stalk, rank and good.

⁵Så sovnet han igjen og drømte annen gang, og se, syv aks, frodige og gode, vokste op på ett strå.

⁶And, behold, seven thin ears and blasted with the east wind sprung up after them.

⁶Og efter dem skjøt det op syv aks som var tynne og svidd av østenvind.

⁷And the seven thin ears devoured the seven rank and full ears. And Pharaoh awoke, and, behold, it was a dream.

⁷Og de tynne aks slukte de syv frodige og fulle aks. Da våknet Farao, og skjønte at det var en drøm.

⁸And it came to pass in the morning that his spirit was troubled; and he sent and called for all the magicians of Egypt, and all the wise men thereof: and Pharaoh told them his dream; but there was none that could interpret them unto Pharaoh.

⁸Men om morgenen var han urolig til sinns, og han sendte bud og lot kalle alle tegnsutleggerne og alle vismennene i Egypten; og Farao fortalte dem sine drømmer, men det var ingen som kunde tyde dem for ham.

⁹Then spake the chief butler unto Pharaoh, saying, I do remember my faults this day:

⁹Da talte den øverste munnskjenk til Farao og sa: Jeg må idag minne om mine synder.

¹⁰Pharaoh was wroth with his servants, and put me in ward in the captain of the guard's house, both me and the chief baker:

¹⁰Farao blev vred på sine tjenere og satte mig fast hos høvdingen over livvakten, både mig og den øverste baker.

¹¹And we dreamed a dream in one night, I and he; we dreamed each man according to the interpretation of his dream.

¹¹Da hadde vi hver sin drøm i samme natt, jeg og han, og våre drømmer hadde hver sin mening.

¹²And there was there with us a young man, an Hebrew, servant to the captain of the guard; and we told him, and he interpreted to us our dreams; to each man according to his dream he did interpret.

¹²Og det var en hebraisk gutt sammen med oss der; han var tjener hos høvdingen over livvakten; ham fortalte vi våre drømmer, og han tydet dem for oss; efter som enhver hadde drømt, tydet han dem.

¹³And it came to pass, as he interpreted to us, so it was; me he restored unto mine office, and him he hanged.

¹³Og som han tydet dem for oss, således gikk det; jeg blev satt i mitt embede igjen, og han blev hengt.

¹⁴Then Pharaoh sent and called Joseph, and they brought him hastily out of the dungeon: and he shaved himself, and changed his raiment, and came in unto Pharaoh.

¹⁴Da sendte Farao bud og lot Josef kalle, og de førte ham skyndsomt ut av fengslet; og han lot sig rake og skiftet klær og trådte frem for Farao.

¹⁵And Pharaoh said unto Joseph, I have dreamed a dream, and there is none that can interpret it: and I have heard say of thee, that thou canst understand a dream to interpret it.

¹⁵Da sa Farao til Josef: Jeg har hatt en drøm, og det er ingen som kan tyde den; men jeg har hørt si om dig at så snart du hører en drøm, kan du tyde den.

¹⁶And Joseph answered Pharaoh, saying, It is not in me: God shall give Pharaoh an answer of peace.

¹⁶Og Josef svarte Farao og sa: Det står ikke til mig; Gud vil gi et svar som spår lykke for Farao.

¹⁷And Pharaoh said unto Joseph, In my dream, behold, I stood upon the bank of the river:

¹⁷Da sa Farao til Josef: Jeg syntes i drømme at jeg stod på elvebredden.

¹⁸And, behold, there came up out of the river seven kine, fatfleshed and well favored; and they fed in a meadow:

¹⁸Og se, av elven steg det op syv kyr, fete og vakre av skikkelse, og de gikk og beitet i elvegresset.

¹⁹And, behold, seven other kine came up after them, poor and very ill favored and leanfleshed, such as I never saw in all the land of Egypt for badness:

¹⁹Og efter dem steg det op syv andre kyr, tynne og svært stygge av skikkelse og magre; jeg har aldri sett så stygge kyr i hele Egyptens land.

²⁰And the lean and the ill favored kine did eat up the first seven fat kine:

²⁰Og de magre og stygge kyr åt op de syv første, fete kyr.

²¹And when they had eaten them up, it could not be known that they had eaten them; but they were still ill favored, as at the beginning. So I awoke.

²¹Og da de hadde fått dem til livs, kunde det ikke merkes på dem, de var like stygge å se til som før. Da våknet jeg.

²²And I saw in my dream, and, behold, seven ears came up in one stalk, full and good:

²²Så drømte jeg igjen, og se: Syv aks, fulle og gode, vokste op på ett strå.

²³And, behold, seven ears, withered, thin, and blasted with the east wind, sprung up after them:

²³Og efter dem skjøt det op syv aks som var fortørket og tynne og svidd av østenvind.

²⁴And the thin ears devoured the seven good ears: and I told this unto the magicians; but there was none that could declare it to me.

²⁴Og de tynne aks slukte de syv gode aks. Og jeg fortalte det til tegnsutleggerne, men ingen kunde forklare det for mig.

²⁵And Joseph said unto Pharaoh, The dream of Pharaoh is one: God hath showed Pharaoh what he is about to do.

²⁵Da sa Josef til Farao: Faraos drømmer har én mening; hvad Gud vil gjøre, har han latt Farao få vite.

²⁶The seven good kine are seven years; and the seven good ears are seven years: the dream is one.

²⁶De syv gode kyr er syv år, og de syv gode aks er syv år; det er en og samme drøm.

²⁷And the seven thin and ill favored kine that came up after them are seven years; and the seven empty ears blasted with the east wind shall be seven years of famine.

²⁷Og de syv magre og stygge kyr som steg op efter dem, er syv år, og de syv tomme aks som var svidd av østenvinden, er syv hungersår, som skal komme.

²⁸This is the thing which I have spoken unto Pharaoh: What God is about to do he showeth unto Pharaoh.

²⁸Det er som jeg sa til Farao: Hvad Gud vil gjøre, har han latt Farao se.

²⁹Behold, there come seven years of great plenty throughout all the land of Egypt:

²⁹Det kommer syv år med stor overflod i hele Egyptens land;

³⁰And there shall arise after them seven years of famine; and all the plenty shall be forgotten in the land of Egypt; and the famine shall consume the land;

³⁰men efter dem kommer det syv hungersår, så all denne overflod skal bli glemt i Egyptens land, og hungeren skal arme ut landet;

³¹And the plenty shall not be known in the land by reason of that famine following; for it shall be very grievous.

³¹og ingen skal minnes den overflod som var i landet, for hungeren bakefter; for den skal bli meget hård.

³²And for that the dream was doubled unto Pharaoh twice; it is because the thing is established by God, and God will shortly bring it to pass.

³²Men at drømmen kom to ganger for Farao, det vil si at saken er fast besluttet av Gud, og at Gud vil gjøre det snart.

³³Now therefore let Pharaoh look out a man discreet and wise, and set him over the land of Egypt.

³³Nu skulde Farao utse sig en forstandig og vis mann og sette ham over Egyptens land!

³⁴Let Pharaoh do this, and let him appoint officers over the land, and take up the fifth part of the land of Egypt in the seven plenteous years.

³⁴Det skulde Farao gjøre og så sette opsynsmenn over landet og ta femtedelen av avgrøden i Egyptens land i de syv overflodsår.

³⁵And let them gather all the food of those good years that come, and lay up corn under the hand of Pharaoh, and let them keep food in the cities.

³⁵Og de skal samle alt som kan tjene til føde, i disse gode år som kommer, og under Faraos hånd dynge op korn i byene til føde og ta vare på det.

³⁶And that food shall be for store to the land against the seven years of famine, which shall be in the land of Egypt; that the land perish not through the famine.

³⁶Og kornet skal tjene til forråd for landet i de syv hungersår som skal komme over Egyptens land, så landet ikke skal ødelegges av hungeren.

³⁷And the thing was good in the eyes of Pharaoh, and in the eyes of all his servants.

³⁷Disse ord syntes Farao og alle hans tjenere godt om.

³⁸And Pharaoh said unto his servants, Can we find such a one as this is, a man in whom the Spirit of God is?

³⁸Og Farao sa til sine tjenere: Mon det finnes nogen som han, en mann som har Guds ånd?

³⁹And Pharaoh said unto Joseph, Forasmuch as God hath showed thee all this, there is none so discreet and wise as thou art:

³⁹Så sa Farao til Josef: Siden Gud har latt dig vite alt dette, så er det ingen så forstandig og vis som du.

⁴⁰Thou shalt be over my house, and according unto thy word shall all my people be ruled: only in the throne will I be greater than thou.

⁴⁰Du skal forestå mitt hus, og hele mitt folk skal rette sig efter ditt ord; bare tronen vil jeg ha fremfor dig.

⁴¹And Pharaoh said unto Joseph, See, I have set thee over all the land of Egypt.

⁴¹Og Farao sa fremdeles til Josef: Se, jeg setter dig over hele Egyptens land.

⁴²And Pharaoh took off his ring from his hand, and put it upon Joseph's hand, and arrayed him in vestures of fine linen, and put a gold chain about his neck;

⁴²Og Farao tok sin signetring av sin hånd og satte den på Josefs hånd og klædde ham i klær av fint lin og hengte en gullkjede om hans hals.

⁴³And he made him to ride in the second chariot which he had; and they cried before him, Bow the knee: and he made him ruler over all the land of Egypt.

⁴³Og han lot ham kjøre i den vogn som var nærmest efter hans egen, og de ropte foran ham: Abrek!* Og han satte ham over hele Egyptens land. / {* bøi kne!.}

⁴⁴And Pharaoh said unto Joseph, I am Pharaoh, and without thee shall no man lift up his hand or foot in all the land of Egypt.

⁴⁴Og Farao sa til Josef: Jeg er Farao, og uten din vilje skal ingen mann løfte hånd eller fot i hele Egyptens land.

⁴⁵And Pharaoh called Joseph's name Zaphnathpaaneah; and he gave him to wife Asenath the daughter of Potipherah priest of On. And Joseph went out over all the land of Egypt.

⁴⁵Og Farao gav Josef navnet Sofnat-Paneah* og gav ham til hustru Asnat, en datter av Potifera, presten i On. Så drog Josef omkring i Egyptens land. / {* måskje: Verdens frelser.}

⁴⁶And Joseph was thirty years old when he stood before Pharaoh king of Egypt. And Joseph went out from the presence of Pharaoh, and went throughout all the land of Egypt.

⁴⁶Josef var tretti år gammel da han stod for Egyptens konge Faraos åsyn. Og efterat Josef var gått ut fra Farao, reiste han gjennem hele Egyptens land.

⁴⁷And in the seven plenteous years the earth brought forth by handfuls.

⁴⁷Og jorden bar rikelig i de syv overflodsår.

⁴⁸And he gathered up all the food of the seven years, which were in the land of Egypt, and laid up the food in the cities: the food of the field, which was round about every city, laid he up in the same.

⁴⁸Og han samlet alle slags grøde i de syv gode år som kom i Egyptens land, og la den op i byene; i hver by la han op avgrøden fra landet som lå omkring.

⁴⁹And Joseph gathered corn as the sand of the sea, very much, until he left numbering; for it was without number.

⁴⁹Så hopet da Josef op korn som havets sand, i svære mengder, inntil de holdt op med å telle; for det var ikke tall på det.

⁵⁰And unto Joseph were born two sons before the years of famine came, which Asenath the daughter of Potipherah priest of On bare unto him.

⁵⁰Før det første hungersår kom, fikk Josef to sønner med Asnat, datter av Potifera, presten i On.

⁵¹And Joseph called the name of the firstborn Manasseh: For God, said he, hath made me forget all my toil, and all my father's house.

⁵¹Og Josef kalte sin førstefødte sønn Manasse*; for [sa han] Gud har latt mig glemme all min møie og hele min fars hus. / {* en som får folk til å glemme.}

⁵²And the name of the second called he Ephraim: For God hath caused me to be fruitful in the land of my affliction.

⁵²Og den andre sønn kalte han Efra'im*; for [sa han] Gud har gjort mig fruktbar i det land som jeg led ondt i. / {* dobbelt frukt.}

⁵³And the seven years of plenteousness, that was in the land of Egypt, were ended.

⁵³Da de syv overflodsår i Egyptens land var til ende,

⁵⁴And the seven years of dearth began to come, according as Joseph had said: and the dearth was in all lands; but in all the land of Egypt there was bread.

⁵⁴begynte de syv hungersår å komme, således som Josef hadde sagt. Da blev det hungersnød i alle landene, men i hele Egyptens land var det brød.

⁵⁵And when all the land of Egypt was famished, the people cried to Pharaoh for bread: and Pharaoh said unto all the Egyptians, Go unto Joseph; what he saith to you, do.

⁵⁵Og da hele Egyptens land led hunger, ropte folket til Farao om brød. Da sa Farao til alle egypterne: Gå til Josef! Hvad han sier eder, skal I gjøre.

⁵⁶And the famine was over all the face of the earth: and Joseph opened all the storehouses, and sold unto the Egyptians; and the famine waxed sore in the land of Egypt.

⁵⁶Da det nu var hungersnød over hele landet, åpnet Josef alle oplagshusene og solgte korn til egypterne; for hungersnøden var hård i Egyptens land.

⁵⁷And all countries came into Egypt to Joseph for to buy corn; because that the famine was so sore in all lands.

⁵⁷Og fra alle landene kom de til Josef i Egypten for å kjøpe korn; for hungersnøden var hård i alle landene.