¹Wherefore, holy brethren, partakers of the heavenly calling, consider the Apostle and High Priest of our profession, Christ Jesus;

¹Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus,

²Who was faithful to him that appointed him, as also Moses was faithful in all his house.

²han som var tro mot den som gjorde ham dertil, likesom og Moses var i hele hans hus.

³For this man was counted worthy of more glory than Moses, inasmuch as he who hath builded the house hath more honour than the house.

³For denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv.

⁴For every house is builded by some man; but he that built all things is God.

⁴Hvert hus blir jo gjort av nogen; men den som har gjort alt, er Gud;

⁵And Moses verily was faithful in all his house, as a servant, for a testimony of those things which were to be spoken after;

⁵og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vidne om det som skulde tales,

⁶But Christ as a son over his own house; whose house are we, if we hold fast the confidence and the rejoicing of the hope firm unto the end.

⁶men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.

⁷Wherefore (as the Holy Ghost saith, To day if ye will hear his voice,

⁷Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag, om I hører hans røst,

⁸Harden not your hearts, as in the provocation, in the day of temptation in the wilderness:

⁸da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen,

⁹When your fathers tempted me, proved me, and saw my works forty years.

⁹hvor eders fedre fristet mig ved å sette mig på prøve, enda de så mine gjerninger i firti år;

¹⁰Wherefore I was grieved with that generation, and said, They do alway err in their heart; and they have not known my ways.

¹⁰derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier,

¹¹So I sware in my wrath, They shall not enter into my rest.)

¹¹så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile!

¹²Take heed, brethren, lest there be in any of you an evil heart of unbelief, in departing from the living God.

¹²Se til, brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud;

¹³But exhort one another daily, while it is called To day; lest any of you be hardened through the deceitfulness of sin.

¹³men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, forat ikke nogen av eder skal forherdes ved syndens svik;

¹⁴For we are made partakers of Christ, if we hold the beginning of our confidence stedfast unto the end;

¹⁴for vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.

¹⁵While it is said, To day if ye will hear his voice, harden not your hearts, as in the provocation.

¹⁵Når det sies: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen,

¹⁶For some, when they had heard, did provoke: howbeit not all that came out of Egypt by Moses.

¹⁶hvem var det da vel som hørte den og dog forbitret ham? var det ikke alle de som gikk ut av Egypten ved Moses?

¹⁷But with whom was he grieved forty years? was it not with them that had sinned, whose carcases fell in the wilderness?

¹⁷Og hvem var det han harmedes på i firti år? var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?

¹⁸And to whom sware he that they should not enter into his rest, but to them that believed not?

¹⁸Og om hvem var det han svor at de ikke skulde komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro?

¹⁹So we see that they could not enter in because of unbelief.

¹⁹Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.