¹Man that is born of a woman is of few days and full of trouble.

¹Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

²He cometh forth like a flower, and is cut down: he fleeth also as a shadow, and continueth not.

²Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

³And doth thou open thine eyes upon such an one, and bringest me into judgment with thee?

³Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

⁴Who can bring a clean thing out of an unclean? not one.

⁴Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

⁵Seeing his days are determined, the number of his months are with thee, thou hast appointed his bounds that he cannot pass;

⁵Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

⁶Turn from him, that he may rest, till he shall accomplish, as an hireling, his day.

⁶så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!

⁷For there is hope of a tree, if it be cut down, that it will sprout again, and that the tender branch thereof will not cease.

⁷For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

⁸Though the root thereof wax old in the earth, and the stock thereof die in the ground;

⁸om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

⁹Yet through the scent of water it will bud, and bring forth boughs like a plant.

⁹så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

¹⁰But man dieth, and wasteth away: yea, man giveth up the ghost, and where is he?

¹⁰Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

¹¹As the waters fail from the sea, and the flood decayeth and drieth up:

¹¹Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,

¹²So man lieth down, and riseth not: till the heavens be no more, they shall not awake, nor be raised out of their sleep.

¹²så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.

¹³O that thou wouldest hide me in the grave, that thou wouldest keep me secret, until thy wrath be past, that thou wouldest appoint me a set time, and remember me!

¹³Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!

¹⁴If a man die, shall he live again? all the days of my appointed time will I wait, till my change come.

¹⁴Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;

¹⁵Thou shalt call, and I will answer thee: thou wilt have a desire to the work of thine hands.

¹⁵du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.

¹⁶For now thou numberest my steps: dost thou not watch over my sin?

¹⁶Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.

¹⁷My transgression is sealed up in a bag, and thou sewest up mine iniquity.

¹⁷Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.

¹⁸And surely the mountains falling cometh to nought, and the rock is removed out of his place.

¹⁸Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,

¹⁹The waters wear the stones: thou washest away the things which grow out of the dust of the earth; and thou destroyest the hope of man.

¹⁹som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;

²⁰Thou prevailest for ever against him, and he passeth: thou changest his countenance, and sendest him away.

²⁰du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.

²¹His sons come to honour, and he knoweth it not; and they are brought low, but he perceiveth it not of them.

²¹Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.

²²But his flesh upon him shall have pain, and his soul within him shall mourn.

²²Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.